Kunstnerportrett: Karin Blomgren

I juryens begrunnelse stod det blant annet at «Ikke minst er ideen om dørkarmens funksjonalitet utgangspunkt for denne dørkarmens kollaps – en motsetning som skaper et menneskelig uttrykk, og som publikum føler vi en slags omsorg for denne melankolske skulpturen som strever med å – bokstavelig talt – holde seg oppe».

– Til dette arbeidet ville jeg at leiren skulle være ekstra myk og klissete, at man skulle være nødt til tenke seg om hvorvidt man turde å gå igjennom eller ikke. Jeg ser også en slags melankolsk komikk, et nyttesløst strev etter noe man ikke oppnår, sier Karin Blomgren.

Når var det du skjønte at det var keramikk du ønsket å utforske som medium?

– For å avklare litt rundt begrepene, så er keramikk og leire ulike saker. Mens keramikk, dvs. brent leire, kan bestå i flere millioner år, kan leire omformes i uendelighet. Jeg har studert keramikk i mange år, men i forbindelse med min master ved Kunst- og designhøgskolen i Bergen begynte jeg å jobbe stedsspesifikt og hadde et ønske om å jobbe med leire og dette mediets forgjengelighet.

I noen tilfeller invaderer arbeidene det rommet de blir presentert i. Det er ingen stille bakgrunnspynt du jobber med, men noe de tilstedeværende blir nødt til å forholde seg til. Hvilke tanker har du omkring dette?

– Det er det jeg hele tiden tilstreber, at tilskueren skal være nødt til å forholde seg til og bli oppmerksom på stedet. Jeg vil at møtet med verket skal kjennes fysisk i kroppen, og der kan leire være et effektivt virkemiddel. Det er noe truende med den hudlignende, fuktige overflaten og ved det at den når som helst kan omformes, falle ned og bokstavelig talt berøre deg.

Det er ofte monumentale og kompromissløse arbeider du gjennomfører. Kan du si litt om hvordan en idé blir til og hvordan du planlegger frem til verket blir realisert og presentert? Blir arbeidene slik du hadde tenkt dem?

– Jeg tar alltid utgangspunkt i stedet hvor arbeidet presenteres. Vanligvis bruker jeg mye tid der, ser på arkitekturen og på hvordan transportmønster eller bevegelser medvirker. Jeg ser også på stedets bakgrunn, hvordan det brukes og på andre prosesser som tilsammen utgjør mitt konseptuelle grunnlag. Ut fra dette bestemmer jeg meg for hvilke grep jeg skal ta. Når jeg endelig utfører arbeidene, er det som oftest første gangen de blir realisert i sin helhet. Det er både skremmende og eksalterende å ikke vite eksakt hva som kommer til å hende når det endelig står ferdig. Det er en del av sjarmen, å forsøke å stå på randen av hva som er gjennomførbart. Jeg tror at den spenningen på et eller annet vis formidles til tilskueren gjennom arbeidet.

Tenker du selv at det skal være mulig å lese et politisk budskap inn i arbeidene dine? I så fall, hvilke problemstillinger opptar deg?

– Jeg tenker at tilværelsen, i likhet med arbeidene mine, er temporær og lett kan forandres. At ting raskt kan ødelegges, men også bygges opp. At øyeblikket vi lever i, er nå. Når mange deler av livet foregår digitalt, og i intellektet tror jeg samtidig det finnes et behov for å bli påminnet om kroppen sin i den fysiske virkeligheten.

Du kommer opprinnelig fra Solna utenfor Stockholm og har atelier i Bergen, hvilke grep må du som billedkunstner ta for å vise arbeider utenfor Bergen?

– Jeg er alltid på jakt etter nye steder å jobbe på og nye tilnærmingsmåter. Jeg er med i det internasjonale forskningsprojektet Topographies of the Obsolete, som fokuserer på stedsspesifike arbeider. Gjennom dette har jeg fått mange kontakter og muligheter. Siden arbeidene mine sjelden går an å sende med posten, må jeg reise til de ulike stedene for å bygge installasjonene. Det medfører igjen at jeg treffer nye mennesker der. Til høsten planlegger jeg en utstilling i Steinkjer Kunstforening. Sammen med Erna E. Skúladóttir skal jeg også delta på en biennale i Sveits og som en del av Vestlandsutstillingen 2018 lage en utstilling på Kunsthall Stavanger neste sommer.