Uten bakkekontakt – intervju med Tori Wrånes

Det betyr ikke at det siste tiåret har vært stillestående. Tvert imot. Wrånes har gjort performancer i Amsterdam, Dhaka, Colombo, New York, Los Angeles og København, for bare å nevne noen få, og hun har blant annet stilt ut på Henie Onstad Kunstsenter, Astrup Fearnley Museet og Sydney-biennalen. Hun har også vært innom Museet for samtidskunst tidligere, i utstillingen I wish this was a song: music in contemporary art i 2012.

Nettopp musikken har vært et gjennomgående element i hennes praksis, og Wrånes hadde både teater- og musikkutdannelse da hun søkte over til kunsten. Men de musikalske fremføringene hennes er ofte pakket inn i eksentriske, overdådige og groteske kostymer og rekvisitter. Første gang jeg overvar en av Wrånes’ performancer, var på kunstakademiets avgangsutstilling på Stenersenmuseet, der hun sang med et bh-formet bind for øynene og seks bryster, som på et pattedyr. Hun ble kjent for et større publikum da hun spilte på et flygel – som hun deretter satte fyr på – som hang utfor en loddrett fjellvegg i Lofoten i 2010.

Da Nasjonalmuseet skulle legge ned grunnsteinen på anleggsplassen til det nye museet på Vestbanen i Oslo i fjor, ble en syngende Wrånes løftet med heisekran mange titalls meter over bakken, med steinen, som var overlevert fra dronningen og kronprinsessen, i ryggsekken. Grunnstein-nedleggelsen var for øvrig et av få tilfeller der hun ikke stilte i trollkostyme – et annet av Wrånes’ kjennetegn.

– Ettersom du sto for grunnstein-nedleggelsen på Vestbanetomten, kan man si at du var den første kunstneren i det nye Nasjonalmuseet. Og så er du sist ut her i Museet for Samtidskunst, som stenger dørene for godt til høsten. Har du tenkt på at du er den siste kunstneren som tar i bruk denne bygningen?

– Det er spesielt. Det har jo ofte vært snakk om hvor problematisk dette bygget er som visningssted for kunst. Det kan jeg for så vidt være enig i. Men det er også en veldig spennende bygning å jobbe med. På et vis prøver jeg å hedre arkitekturen med denne utstillingen, gi den en siste drakt. Ommøblere, kle den om, jobbe med potensialet som ligger der. Det er noe jeg ofte tenker når jeg skal stille ut et sted: Det er fint å være på lag med bygget, å få det til å fungere på dets egne premisser.

– Har arbeidet ditt gått i en mer skulpturell retning de siste årene?

– Jeg tenker vel at det alltid har vært noe skulpturelt og installatorisk over det. Når jeg gjør en performance, jobber jeg i rommet, og det er alltid mye materialer og håndverk involvert. Jeg «skulpturerer» kroppen. Den store forskjellen er at jeg nå får lov til å oppholde meg i rommet over lengre tid, og får lage ting som har lengre varighet. Men jeg overfører også noe av det performative til objektene. Jeg prøver å få tingene til å puste.

– Bokstavelig talt, som med den prustende og snakkende steinen som hang ved inngangspartiet på Astrup Fearnley Museet under utstillingen Europe Europe.

– Ja, absolutt. Det handler om å tro på at tingene også har liv.

Hot Pocket blir Wrånes’ største produksjon til nå. For å gjennomføre performancen Sirkling, der publikum skal sitte på en roterende dreiescene midt i hovedsalen, mens lodne dyr synger og bærer gråstein omkring dem, har hun måttet hente hjelp fra Nationaltheatret. En gruppe kunststudenter er hentet inn som assistenter for å få alt ferdig i tide. De holder til i et provisorisk verksted i øverste etasje som mest ser ut som kostymeavdelingen på Operaen. Wrånes selv svirrer frem og tilbake fra det ene verket til det andre iført hvit overall. I de drøye to ukene som gjenstår før utstillingsåpningen, er tiden så knapp at hun blir nødt til å benytte anledningen under intervjuet til å få spist matpakken.

– Jeg har visst om denne utstillingen i to år, men jeg jobber nok best med kniven på strupen. Likevel er det fint at det får lov til å summe i hodet såpass lenge. Jeg har alltid tenkt at rommene i dette bygget har forskjellig karakter, og noe av det første jeg fikk for meg, var at jeg måtte få dem til å henge bedre sammen. Derfor har vi dekket gulv og vegger med tepper, og vi har kablet over en kilometer med høyttalerledninger, så det blir lyd i alle rommene i første etasje. I tillegg skal lyset pulsere, som om vi gir døgnet en ny rytme. Utstillingen heter Hot Pocket, og med teppene tenker jeg at man skal få følelsen av å komme inn i en varm lomme, at man går inn i magen på et pelskledd dyr. Vinden har fulgt med i pelsen, og uler fra høyttalerne rundt om i de forskjellige rommene.

– Vrenge-motivet er noe som går igjen i flere verk: Du plasserer ofte ting opp-ned og bak-frem. Er dette noe du er opptatt av?

– Det er noe ikke noe jeg har gjort bevisst, men det er vel sånn jeg opplever at verden er: Alt kan vrenges, men fortsatt være sant. Det ene verket som du referer til, hvor jeg henger opp-ned mens klærne jeg har på er «riktig» vei, har tittelen The opposite is also true. Å oppleve motsetninger gjør at man verdsetter begge sider. Jeg tror det kanskje henger sammen med et ønske om frihet og toleranse. Ting ikke er entydige, men kan ha vidt forskjellige betydninger for folk.

– Den amerikanske poeten Allen Ginsberg hadde et prinsipp som han formulerte som «First thought, best thought». Mitt inntrykk av dine arbeider er at de synes å basere seg på innfall som skal realiseres uavhengig av komplikasjonene og barrierene som dukker opp underveis.

– Det kan selvfølgelig være slik. De siste årene har det vært så mye aktivitet at vi er nødt til å si: «Vi gjør det slik, og så blir det som det blir». Men ofte tenker jeg også at jeg jobber helt uten regler. Jeg jobber stedsspesifikt, men ser gjerne ikke stedet før jeg kommer dit og skal vise noe én eller to uker – eller to dager – senere. Da kan ting endre seg totalt. Likevel er det jo slik at det man til sist ender opp med, fortsatt er den første tanken – den har bare blitt preget av mange tilfeldige møter med folk underveis.

I en performance på New Yorks Sculpture Center i fjor, i en utstilling som passende nok het The Eccentrics, ankom Wrånes scenen på et hvitt, blinkende hoverboard, spillende på seljefløyte og ikledd trollkostyme. Hvordan oppstår et slikt absurd bilde? Kommer hvert av elementene gradvis, eller kommer idéen «troll på hoverboard» brått og plutselig?

– Det er et bilde som kommer plutselig. Jeg er ikke bevisst det der og da, men det skyldes nok at jeg elsker merkelige, odde sammenstillinger. Som norsk folkeinstrument har seljefløyten en tidslinje som strekker seg langt tilbake i historien, og har dermed en helt annen klang og temperatur enn et hoverboard.

– Å spille fløyte mens man balanserer på et hoverboard er vel heller ikke helt enkelt. Det virker som mange av situasjonene du iscenesetter i performancene handler om å skape en slags snublesteiner for musikalske fremføringer, å se hvor mye man kan rokke ved balansen?

– Det er først når man kjenner motstand at man oppdager hvor mye man har å gi, og det er da man også nærmer seg det totalt ærlige og ekte. Det å følge alle vedtatte regler om hvordan man synger fint, og å treffe tonene perfekt – det er ikke så spennende. Det som er interessant er å finne ut av hva som bor i hver enkelt kropp. Hva skjer hvis jeg bærer en musiker på ryggen mens jeg spiller trekkspill og synger, og det er så tungt at jeg nesten ikke klarer å gå? Da begynner jeg å nærme meg en annen kvalitet. Noe lignende skjer når man synger hengende opp-ned. Det er begrenset hvor lenge jeg klarer å gjøre det. Det skjer noe med stemmen, og hodet fylles opp med blod. Det er den samme motstanden som ligger der når man setter i gang helt umulige ting, som i en nylig utstilling der jeg omgjorde et helt rom til et abstrakt maleri. Men det er så deilig når man klarer å pushe seg selv.

– Men selv om du snakker om unngå det perfekte og skolerte, er jo du opprinnelig utdannet musiker. Når du synger, er det jo tydelig at det er en profesjonell musikalitet i bunn, riktignok kledd inn i trollkostymer og rekvisitter. Det å ta på seg de groteske kostymene eller skape barrierer for fremføringene, handler ikke det også om å skape så sterke kontraster at du kan tillate deg å ta i bruk den skolerte stemmen?

– Det tror jeg kanskje du har rett i. Jeg tror motivasjonen opprinnelig var å gi stemmen mer plass. Jeg hadde lyst til at Tori Wrånes skulle identifiseres med stemmen, ikke fjeset. Da jeg begynte å jobbe med masker og dekket meg til, opplevde jeg en ekstrem frihet. Det har aldri vært noe gøy å bare synge fint, men ved å dekke meg til og ved jobbe mot det groteske, kunne jeg synge akkurat som jeg ville. Tilbake til dette med snublesteiner: På performancen Yes Nix på Performa-festivalen i New York jobbet jeg med profesjonelle sangere, men plasserte dem på sykkel. Det øyeblikket der de må konsentrere seg om noe som er fysisk vanskelig samtidig som de synger – det er så fint. De klarer ikke fokusere på å synge perfekt, men går lenger inn i seg selv, blir enda mer seg selv når de synger.

– Hvorfor tiltrekkes du av disse troll-aktige vesenene som så ofte dukker opp i verkene dine?

– Vi har alle mangfoldige personligheter. Jeg er interessert i å vise hele spekteret av det å være menneske, også de dårlige og onde sidene. Trollet representerer oss alle, på et vis. Jeg har alltid vært interessert i å manipulere utseendet og å bygge forskjellige karakterer, og jeg tror det henger sammen med det vi snakket om tidligere, at det gir en frihet i måten man synger og opptrer på. Trollene er jo også sjarmerende i all sin stygghet, og jeg har alltid vært tiltrukket av outsidere.

– En annen ting som går igjen i arbeidene dine, ved siden av kostymene, er at både skulpturene og du selv ofte henger fra taket, eller er plassert litt for høyt opp på veggen. Hva kommer det av?

– Det er nok noe som er instinktivt. Det er så mye plass der oppe. «Selvfølgelig skal vi bruke den plassen», har jeg tenkt.

– Så det handler også om å skape seg en nisje i kunstrommet, et område som ikke er brukt fra før?

– Ja, kanskje det. I det siste har jeg faktisk jeg tenkt å ha objektene lavere, så alle kan få lettere tilgang til dem. Men jeg elsker ting som henger, ting som ikke har bakkekontakt.