Kosmos produksjon av arbeider på papir spiller på medienes historiske funksjon som illustrasjon, som populærkultur og som portrettmedium. Mot dette bakteppet utspilles hans høyst private mytologi, der hierarkier stadig endevendes for å se hva som faller ut. Mennesket er ikke hevet over naturen, samtiden er ikke over fortiden, kunsten er ikke over populærkulturen og det rasjonelle er ikke over drømmetilstanden.
Mezzotint-teknikken utgjør i seg selv et paradoks i samtidskunsten: Den er langsom, utdatert og uegnet til store formater. I den forstand er dette dekadent kunst som fullt ut aksepterer å ikke ha noen åpenbar funksjon, verken ovenfor tidsånden eller politikken. I en annen forstand er dette et selvbevist prosjekt som ser med kritisk blikk på både fortidens og samtidens kunst, kunstens forhold til naturen og til bildekulturens malstrøm av tomme inntrykk.
Fra Tom S. Kosmo´s utstilling Coexistence i Mandal Kunstforening. Foto: Tom Stian Kosmo
«James George Frazer skriver i The Golden Bough (1890) om magien som religionens opprinnelse, om fjerne forfedre som forsøkte å beherske verden ved å imitere den. I magiens rasjonale fungerer verden gjennom synekdoke, pars pro toto, øye for øyne, tann for tenner. Når sjamanen lager en dukke av sitt offer, utstyrer den med offerets negler og hår for så å stikke nåler i den, er det for å avlure naturen den samme handlingen på makronivå. Ritualet imiterer naturen for å tvinge naturen til å imitere ritualet. Slik fastholder ritualet naturens uregjerlige kaos, forsteiner dens vesen. Attenhundretallets romantikk bærer den samme magiske koblingen mellom mikro- og makronivå, målet er, som William Blake uttrykker det,”to see a world in a grain of sand, and a heaven in a wild flower”. Synekdoken er et livssyn. Kunstneren imiterer naturen slik sjamanen gjør, og behersker derigjennom verden ved å gjenta den i klare linjer, blanke flater.»
Joakim Stegen
Fra Tom S. Kosmo´s utstilling Coexistence i Mandal Kunstforening. Foto: Tom Stian Kosmo