Etterdønningene av en europeisk historie

Du jobber innen en hel rekke ulike teknikker hvor du også tar utstillingsrommet i mer aktivt i bruk. Er dette noe som har skjedd gradvis?

– Ja, det har nok blitt til gradvis. Så lenge jeg kan huske har jeg tegnet, og da alltid figurativt. I løpet av studietiden begynte jeg å stå modell for egne arbeider av nysgjerrighet for hvordan denne doble erfaringen av det indre, subjektive, som er i kroppen, som blir sett på, og det objektive blikket på kroppen, utenfra-perspektivet, ville gi seg utslag i arbeidene mine. Herfra er veien til performance ikke lang. For meg har dette fremstått som en naturlig og nødvendig konsekvens av å sentrere kunstnerskapet mitt rundt menneskets fysiske og kulturelle eksistens.

Parallelt med tegning har jeg studert grafikk. Noe jeg liker og gradvis har blitt mer klar over betydningen av, er de tinglige og fysiske prosessene som kreves for å ferdigstille grafikk. Fokuset mitt blir rykket ut av det innholdsmessige og inn i det kroppslige, handlende. For meg har det nok aldri dreid seg om å bruke grafikk til å lage opplag av enkelte motiver, men heller om en krevende og interessant fysisk prosess og en særegen estetikk, med mange referanser til historien.

Da jeg begynte å jobbe med figurative motiver i 1:1 størrelse til kroppen, økte formatene, og henging/innramming ble en utfordring. Arbeidene fikk en arkitektonisk dimensjon over seg i kraft av størrelsen, dette ble understreket gjennom å henge store papirarbeider fra taket, nærmest som japanske papirvegger, eller å sette opp de store trykkplatene fra An Uncut Line-serien i rommet. Slik fant objektene veien inn i utstillingsrommet.

I forbindelse med Norske Kunstforeningers debutantpris viste du et monumentalt trykk, inngår også dette som en del av en større helhet?

Absolutt! Eques (An Uncut Line) er en del av en serie på fire motiver som opprinnelig ble skåret ut i fem store (244 x 122cm) treplater i 2010.

Denne serien har blitt bearbeidet og stilt ut i ulike varianter nå i syv år, både som frottage, utsnitt trykt for hånd, treplater (trykkstokkene) og – som på Høstutstillingen – trykt i hele formatet på håndkolorert papir.

Selve Eques-motivet har vært sentralt i mitt arbeid i en årrekke. Det begynte å dukke opp i 2012, basert på en blekktegning fra 2009, og har siden utviklet seg og blitt med meg til Sør-Afrika og India for så å ta nye former der, som bl.a. tekstilarbeid, gouache- og indisk patta chitra-malerier og som utgangspunkt for en performance i en tradisjonell, indisk festprosesjon.

I arbeidene dine tar du ofte utgangspunkt i mennesket og det kroppslige. Men også det feminine og det symbolske, hvilke tanker har du omkring dette?

Mennesket står nok i sentrum for arbeidene mine på den måten at jeg mener at vi ikke klarer å se forbi vår menneskelighet. Med dette mener jeg fysiognomien, biologien og adferden som arten vår har dyrket frem i løpet av evolusjonshistorien.

Kultur er én side av denne menneskeligheten. Ikke på tross av, men på grunn av hvordan kroppen og bevisstheten vår er innrettet. Ingen samfunn vi kjenner har klart seg uten en form for kultur og kultivering. Her kommer det symbolske inn, som enkelte kulturers individuelle spissformuleringer, på en måte.

Skal jeg formulere meg kunstnerisk om den eksistensielle opplevelsen av å være et menneske, så må jeg ta mitt eget perspektiv, med dets fysiske og kulturelle premisser og begrensninger med i beregningen. Her kommer det feminine og det europeiske inn i bildet. Jeg ønsker ikke å legge en verdi i disse utgangspunktene. For meg handler det heller om å benytte meg av det utgangspunktet jeg kan og må forholde meg til, som en bevisstgjøring av, og en ydmykhet overfor, menneskets stadige tilkortkommenhet i forhold til å kunne formulere universelle perspektiv, slik ideologier og religioner kan forlede oss til å tro.

Det jeg vel egentlig undersøker, ved hjelp av kroppen min som empiri og hypotese, er hvordan kan en ideologi, en zeitgeist, et verdensbilde komme til syne gjennom kroppen og avbildninger av denne?

Du har tidligere stilt ut fotografier og videoer i stort format. De er beslektet med performancer hvor du iscenesetter deg selv og andre. Er fotografiene resultat av performancer presentert for et publikum?

Fotografiene og videoene som vises i utstillingssammenheng, er som regel et produkt av rendyrkede opptak uten publikum til stede, eller kunstnerisk bearbeidede varianter av dokumentasjonsbilder.

Det er viktig for meg at de som utstillingsobjekter innehar en estetisk kvalitet utover det dokumentariske, som lar dem stå på egne ben, på lik linje med tegningene, maleriene og grafikken jeg ellers viser.

Rene dokumentasjonsbilder eller video bruker jeg der det er hensiktsmessig, som på hjemmesiden og i søknader. For meg som utøver (som subjekt) skiller jeg ikke mellom opplevelsene med og uten publikum til stede – begge informerer meg om hvordan kropp, tanker og følelser samarbeider i gitte situasjoner, positurer og handlinger. I begge tilfeller henter jeg verdifulle erfaringer som jeg så tar med meg videre inn i refleksjonsprosessen, som igjen påvirker mitt videre arbeid.

Du beveger deg kulturelt mellom ulike tradisjoner og andre kontinenter, samtidig som du beveger deg tilbake i historien. Du reiste fra Norge til Cape Town iført en renessansekjole, kan du si litt om hva som var ideen og de erfaringene du gjorde?

Ja, det er godt sagt! Jeg opplever at kunst (i alle uttrykksformer) tillater meg å bevege meg mellom ulike kulturer, kontinenter og tidsepoker på en måte jeg ikke finner tilfredstillelse for på andre arenaer. Dette gjelder både i posisjonen som utøver, men også som mottaker.

Jeg tror man kan si at jeg har et nokså relativistisk ståsted i forhold til kultur. Noe som tillater meg å spørre: Hvorfor ser … slik ut? Hva om … så slik ut?

Dette kan kanskje oppfattes som paradoksalt, da jeg i arbeidene mine ofte dypdykker i kulturelle uttrykk og tidvis over-estetiserer elementer av disse.

Dette relativistiske ståstedet handler på den ene siden om å bevisstgjøre seg: at dette her er bare én måte å utrykke seg på. Men det handler også om en genuin beundring og entusiasme for menneskets store kulturelle kapasitet, som kommer til utrykk i mangfoldige varianter.

Jeg har vært så heldig at jeg har fått mange anledninger til å gjennomføre gjestekunstneropphold i bl.a. Kenya, Sør Afrika, India, Barbados og USA.

Under mitt første opphold i Afrika, i Kenya i 2011, ble jeg nesten litt svimeslått av min egen hvite «europeiskhet». Det opplevdes både som dypt ubehagelig samtidig som det umiddelbart kjentes svært relevant. Jeg følte at jeg ved mitt ytre representerte en historisk og politisk dimensjon langt utenfor hvem jeg trodde jeg var og hva jeg sto for personlig. Det opplevdes som om min subjektive, individuelle personlighet ble skjult bak en heldekkende maske av etnisitet og kjønn. I etterkant kan jeg ikke engang si hvor mye av denne masken som ble satt på meg utenfra eller innenfra.

Siden har jeg kjent på og til og med oppsøkt den ubestemmelige ambivalente følelsen flere steder i verden der jeg har møtt på etterdønningene av Europas kolonihistorie.

I 2012 ble jeg invitert til en tre måneder lang residency med avsluttende utstilling i Cape Town. Dit tok jeg med meg en kjole, basert på renessansemønster, som jeg hadde sydd som en performativ handling under en utstilling i 2010. Kjolen ble laget i hvitt lerretsstoff for å poengtere mitt opprinnelige fokus på form og fasong, satt opp mot kroppens anatomiske utgangspunkt.

Jeg tok med meg dette «hvite lerretet», som i seg selv kan ses på som påminnelse om min hudfarge, mitt kjønn og min (nord)europeiske kulturelle bakgrunn, uten andre konkrete planer enn å la det fylles og farges av mine opplevelser. Kjolen fikk en sentral rolle i en performance jeg gjennomførte i utstillingsrommet på åpningskvelden.

Handlingen gikk ut på at jeg hadde innredet atelieret mitt, som hadde et vindu inn mot gallerirommet, som en mørk hule bestående av hengende tekstiler, objekter funnet/kjøpt i Cape Town og underkjolen, krinoline og renessansekjolen (som i mellomtiden hadde blitt farget i en dramatisk rødfarge og blitt dekorert med perler, strutsefjær og nigeriansk brokade). Der inne sto jeg først naken, for så å kle på meg, åpne vinduet, gi publikum små skjell fylt med perler, klatre ut av det trange vinduet og inn i utstillingsrommet, for så å plasserer meg blant arbeidene mine og å brodere perlene på et tekstilemblem. Handlingen kan leses som analogi til den kreative prosessen kunstneren går gjennom – fra det indre rommet der idéer og refleksjoner utføres, mer eller mindre lineært og bevisst, eller atelierets trygge utprøvingsarena, til det ytre rommet der det ferdige verket har tatt form og står på egne ben.

Handlingen kan også leses som en parallell til min personlige prosess under oppholdet i Sør-Afrika, der jeg begynner nakent og tilbaketrukket, for så å kle på meg denne historiske europeiske kjolen, for det er bare den jeg har tilgjengelig der inne i hulen, og så å tre ut i offentligheten iført denne, men der jeg fortsetter å bearbeide, forvandle kjolens utseende i en stadig pågående prosess.