Forunderlige linjer og dristige omdreiningspunkter

Tromsø Kunstforening viser utstillingen Objet Perdu av kunstnerne Jan Freuchen & Lutz-Rainer Müller i perioden 17. juni – 18. august 2017. Jeg gjør oppmerksom på at denne teksten ble skrevet kun noen måneder før utstillingen finner sted. Det er først og fremst Jan Freuchens kunstnerskap som skal diskuteres og omtales her. Utgangspunktet er likevel prosjektbeskrivelsen og forberedelsene til utstillingen. Objet Perdu kan avdekke flere konseptuelle strategier som belyser Freuchens virksomhet som kunstner og kurator. Freuchen og Müller planlegger å iscenesette en labyrintisk konstruksjon i utstillingsrommene hvor to- og tredimensjonale objekter og digitale verk skaper ulike forbindelser i spennet mellom kunstnernes hensikter og teknisk utførelse.

Objet Perdu er et prosessorientert skulpturprosjekt som ble første gang vist i 2006 på visningsrommet West Germany i Berlin. Her konstruerte kunstnerne en nesten 4 meter høy replika i kryssfiner av The Eagle, månelandingsfartøyet fra Apollo 11 ferden som landet på månen 24. juli i 1969. I tillegg ble en kopi av et halvt flygel montert på baksiden av replikaen. Etter at utstillingen var over ble skulpturen dekonstruert i mindre deler og plassert utover på et jordområde ved Basdorf utenfor Berlin. Formålet med skulpturen er ikke like entydig som selve månelandingen. Det såkalte Basdorf Research Center innbyr til flere tolkninger. Området kan oppfattes som et arkeologisk utgravningsområde for modernistisk kunst, et ulykkessted i forbindelse med skulpturens dysfunksjonelle og fragmenterte bestanddeler eller kunstnernes egen skulpturpark.

Året etter ble kunstnerne invitert av Leif Magne Tangen, daværende leder av Pierogi Gallery Leipzig, til å lage en utstilling av skulpturene. Skulpturen ble med andre ord re-konstruert i nye konstellasjoner. I ettertid fremstilles materialet i bearbeidede varianter som skisser, collager, fotografier og digitale verk. Eksempelvis vil det arkitektoniske rammeverket i Tromsø Kunstforening bli transformert som en sammenhengende installasjon. Objet Perdu er en slags 2006: en romodyssé som absorberer sine omgivelser, men skulpturens opprinnelige struktur kan ikke sammenlignes med den sorte monolittens endeløse innflytelse på menneskenes evolusjon. Skulpturens råmateriale fra 2007 vil 10-år senere nå sitt endepunkt i kunstforeningen hvor intendanten Lars Magne Tangen fortsetter å ha en avgjørende rolle for utstillingens eksistens og videre fremtid.

Objet perdu er et fransk uttrykk for “mistet objekt”. I en kunstnerisk kontekst er begrepet objet trouvé, i betydningen av et «funnet objekt», eller readymade mer velkjent. I sistnevnte setter kunstneren hverdagslige gjenstander inn i en ny kontekst uten å måtte endre den opprinnelige uttrykksformen. Et Objet trouvé kan derimot bli bearbeidet slik at det ikke fremstår i ren form. Men Objet Perdu setter dette på spill. Den radikale omdreiningen fra «funnet objekt» til «mistet objekt» får store materielle konsekvenser og den er fullstendig nådeløs.

I prosjektbeskrivelsen skriver Jan Freuchen at Objet Perdu kan være et kunstverk som bearbeides gjennom ulike transformasjoner og reduseres til en ugjenkjennelig gjenstand.   Som tidligere nevnt er The Eagle et transformativt skulpturelt materiale hvor ulike versjoner av det samme råmaterialet resulterer i nye konstellasjoner.  Skulpturen blir rettere sagt ugjenkjennelig dersom bestanddelene endrer karakter eller uttrykksform. For skulpturprosjektet Objet Perdu er en refleksjon over den kunstneriske prosessen mer vesentlig enn selve kunstobjektene.

Et møte med Jan Freuchens arbeider setter både tanker og sanseopplevelser i et forunderlig helspenn. I skrivende stund føler jeg meg fanget i forestillingen om labyrinten eller i det rigide rutenettet representert av Kvadraturen i Kristiansand, kunstnerens hjemby. Fangenskapet har riktignok en positiv effekt. Labyrintens og rutenettets erfaringer gir anledning til å kunne lokalisere nye visuelle forbindelser i et komplisert terreng. Spørsmålet er hvor kartet befinner seg?

Kunstprosjektene har et dynamisk og prosessorientert formspråk hvor begrepene forflytninger og tilstand går igjen som en rød tråd. Et forsøk på å finne den røde tråden er kanskje forgjeves? Veien videre går direkte til maleriet Ariadnes tråd (2010), der oljestiften fremviser kaotiske og usammenhengende linjer. Linjene er kopiert fra et krigsfotografi av David Seymour i 1948. Fotografiet viser en traumatisert foreldreløs jente som ikke klarer å tegne veien hjem. Er det er mulig å spore opp Ariadnes tråd i forsøket på å finne veien tilbake ut av labyrinten? Men hva om man ikke ønsker å forlate den?

Det er fristende å skrive om flere av kunstprosjektene til Freuchen. Spesielt er hans kuratoriske prosjekter Etter rutenettet (2012), Knust i offentlig rom (2014) og Juliusvariasjonene (2016) for Kristiansand Kunsthall med samlebetegnelsen Game of Life, og produsert i samarbeid med forfatteren Sigurd Tenningen, verdt å nevne. Videre er publikasjonene som Retreat Center fra eget forlag (Lord Jim Publishing) en viktig del av hans kunstproduksjon. Et annet prosjekt av stor betydning er skulpturen Columna Transatlanica. Den var laget for Nasjonale Turistveger, Atlanterhavsvegen (2016) på Vevang i Eide kommune. Skulpturen består av en buktende og brukket marmorsøyle horisontalt plassert i landskapet ute ved det vakre havgapet. Den hvite marmoren gir assosiasjoner som spriker i alle retninger. Avstanden mellom tolkningene fra kremsprøyte, en kritisk samfunnskommentar om borefeltet Ormen Lange og til ruinene av antikke monumenter kan nesten ikke bli større. Det er imidlertid befriende å se humoren i alvoret. Freuchens lekenhet skaper en ironisk kontrast mellom den idylliske og «urørte» naturen og menneskers behov for teknologiske inngrep.

På utstillingen Thetaville på Fotogalleriet i 2013, iscenesatte Freuchen en labyrint i papp, speil og dører samt en videofilm i gallerirommet. Tittelen Thetaville har en referanse til Jean-Luc Godards sci-noir Alphaville fra 1965, men begrepet «theta» henviser til hjernens lavfrekvente theta-bølger hvor tankene oppstår i grenselandet mellom våken og sovende tilstand. På tilsvarende måte som utstillingen Objet Perdu medvirker installasjonens tvetydige og flyktige uttrykksform til forestillingen om en theta-tilstand i kunstverkene.

Freuchen presenterte en variant av Thetaville på Sørlandets Kunstmuseums 20-års jubileumsutstilling i 2015. Hans bidrag til utstillingen utviklet seg på et personlig og subjektivt plan. Blant videofilmen og collagene, la jeg spesielt merke til den geometriske konstruksjonen laget av papp. På en av papplatene kunne man observere et slags skribleri skrevet med blyant. Disse blyantstrekene skapte et irritasjonsmoment som om noen tilfeldigvis hadde ødelagt kunstverket. Ved nærmere undersøkelser kom ordet «Pavlov» frem. I dette øyeblikk opplevde jeg en skrekkblandet fryd i følelsen om å bli redusert til en av Pavlovs hunder. Eksperimentene til fysiologien Ivan Pavlov påviste at stimulerte sanser kan knyttes til en etablert eller tillært refleksjon. I overført betydning rykket jeg uventet ut av mine etablerte forventninger om visuell kontroll. Denne iscenesettelsen innebærer en virkeliggjøring av en situasjon som er styrt av Freuchen, men som aktiviserer en handling som ikke kan kontrolleres. Skriften påminner også om en referanse til skribleriene av Cy Twombly. Ved å utviske grensene mellom tegning og skrift kunne han frigjøre teksten eller bearbeide språket i nye uttrykksformer.

Behovet for en motstand mot desorienteringen i Freuchens konstruerte labyrinter står sterkt, og jeg finner derfor holdepunkter i forankringen til kunsthistorien.  Referansene til 1960-70 tallets konseptkunst, og dens selvrefleksjon av det kunstneriske materiale, er en viktig innfallsvinkel, men forskjellen er stor i samtidskunstens bevissthet om de sosiokulturelle rammene. Kunstnere som Jan Freuchen, sammen med blant annet Matias Faldbakken eller Gardar Eide Einarson, befester ny-konseptualisme eller post-medium som et kunstteoretisk utgangspunkt.  I samtidskunstens «post-mediale tilstand», slik den omtales av kunstteoretikeren Rosalind Krauss, opphever man mediets spesifikke egenskaper (det være seg i maleri, skulptur, foto eller film) ved å rette fokus på det multimediale som en tilstand og forutsetning. Det betyr at kunstnerne ikke lenger arbeider ut fra en konkret situasjon eller hendelse betinget av mediene, men snarere gjenspeiler samfunnets hybride og mangfoldige virkelighet. Dette er i samsvar med Jan Freuchens kunstprosjekter betraktet fra et mer helhetlig perspektiv.  Dermed må sanseopplevelser forholde seg til en omfattende, kompleks og uavklart kontekst.

Et godt eksempel på denne helhetstenkningen er billedserien Internal Combustion (Twentysix Gasoline Stations), Berlin 2006.  Fotografiene av veltende bensinstasjoner etter ulike naturkatastrofer er en parafrase over konseptkunstneren Ed Ruscha’s innflytelsesrike Twentysix Gasoline Stations” (Artist book) fra 1963. Ruscha fremviser nøyaktig hva kunstboken lover: nøytrale bilder av 26 bensinstasjoner. Freuchen viderefører tematikken mot en kontekstuell retning. Hans fotografier kan handle om samfunnskritikk som illustrerer motoroljens ødeleggende kraft på naturen og miljøet. I tillegg kan det dreie seg om menneskers evner til å overleve naturkatastrofene. I kunstboka anvender Freuchen konseptene «shelter» og «habitat».  De veltende bensinstasjonene kan paradoksalt gi beskyttende ly mot de negative naturkreftene. Den kunstneriske strategien synes å være å unngå at fotografiene blir tolket entydig innenfor en fastlåst situasjon.

I prosjektbeskrivelsen skriver Jan Freuchen at skulpturen, er som alle andre objekter, fanget mellom dialetikk og entropi. Hos Freuchen betyr det at skulpturen akkumulerer narrative historier og referanser gjennom kunstnernes bearbeidelser, samtidig som disse manipuleringene kan medføre til at den gradvis går i oppløsning og forsvinner. De kunsthistoriske linjene fører oss til Land Art kunstneren Robert Smithsons befatning av entropien som kunstnerisk virkemiddel. Et sentralt utgangspunkt for Smithson var utforskningen av naturens bevegelser mot økende uorden og uregelmessighet (entropi). På samme måte henviser Freuchens manipuleringer av de transformative kunstobjektene til forutsigbare faktorer og tilfeldige omstendigheter. Det som påvirker oss til å tolke kunstprosjektene i ulike perspektiver og betydningslag er knyttet til spennet mellom en dialektisk orden og et «entropisk» kaos.

Skulpturprosjektet Objet Perdu var faretruende nær å bli avlyst. Leif Magne Tangen ble oppsagt av styret i Tromsø Kunstforening i 2016 etter bare to år av åremålsstillingen. Dette var en hendelse som vakte stor oppsikt og motstand i kunstmiljøet. Freuchen og Müller var blant kunstnerne som trakk seg ut fra utstillingsprogrammet, men da styret trakk oppsigelsen tilbake ville de fullføre den planlagte utstillingen. Som tidligere nevnt har kunstnerne hatt et tett samarbeid med Tangen i over lang tid. Ifølge prosjektbeskrivelsen vil omstendighetene rundt denne hendelsen bli en integrert del av utstillingskonseptet til Objet Perdu. Intendantens tilstedeværelse, i form av 3D-videoanimasjon og collager, retter et kraftig sleivspark mot det daværende styret i kunstforeningen. Freuchen ønsker at Tangen inntar rollen som en protagonist eller en slags avatar (en virtuell kropp) i kunstinstallasjonen. I tillegg vil Tangens fysiske nærvær i utstillingslokalene danne en ironisk oppreisning av en annen dimensjon. I denne virkeligheten kan utstillingen bli historisk: Tromsø Kunstforening is calling. The Eagle Has Landed.