Hva gjør en lapp interessant?

På arbeidsbordet til Raisa Porsanger, i hennes studio sentralt i Oslo, ligger en klassisk discokule. Den skal påmonteres flere ringer, omformes til en komseliknende kule som skal henge på Idja samic club night, det nye klubbkonseptet for unge samer i Oslo. I samisk tradisjon henger komsekula over stedet der barnet sover, for å beskytte barnet mot å bli kidnappet av underjordiske ånder. Kulene er laget av sølv, et hellig metall for samene, og som de underjordiske ikke tåler, og heller ikke vampyrene, legger Raisa til.

– Ideen oppsto av en misforståelse, da jeg var i Trondheim tidligere i år for å feire 100-års-jubileet for det første samiske landsmøtet. Vi sto en gjeng samlet rundt et bord og snakket, og noen sa noe om Sami Nissom Forum – samisk kvinneforum. Jeg hørte feil, og syntes det ble sagt Sami disco forum. Den ideen kunne vi jo ikke slippe.

Idja samic club night ble etablert i fjor som en respons på at Oslo lenge hadde manglet et samisk møtested kun for unge. Sameorganisasjonene har de senere årene hatt problemer med rekrutteringen, noe som kan skyldes en hard kjerne av eldre som har vært dominerende på hva som er den rette måten å være same på.

− Jeg har følt på presset med å måtte gjøre ting riktig, som å ta på sjalet korrekt osv. Men det pågår en endring blant unge samer i dag. Flere er politisk aktive og viser mer stolthet over å være same. På fester tar en oftere på seg samekofte, men gjerne i kombinasjoner med andre ting, som for eksempel å bruke samiske tradisjonelle klær sammen med egne smykker. Da jeg flyttet til Oslo, opplevede jeg det samiske miljøet i Oslo som litt vanskelig å komme inn i, men nå vet jeg ikke lenger om jeg fortsatt mener det. Mange unge prøver å gjenopplive den samiske kulturen, men på en ny måte.

Raisa avsluttet sin bachelor i kunst på Kunstakademiet i Oslo i 2015, og fortsatte etterpå videre på studier i fysikk ved Universitetet i Oslo. – Jeg begynte å studere fysikk det siste året på akademiet, for jeg har alltid likt kombinasjonen matematikk og kreativitet. Da jeg var yngre, vurderte jeg å bli industridesigner eller noe liknende. Men jeg hoppet av fysikkstudiene i fjor. Det var vanskelig å kombinere med kunsten. Fysikkstudiet krevde fulltids knallhard jobbing. Jeg fikk meg atelier som jeg nå deler med fire andre, og har jobbet for meg selv i ett år nå.

Mange ble kjent med Raisa Porsanger i fjor med verket Instruksjoner, presentert på gruppeutstillingen Oppstandelser på Kristiansand Kunsthall og på Galleri Format som del av Tegnebiennalen Skissen. Instruksjoner baserer seg på et utvalg funnede papirlapper som Raisa har samlet på i mange år, det kan være handlelapper, huskelister, personlige beskjeder, drodler, lykkeønskninger, veibeskrivelser, arabiske notater, bønner til Gud, møtenotater, forberedelser til jobbsøknader, sykdomsbeskrivelser, lapper med nettverkspassord, datoer, kontonummer eller postadresser og så videre. Et utvalg av disse lappene ble montert på galleriveggen, og kan på avstand oppleves som en visualisering av et nettverk.

− Utfra visse parametre som bestemmer hvilke lapper som henger i lag, setter jeg dem sammen i klynger. Når jeg begynner, blir det litt tilfeldig, og så bygger jeg det ut videre som et maleri. Fargen på lappen, håndskriften, eller også det innholdsmessige kan være styrende. Mange lapper har utrolig lik håndskrift. Folk bruker samme penn, de samme varene står på handlelisten.

– Hva tror du oftest pleier å stå øverst på handlelista?, spør Raisa.
– Melk?
– Ja, melk. Så brød, salat, tomat er gjennomsnittshandlelappen.
– Sorterer du lappene statistisk?
– Jeg jobber som en eller annen type forsker, men ikke etter et logisk system. For betrakteren er det ikke så lett å dekode med første blikk.
– Samler du på andre ting?
– Nei.

Instruksjoner ble vist i to ulike variasjoner på de to visningsstedene. På Kristiansand Kunsthall var det særlig kjærlighetserklæringer som ble anvendt, som man finner mengder av ved Julies balkong i Verona. Denne balkongen ble på Kristiansand Kunsthall gjenskapt av kunstner Janne Maria Lysen, etter idé av Hans Petter Blad, utstillingens kurator. Janne Maria jobber også med funnede objekter, for det meste restematerialer av tre i alle størrelser, og balkongen ble bygget av disse. Instruksjoner ble montert under balkongen som et samlet verk.

− Jeg var tilfeldigvis i Verona året før utstillingen, og fikk sett hvordan det faktisk var der. Man går inn i et portrom gjennom en smal gang, der veggene er fulle med lapper; kjærlighetserklæringer og brev til Julie som likner brev til julenissen. Det var mange av typen «John elsker Jane». Jeg plukket opp lapper som hadde falt ned. Det er en regel jeg har når jeg samler lapper. Jeg skal finne dem. De skal være mistet. Jeg har også fått lapper fra andre, som andre har funnet.

At lappene skulle bli et samleobjekt, var ikke opplagt. De ble samlet og kastet flere ganger, før Raisa til slutt fant ut at hun måtte beholde dem. − Først samlet jeg kun på handlelapper. De er utrolig interessante. De er noe mer enn brød og melk og tomat. Det materielle i hver lapp fascinerer meg, og måten man skriver på lappen på. Min favorittlapp er: «salat, melk HUND nellik». Det at hunden kommer midt inni der.

− Jeg har lest om andre som har lignende prosjekt. På Instagram fant jeg et prosjekt der ei jente finner lapper og dikter videre om den personen, hva de skal ha til middag osv. Og de hadde en noe banal artikkelserie i VG om samlere, der en jente samlet på handlelapper og kuraterte dem. Hun tok bare de hun syntes var mest interessante. Jeg bruker alle, foruten de blanke, men har en del blanke også. Når jeg samler opp lapper som folk har mistet, kan jeg av og til få følelsen av at jeg driver og hacker folk. På nett er man redd for at sensitiv informasjon skal flyte avgårde på steder man ikke har kontroll over. Sånn tenker man ikke på ting man skriver for hånd, men det kan være en del sensitiv eller privat informasjon på disse lappene også, som kontonummer, telefonnummer o.l.

For Raisa er papirlappene merz-aktige. − Jeg leste Lars Fiskes tegneserie om Kurs Schwitters, og møtte også Fiske. Jeg ble veldig inspirert av askeladden-måten som Kurt Schwitters jobbet på og diktene han skrev, og måten han jobbet med de romlige Merz-installasjonene som vokser i hjemmet.

Det å jobbe i og med rom har blitt viktig for mange av prosjektene. For et prosjekt besøkte hun Joar Nango, samisk kunstner og arkitekt som nå er aktuell på Documenta 14 i Kassel. I stua hadde han en slags uttørket gren som hang horisontalt ned fra taket, og som bredte seg noe diagonalt ut i stuen. Den gjorde henne veldig bevisst på hva den gjorde med rommet. At det er der, men samtidig usynlig. − Jeg liker det veldig godt. Og utstillingen You in Between som Anders Ruvald hadde på Kunstnerforbundet for noen år siden, var også veldig fin. Måten han brukte et vegg til vegg-teppe, og oppdelingen av rommet med silkebånd i overlyssalen.

− På akademiet fikk jeg mulighet til å jobbe med utgangspunkt i rommet. Et av galleriene der, Skylight, er arealmessig veldig lite, kanskje rundt 6,6 kvadratmeter, men det er høyt under taket med takvindu. Jeg liker det når jeg får en sanselig opplevelse av rommet. Fikk et sug i magen av å være der. Så jeg hadde lyst til å lage noe i høyden. For prosjektet anvendte jeg en lavvo, som jeg spurte om å låne på Facebook. Arbeidet ble hetende Reahpenráigi, som er betegnelsen på åpningen i toppen av lavvoen. Reaigi betyr åpning.

I Reahpenráigi dubleres stangkonstruksjonen til lavvoen på undersiden, slik at mulige innganger til lavvoen avstenges. Hele installasjonen fremstår som balanserende på spissen til en kjegleform vendt opp ned. Raisa forteller at hun tenkte på den samiske leken «suorbmagoahti», som direkte oversatt fra nordsamisk betyr «fingergamme« eller «fingerlavvu». To personer leker sammen, gammeboeren og gjesten. Gammeboeren holder hendene mot hverandre slik at fingrene spriker og de motstående fingertuppene berører hverandre, pekefinger mot pekefinger, tommel mot tommel osv., forestillende en lavvu eller en gamme. Gjesten peker gjentakende ganger, på ulike steder, og spør om å få komme inn i en av åpningene i «fingergammen». Gammeboeren nekter gjesten å komme inn mellom det som forestiller lavvustengene, inn under teltduken, gjennom røykhullet og så videre. Til slutt finner gjesten døråpninga og får lov å komme inn.

− Jeg har en følelse av å stå mellom to forståelser av samisk kultur, redd for å falle i en slags felle. Forståelsen av et kunstverk kan bli så forskjellig avhengig av hvem som opplever det, om det er samer eller andre som ikke kjenner så godt til samekulturen. − Det er bra at det er så mye fokus på samisk kunst og kultur i år. Det er viktig at urfolk får lov til å selv definere hva som er viktig, at man får utviklet seg på egne premisser. Og jo mer det er framme, jo mindre eksotisering håper jeg det blir. Og det håper jeg med meg selv også. At jeg ikke driver og eksotiserer med samisk kultur. Jeg føler det litt som at jeg står utenfor den samiske kunstverden, så hva kan jeg tillate meg? Kan jeg lage denne discokomsekulen? Tuller jeg med samisk kultur, når jeg bruker komsekulen som jo for mange samer er et hellig objekt? Kan jeg bruke en lavvo, som er et så sterkt symbol på samisk kultur, når jeg knapt har vært i en lavvo i oppveksten? Kan jeg anvende reinsdyrskinn, når jeg ikke har vokst opp i en reindriftsfamile? Onkelen min drev med det, men jeg har ikke jobbet med reindrift selv.

I avgangsprosjektet på akademiet jobbet Raisa med reinskinn. I installasjonsform ble ulike deler av rosafargede reinskinn montert hengende ned fra taket, ut i rommet, i deler, fragmenter, løst og delvis innrammet av en rosafarget kvadratisk form på 2 x 2 meter malt rett på veggen, som en enorm post-it-lapp. − Jeg hadde en klar ide om å bruke reinskinnene uten helt å vite hva jeg skulle gjøre med dem. Først farget jeg dem og lot prosessen avgjøre. Det skjedde uventede ting underveis. Jeg hadde ikke helt kontroll over fargeprosessen. Skinnet ble blant annet veldig stivt.

Tittelen på dette arbeidet, Hexaëmeron (A. Arrebo) / Muohtačalmmit (Snow flakes), P. Jalvi), sammenfører to poetiske tekster som ble kulturhistorisk viktige fordi de ble nedskrevet på hverdagsspråket. Muohtačalmmit er samisk skolepensum, og har hatt stor innflytelse på samisk litteratur. Pedar Javli regnes som den første samiske forfatter. Danske Anders Arrebo var en stund biskop i Trondheim, og gjendiktet i Hexaëmeron skapelsesberetningen på dansk fra fransk.

− Bakgrunnen for dette prosjektet var at jeg fant et utdrag av skapelsesberetningen i det norske oppslagsverket «Norge vårt land – som det stiger frem». Det tar for seg fylker, område for område. Den første boken er om Nord-Norge og Trøndelag og er en veldig interessant tidskoloritt. Noen steder snakkes det objektivt om samer, mens andre steder ser vi bilder av sameunger der de beskrives som dyr, som for eksempel «viltre små ekorn».

Hexaëmeron (A. Arrebo) / Muohtačalmmit (Snow flakes, P. Jalvi) ble stilt ut sammen med Instruksjoner, første gang dette verket ble presentert. Instruksjoner er her montert i et mer poetisk format, som formmessig peker tilbake på tittelens referanser. Et utvalg på 14 lapper i ulike størrelsesformat danner sammen en horisontal linje på veggen i øyehøyde, montert i fire mindre klynger med noe avstand til hverandre, som et vers, et notasjonssystem. Her er Raisas favorittlapper gjennom tidene representert, i kombinasjon med andre for å få det hverdagslige på plass, som brød og tomat og Zalo.

Raisa ble født i Hammerfest, der den eneste fødeavdelingen i Vest-Finnmark ligger. Hun vokste opp og gikk på grunnskolen i Lakselv. Mange hadde her samisk som fag på skolen, men på ungdomsskolen var hun omtrent eneste med samisk undervisning. Hun fortsatte på videregående skole i Harstad, på studieretningen Tegning, form og farge.

− Jeg hadde visst lenge at det var kunst jeg ville holde på med. Jeg har alltid tegnet. Men jeg likte ikke så godt undervisningen på videregående. Vi jobbet så resultatorientert. Det var ikke så mye rom for å gjøre noe gøy. Så det var en befrielse å begynne på kunstskolen i Bergen. Her ble det åpnet opp for en mer prosessorientert og utprøvende måte å jobbe på. Vi kunne lage raske krokier og kaste dem etterpå, og vi fikk teste ut ulike materialer. Det var i denne perioden jeg begynte å samle på lappene, og også her jeg oppdaget det å jobbe romlig i forhold til kroppen. Vi hadde prosjektperioder som kunne vare i 2­­–3 uker. Jeg husker godt en periode som het vekstperioden. Vi skulle bruke et objekt som var enkelt å få tak i, som plastkopper, ispinner osv. og undersøke materialet som dette var laget av. Hvordan det kan vokse ut fra sine egne forutsetninger. Jeg jobbet med strips. Jeg stripset veldig mange sammen, og begynte etter hvert å henge remser ned fra taket. Først var det skummelt, for jeg måtte jobbe i en stige, men det var også befriende å komme seg opp fra gulvet, bokstavelig talt, og å begynne på noe uten å tenke det ut på forhånd.

− Etter kunstskolen søkte jeg på Kunsthøgskolen i Bergen og kom på venteliste, men trakk meg. Jeg begynte på Oslo Fotokunstskole i stedet. Fotografiet interesserte meg i tenårene, og jeg jobbet også litt med det da jeg gikk på Harstad videregående og også på kunstskolen i Bergen. Der brukte jeg fotografiet som material for videre bearbeiding, som collage og sånt, så jeg hadde lyst til å lære mørkerom og analogt foto og finne ut mer av hva foto kan være. Jeg har etter det gått litt bort fra fotografiet, men har et prosjekt nå der jeg skal bruke fotofilm, som er en videreføring av et prosjekt jeg begynte på i Bergen. Det skal vises på Riksscenen i høst, i anledning forestillingen GRIP.