Knytter sammen lokalsamfunn i Bergen Kunsthall

Kurator og skribent Axel Wieder er direktør for Bergen Kunsthall, en av Norges fremste arenaer for samtidskunst. Arbeidet hans fokuserer ofte på historien og teorien om utstillinger, arkitektur og sosiale rom, og spørsmål om politisk representasjon. Han forteller om sitt arbeid med å motvirke diskriminering og oppnå likhet og inkludering ved institusjonen siden han begynte som direktør i 2018.

Mangfold er et viktig ideal som er vanskelig å forstå. Det kan ofte misforstås fordi det er en veldig bred kategori som omfatter så forskjellige emner som rase, etnisitet, kjønn, seksuell orientering, sosioøkonomisk status, alder, fysiske evner og politisk og religiøs tro. I praksis skjer tilnærmingen ofte gjennom visuelle vilkår for representasjon, anerkjennelse og synlighet. Kan kunsten ha en spesifikk rolle å spille i vår forståelse av behovet for mangfold?

– Kunst er tradisjonelt sett et viktig medium for representasjon av institusjonell makt, for eksempel portretter av maktpersoner eller historiske hendelser, men også de subtile skiftene eller bruddene innenfor disse tradisjonene som fulgte med da makten ble omfordelt eller opplevd annerledes. Jeg forstår bekymringer for representasjon i en slik retning: Hvem bestemmer hva som er fornuftig, og på hvilken måte?

– Det er selvfølgelig viktig hvilke tradisjoner og opplevelser som får plass på samtidskunst-feltet eller som blir vurdert i en historisk fortelling.

Som en sentral del av Bergens Kunsthalls arbeid med mangfold arrangeres det et omfattende program i forbindelse med utstillingene. Det har blant annet bestått av live-arrangementer, foredrag og filmvisninger, men også konserter og klubbkvelder, ofte organisert med partnere som når forskjellige målgrupper, forklarer Wieder. Han nevner utstillingen til Sandra Mujinga, SONW – Shadow of New Worlds, som fant sted fra november 2019 til januar 2020, der alle disse formene for aktivitet ble inkludert som en del av prosjektet hennes.

– Vi arrangerte et omfattende program med arrangementer som utvidet arbeidet hennes i forskjellige diskusjoner, gjennom en klubbkveld med den sørafrikanske duoen FAKA og en paneldiskusjon om eksklusjon og synlighet i kultursektoren, for eksempel. Alt sammen relaterte til spørsmål i utstillingen, men på ulike, planløse måter.

– Ikke alt kan gjøres med kunstgjenstander. Noen diskusjoner trenger et mer direkte språk. Et godt eksempel på dette var en workshop med den britiske kunstneren Barby Asante for fargede kvinner i Bergen, som skapte et spesifikt rom i programmet vårt, med et annet formuleringsbehov.

Mujingas utstilling utforsket ideen om «verdensbygging», med utgangspunkt i science fiction-sjangeren, og (u)synlighet der den tilbyr et mangfold av taktikker som kan brukes på representasjonsspørsmål.

Utstillingen presenterte en oppslukende installasjon med skulpturer, foto- og videoverk, alle badet i forskjellige nyanser av intenst grønt lys. Den største plassen ble holdt helt mørk for en storskala holograminstallasjon.

Selv om Wieder understreker at utstillinger og kunstverk bør vurderes innenfor deres eget rom og frihet, nevner han at utstillingen var viktig med tanke på representasjon.

– Det var ekstremt rørende hvor empowering det føltes for unge fargede mennesker for eksempel å se en separatutstilling av Sandra Mujinga, som er en kunstner med norsk-kongolesisk bakgrunn, i en større institusjon i Norge.

Utstillingen ble etterfulgt av en annen stor og sammensatt solopresentasjon, Simone Fattal: Fix Your Gaze On Saturn’s Rings. Simone Fattal kommer fra en annen generasjon og bakgrunn enn Mujinga, men arbeidet hennes er også tverrfaglig. Wieder forteller at Fattal opprinnelig var maler, men at de fleste av de nyere verkene hennes er keramiske skulpturer. I tillegg arbeider hun med collager hvor hun blander bilder fra politikk med egne verk og kunstneriske påvirkninger, fra antikk arkitektur til modernistisk maleri. Utstillingen i Bergen Kunsthall belyser blant annet måten Fattal bruker «skildringer av frukt, trær og hager som symboler på et ikke-vestlig kulturelt mangfold» på.

– Fattal er i 70-årene, opprinnelig fra Syria og Libanon. Arbeidet hennes er ekstremt interessant på den måten at det gjenspeiler opplevelser av krig og utvandring, men også en langvarig forbindelse med kunstneriske diskusjoner både i Midtøsten og i Europa, forteller Wieder.

Selv om utstillingen hadde en lavere hendelsesfrekvens i det offentlige programmet sammenlignet med Mujinga, er den et eksempel på en utstilling der Bergen Kunsthall presenterer arbeidet til en kunstner som ikke har blitt utstilt i den grad hun fortjener innen museer eller større kunstinstitusjoner.

– Hun er en ekstremt talefør og fremragende kunstner innenfor den nye virkeligheten som vi befinner oss i i dag, hevder Wieder.

Wieder understreker institusjonens ansvar for mangfold. Det er viktig å se på programmet og hvordan det representerer en moderne sosial virkelighet, som ikke er så mannlig, hvit, heteronormativ eller på annen måte eksklusiv som det ofte har blitt presentert i kunsthistorien, sier Wieder. Men det handler ikke bare om utstillingenes innhold.

– For meg har det å gjøre med en ambisjon eller et ønske om å skape et sted som virkelig er åpent og innbydende, og som kobles til kompleksiteten i den sosiale konteksten vi inngår i. Dette inkluderer arkitekturen, skilting, hvordan vi kommuniserer programmet vårt, og hvordan vi inviterer folk som ikke kjenner eller bruker programmene våre ennå. Det enkle faktum at vi har en rimelig kafé i bygningen hjelper mye, for eksempel.

Wieder påpeker også at formidling er et integrert aspekt ved planleggingen av utstillinger, fra detaljer som hvordan kunstverkene er hengt eller plassert, til veggtekstene.

– En utstilling, i streng forstand, er i seg selv en formidling av kunstnerisk arbeid. Med det mener jeg hvordan arbeidene er presentert, fortellingen som utstilling antyder, til og med detaljer som verkenes høyde eller om det er sitteplasser tilgjengelig. Men det gjelder også det mer tradisjonelle formidlingsmateriellet som veggtekstene, samt trykt og digital informasjon.

Å arbeide for en mer inkluderende institusjon innebærer også å være åpne om egne begrensninger og mangler. En slik utfordring som Bergen Kunsthall jobber med, er byggets fysiske tilgjengelighet. Selv om bygningen er tilgjengelig for rullestoler, er den ennå ikke ideell for mennesker med ulike funksjonshemminger. En årsak til dette er bygningens alder og dens status som kulturminne, sier Wieder. Dette er derimot et pågående arbeid.

– Vi jobber med forbedringer og løsninger på problemene sammen med enkeltpersoner og grupper som er berørt. Fremfor alt diskuterer vi dette så åpent som mulig, ved å reflektere åpent rundt spørsmål som: Hvilke prioriteringer gjør vi?

Bergen Kunsthall var tidligere Bergen Kunstforening, og har fortsatt strukturen til en kunstforening basert på medlemskap og en demokratisk organisering. Historien som kunstforening spiller en stor rolle for hvilke typer publikummere Bergen Kunsthall tiltrekker seg, ifølge Wieder. De mangeårige dedikerte medlemmene har hovedsakelig norsk middelklassebakgrunn, og Wieder sier at å tiltrekke alle deler av byens befolkning er et problem i kultursektoren generelt.

– Det finnes fremdeles begrensninger med tanke på klassetilhørighet. Men også økonomiske hindringer spiller inn, bare når det gjelder offentlig transport til sentrum, for eksempel. Dette er noe vi opplever på lignende måter som andre organisasjoner, og det må tas opp også i kultursektoren som helhet, som ser ut til å være relativt lukket.

– Spørsmålet om tilgang til kultur må være en prioritering innen kulturpolitikk, i likhet med tilgang til det faglige feltet i form av jobber. Bergen kommune jobber med en plan for mangfold og inkludering, noe som virkelig er et positivt tegn.

Som del av kunsthallens arbeid med inkludering av det lokale publikummet driver institusjonen et aktivt formidlingsprogram rettet mot skoler, og så godt som alle Bergens skolebarn får besøke kunsthallen i løpet av skolegangen.

– Vi er stolte av vår rekkevidde på dette området, og av mange av våre mer spesifikke formidlingsprogram der vi jobber med bestemte grupper, ofte over lengre tid. Teamet til Bergen Kunsthall har gjort et fantastisk arbeid opp gjennom årene og har en utrolig høy profesjonell standard.

Representasjon internt i staben og styret er også et aspekt når det gjelder å skape en inkluderende institusjon, ettersom de ofte representerer den tradisjonelle demografien til de besøkende. Wieder forteller at dette også er noe Bergen Kunsthall jobber med.

– Det føles essensielt å representere flere mangfoldige erfaringer i programmerings- og lederteamet, for å ha et bredere perspektiv og nettverk innad i organisasjonen. Det er noe vi jobber med, og det er absolutt noe jeg tror det trengs å arbeides mer med på alle nivåer, også politisk.

Selv om kunsthallen har et internasjonalt perspektiv, sier Wieder at det er viktig å holde seg relevant for Bergen. Ikke bare for å inkludere lokalbefolkningen, men også for å være bærekraftig.

– Generelt ser vi på muligheter for mer bærekraftige arbeidsformer med kunstnere eller gjester med lengre tidsrammer, for å unngå for mange reiser og for å gi deltakerne muligheter for dypere engasjement. Disse ambisjonene har en relasjon til mangfold, ettersom de lar oss utforske en sosial kontekst og arbeide direkte med lokalsamfunn.

– De fleste av våre utstillinger og mange av arrangementene er produsert spesielt for kunsthallen. Dette gir mulighet for å invitere kunstnere til å jobbe på stedet og med temaer eller aspekter som har relevans i Bergen.

Som et eksempel på et slikt stedspesifikt, langsiktig prosjekt nevner Wieder den norsk-samiske kunstneren Joar Nango og hans kommende utstilling på Bergen Kunsthall under Festspillene i Bergen.

– Det vil begynne en måned før utstillingen med et åpent verksted foran kunsthallen, en slags improvisert håndverkspaviljong, der Nango starter arbeidet med prosjektet sammen med urfolkeksperter og lokale produsenter, forteller Wieder.

Wieder har tidligere uttalt hvordan «en nådeløs interesse for den sosiale kvaliteten på rom og improvisasjonsprinsipper» er kjernen i Joar Nangos arbeid. Som med de andre prosjektene hans kan vi forvente at utstillingen vil feire mangfold og kryssende møter.