Kontrastenes rike – tre norske kunstforeninger

På tampen av 2017 besøkte Kunst Pluss tre av dem; Bergen Kunsthall, Kongsberg Kunstforening og Kunstforeningen Verdens Ende på Tjøme. Og la det være sagt med det samme – kontrastene er store. I aktivitetsnivå, publikumsgrunnlag og fremfor alt økonomi og rammebetingelser.

Der Bergen Kunsthall har ni fulltidsansatte og bruker internasjonale hodejegere for å finne ny direktør, driver tjømlingene på dugnad. Der brudd på kloakkledningen truer med å velte økonomien for Kongsberg Kunstforening, er bergenserne fast post på statsbudsjettet. Kunstforeningen Verdens Ende får ikke en krone i offentlig støtte.

Men om forskjellene er store, er likhetene kanskje vel så slående. Det dreier seg selvsagt om engasjementet, innsatsviljen og ikke minst gleden over å bidra i et kreativt miljø. Både i Bergen, på Kongsberg og på Tjøme lyder det et ekko av maleren I.C. Dahls formaninger til de første norske kunstforeningene: Man skulle ikke bare vise kunst. Man skulle vekke folks kjærlighet for den.

Numedalslågen dundrer gjennom Kongsberg; stri og svanger med smeltevann etter vinterens første snøfall. Elva deler den gamle bergverksbyen effektivt i to, og skal du følge kunstens vei, tar du brua over til «vessia». Der ligger Låven.

Det rødmalte bygget har vært tilholdssted for Kongsberg Kunstforening – og arnested for kunstinteresse blant kongsbergenserne – i snart 50 år.

Foreningen ble stiftet i 1961 av en tiltakslysten kunstnergruppe med den anerkjente keramikeren Rolf Hansen i spissen. Etter en omflakkende tilværelse de første årene, flyttet foreningen inn på Låven i 1969. Siden har den vært der, først som leietaker til en hyggelig pris hos den kunstinteresserte fru Rognerud, siden 1980 som eier.

På innsiden av den verneverdige bygningen fra slutten av 1700-tallet venter en vital velkomstkomité bestående av styreleder Ingrid Austlid Rise og nestleder Jørn Hagen. Utstillingslokalet på rundt 100 kvadratmeter er lyst og trivelig, men slik har det ikke alltid vært.

– Bygget bar jo litt preg av den tida da vi overtok, det var tømmer og trepanel og mye brune og oransje 70-tallsfarger; kanskje ikke de beste veggflatene å henge kunst på, sier Hagen.

Etter omfattende oppussing på starten av 2000-tallet, fremstår Låvens indre nå i langt mer innbydende form. Veggene ble kledd inn og malt hvite, lysanlegget oppgradert, det ble installert nytt elektrisk anlegg og varmeanlegg og lagt nytt gulv.

Ifølge Rise skjedde ikke oppussingen helt uten sverdslag – «det var noen som protesterte heftig da furupanelet forsvant» – men med godt grokjøtt og nok tid leges som kjent de fleste sår.

– Det eneste som er litt irriterende, er at vi ble sittende igjen med et forferdelig ekko, nærmest hvisker Hagen.

Ekko eller ei, som utstillingsrom fungerer Låven som den skal. Det viktigste er vel uansett innholdet; kunsten som gir liv til lokalet. Og med den årlige novemberutstillingen på plass, er det mye liv og røre på veggene. Dette er tradisjonelt en viktig salgsutstilling for kunstforeningen, som denne gangen byr på både tegning, grafikk, treskulpturer og foto på aluminium. Utstillere er en blanding av etablerte navn og spennende nykommere: Kjeld Stub, Arne Rygvold, Christine Istad, Dagne Aurora Karevoll og Patrik Berg.

– Foreningens formål er å vise bildende kunst og kunsthåndverk av anerkjente kunstnere, og å øke interessen for og forståelsen av kunst, så dette er en utstilling som passer godt med det vi vil være, sier Rise.

– Kunstforeningens profil har vært litt skiftende opp igjennom, en periode var det stort fokus på lokale kunstnere og salgbar kunst, men vi er enige om at det må ligge noen klare kvalitetskriterier i bunn. Det skal være seriøs kunst, og så prøver vi jo etter beste evne å finne en kombinasjon av det som har bred appell og det som kan være litt utfordrende. Vi gir ikke helt slipp på den pedagogiske rollen, vi vil gjerne gi folk noen nye impulser og bidra til at de lærer litt når de først kommer hit, sier hun.

Om utstillerne ikke nødvendigvis må ha kunstutdannelse, må det de driver med i alle fall være seriøs, profesjonell kunst.

– Vi hadde et par kjedelige episoder der vi takket ja til amatører som viste oss et par overbevisende verk, men der produksjonen som helhet overhodet ikke holdt mål. Da holdt jeg på å grave meg ned i hagen, altså.

Den følelsen er det heldigvis en stund siden hun har hatt.

Kunstforeningen pleier å ligge på fem til seks utstillinger i året, og disse er – i alle fall fra et markedsføringssynspunkt – beundringsverdig godt timet med andre arrangementer i byen. De samarbeider blant annet tett med Glogerfestspillene – oppkalt etter det gamle orgelet i Kongsberg kirke – og Kongsberg Jazzfestival. Det første er en festival for kirkemusikk, kammermusikk og klassisk musikk som går av stabelen den siste helga i januar. Kunstforeningen velger festivalkunstner; for 2018 falt valget på tekstilkunstneren Anne Stabell. Og når jazzfestivalen jammes i gang i juli, er Gunvor Nervold Antonsen – kjent for eksperimentell bruk av både tekstil, tre og maling – festivalkunstner og trekkplaster på Låven.

– Dette samarbeidet har positiv effekt for både oss og festivalene, som begge blir del av noe større. Vi får en del «fremmedpublikum» som ellers ikke ville besøkt kunstforeningen, vi promoterer hverandre, og festivalene bidrar med musikere som spiller på vernissasje. For kunstnerne er det dessuten stas å bli valgt ut som festivalkunstner, sier Hagen.

I tillegg til de nevnte festivalutstillingene, stiller Johannes Vemren Rygh ut metallarbeider på Låven i februar/mars 2018, i forbindelse med det årlige vintermarkedet i byen. Og til høsten blir det som vanlig formidlingsutstilling rettet mot barn og unge – et årlig arrangement som pleier å være godt besøkt og som også utløser noen kommunale tilskuddskroner.

At byen setter pris på aktivitetene på Låven, fikk kunstforeningen håndfast bevis for i 2012. Da ble de tildelt Kongsberg kommunes kulturpris. Et årlig besøkstall på 2000 er heller ikke noe å skamme seg over i en by med drøyt 27 000 innbyggere.

At utstillingsprogrammet for 2018 allerede er spikret, skyldes delvis en annonse kunstforeningen satte inn i magasinet Billedkunst.

– Den resulterte i 184 søknader om å få stille ut her, selv om vi ikke tilbyr mer enn selve lokalet, salgsmuligheter og frakt én vei. Det sier vel det meste om hvor vanskelig det er å være kunstner i Norge i dag, sier Rise.

Men det er sannelig ingen frøkensport å drive kunstforening heller. Siden Låven ligger i Myntgata og tidens tann ubønnhørlig krever sitt av et gårdsbygg fra slutten av den lille istid, kommer vi ikke unna å snakke litt om kroner og øre.

– Kunstforeningen lever av salgsprovisjon, medlemskontingent og et kommunalt tilskudd som de siste årene har ligget rundt 15 000 kroner. I år blir det noe høyere siden vi har klart å tydeliggjøre den formidlingsrollen vi har overfor barn og unge, sier Hagen.

For Kongsberg Kunstforening – som for svært mange andre kunstforeninger i Norge – er det imidlertid en bekymring at salgsinntektene går ned. Ikke bare fordi det generelt selges mindre kunst, men fordi lokale kunstforeninger som før internettets tid var nærmest enerådende i sine hjemmemarkeder, får stadig tøffere konkurranse fra Fine Art og lignende aktører.

En annen bekymring er at medlemstallet synker. I 2012 hadde de 193 medlemmer; i dag er tallet 144.

– De dør fra oss, sier Hagen kontant.

Og siden det kommunale tilskuddet er direkte knyttet til antall medlemmer, blir effekten ekstra smertefull.

– Vi jobber hardt med å snu trenden. Styret har blant annet utpekt en person til å jobbe aktivt med rekruttering, særlig mot de store bedriftene som det er en del av på Kongsberg. Jeg kan ikke skjønne annet enn at disse høyteknologifolka også har behov for noe å henge på veggene sine, vi må bare få dem til å våkne, sier Rise.

Et annet grep er den rykende ferske etableringen av en galleributikk på Låven, der det selges glass, tekstil, keramikk og bilder til en overkommelig pris.

Kunstforeningen har noe penger på bok etter gode salgsutstillinger på starten av 2000-tallet. Blant utstillinger som solgte bra, var selfotografiene til Per Maning og en minneutstilling med keramikken til Rolf Hansen, som gikk bort i 2004.

Men så var det denne eiendommen, da. Behovet for rehabilitering av konstruksjon og kledning er ikke lenger til å overse, og i 2016 førte brudd på kloakkledningen til et underskudd på over 80 000.

– Vi tåler ikke mange sånne år, sier Rise.

Om medlemmene har blitt noe færre de siste årene, er de like fullt aktive i en grad de færreste kunstforeninger kan skilte med. Nokså nøyaktig en tredjedel av dem er engasjert i praktisk arbeid; i styret, utstillingskomitéen, fest- og arrangementskomitéen, opphengskomitéen eller vaktkomitéen.

– Og de som har gjort sitt i styre og stell, ender som regel opp som utstillingsvakter. Det er for øvrig det eneste lønnede vervet i kunstforeningen, vaktene får 100 kroner dagen. Eller busspenger, som vi kaller det, humrer Hagen.

Selv holder han koken som nestleder, vaktmester og gud vet hva. Rise, på sin side, har vært medlem av utstillingskomiteen siden 1996 og styreleder siden 2013. Hun anslår at hun legger ned rundt 300 timer i året i ubetalt arbeid for kunstforeningen, og kjenner av og til på at det kanskje er litt i overkant.

– Men jeg har ikke lyst til å gi meg før vi har fått kunstforeningen «inn et sted» der vi er sikret et fast tilskudd som gjør at dette kulturtilbudet er liv laga fremover. Dette brenner jeg virkelig for, ikke bare for kunstforeningens del, men av hensyn til kunstnerne og publikum. Buskerud har ikke flere visningssteder for kunst enn fylket trenger. Drammen Kunstforening har lagt ned, et privat galleri her i byen har gitt seg, og da må vi klare å ta vare på det som er igjen. Vi trenger steder der folk møter kunst, sier hun.

Nå jobber styret med en søknad om midler fra Kulturrådets satsing «Rom for kunst», der formålet er å bidra til gode arenaer for produksjon og formidling av profesjonell kunst. Rise har også sendt søknad til Kulturrådet om støtte til hele programmet for 2018.

Som den optimisten hun er, har hun allerede utstyrt promoteringsmaterialet med påskriften «støttet av Kulturrådet».

I løpet av sin snart 180-årige eksistens har Bergens Kunstforening – i dag Bergen Kunsthall – på sett og vis gjort en omvendt klassereise. Det første halvsekelet var foreningen en eksklusiv tumleplass for fiffen, med utstillinger som bare var åpne for medlemmene og en kontingent som effektivt holdt allmuen på armlengdes avstand. Dagens kunsthall er en åpen og inkluderende institusjon med skyhøyt aktivitetsnivå og bred appell.

(En ørliten digresjon på veien: Da Bjørnstjerne Bjørnson ble medlem av direksjonen i Bergens Kunstforening i 1859, tok han omgående til orde for at også ikke-medlemmer skulle slippe inn på utstillingene. 31 år senere ble forslaget vedtatt. Brå endring har aldri vært bergensborgerskapets foretrukne modus operandi.)

Bergen Kunsthall er landets nest eldste kunstforening, men fremstår like fullt som en av de mest ungdommelige. Her går visning av samtidskunst i hvite saler hånd i hånd med et mylder av arrangementer på Landmark; en slags kombinert kafé, bar, nattklubb, konsertscene, kino, performancearena og forelesningssal. Medlemstallet har økt fra ca. 600 til 650 det siste året, og mange av nykommerne er rekruttert via nettopp Landmark. De kan – i alle fall med en viss velvilje – karakteriseres som hjemmehørende i den yngre garde.

Kunstforeningen i Bergen ble etablert allerede i 1838 etter forslag fra I.C. Dahl, bergenseren som kanskje var Norges første maler av virkelig europeisk format. Som mange andre av datidens norske kunstnere bodde han i Tyskland, der kunstforeningene skjøt i været som en slags kunstpromoterende paddehatter i tiden rundt 1820. For å bidra til å «vekke sans og kjærlighed for den bildende kunst» også i hans eget folk, sendte han oppfordringer om å opprette kunstforeninger til en rekke prominente borgere i hjemlandet. Bergenserne var blant de første som tok affære.

I starten fokuserte foreningen på å fremme norsk kunst. Det betydde paradoksalt nok at man måtte importere malerier fra Tyskland, der norske kunstnere hadde klumpet seg sammen i kolonier i Dresden, Karlsruhe og andre toneangivende byer. I dag er Bergen Kunsthall vel så opptatt av å fange strømningene i et internasjonalt kunstfelt.

Kunsthallen har en fantastisk boltreplass i et blekt mintgrønt funkishus midt i sentrum, trygt flankert av Rasmus Meyers samlinger og Stenersen-samlingen og med fasaden vendt mot Lille Lungegårdsvannet. Bygget er tegnet av Ole Landmark og sto ferdig i 1935. Finansieringen fikset foreningen selv, med et «fond for fremtiden» som ble opprettet i 1917 og smått om senn la på seg 180 000 kroner.

Siden har bygget, som tidligere direktør Solveig Øvstebø så fint beskriver det i en bok om kunsthallen, «vært tro mot kunsten». Noen smakebiter: En retrospektiv Van Gogh-utstilling i 1948 hadde 15 000 besøkende. Gruppe 66, med Laurie Grundt, Oddvar Torsheim og Per Kleiva i spissen, skapte furore med sin «aksjonskunst» i 1966. Anders Kjær forårsaket regelrette demonstrasjoner i 1982 med malerier som imiterte pornografiens estetikk.

I 2001 gjennomgikk Bergens Kunstforening et veritabelt hamskifte og ble Bergen Kunsthall.

– Det handlet nok mye om at man ville ut av foreningsformatet slik at man kunne ta på seg et mer omfattende mandat og en mer aktiv rolle overfor omgivelsene. Organisasjonsmodellen er fortsatt den samme, vi er stadig en medlemsorganisasjon, men samtidig en institusjon som er til for mange flere, sier Steinar Sekkingstad, kunsthallens kurator.

– Det var en ledig rolle i Bergen for en mellomstor institusjon som ville operere i et internasjonalt kunstfelt, og den rollen ville Bergen Kunsthall fylle. Det har vært en gradvis utvikling, og vi har gått gjennom en slags transformasjon i både profil og størrelse de siste 15 årene. Du kan også si at vi retter oss mot flere forskjellige publikum. Både fagmiljøet, som kan være veldig internasjonalt, og det lokale kunstpublikummet som kommer og ser på det vi produserer, sier han.

Ole Landmark velsignet bygget med fire utstillingssaler som ligger pent på rad og rekke og har ulik størrelse. I tillegg til at disse utgjør husets bankende hjerte, har de også etablert seg som en av Norges fremste arenaer for samtidskunst. Spennet er stort – og det må det også være når man tar mål av seg til å speile sentrale utviklingstrekk på kunstscenen. Her finner du både store separatutstillinger med internasjonale og norske kunstnere, kuraterte gruppeutstillinger og tematiske produksjoner.

Salene er forbeholdt nye produksjoner, som Bergen Kunsthall legger stor vekt på. Den siste utstillingen i 2017 var «Hot Cottons», nederlandske Magali Reus’ første separatutstilling i Skandinavia. Skulpturene hennes er skreddersydd for salene og presentert på en måte som gjør at de ulike rommene fungerer som kapitler i en fortelling om forholdet mellom detalj og helhet; om det vi ser og det vi tror vi ser. Reus kombinerer detaljer som i utgangspunktet ikke hører sammen på en måte som i alle fall denne betrakteren opplever som vagt urovekkende.

Bergen Kunsthall samarbeider med mange internasjonale kunstnere, institusjoner og gallerier, og de siste årene har flere av deres egne produksjoner vært på «visningstur» i utlandet.

– Hva er viktigst; å gjøre bergenserne kjent med internasjonale strømninger, eller lage produksjoner som dere kan sende ut?

– Vi håper å få til begge deler. Det vi viser, skal oppleves som relevant innenfor et internasjonalt kunstfelt. Da er det også interessant for lokalbefolkningen, tenker vi. Vi har også prøvd å innta en aktiv rolle der vi viser norske kunstnere gjennom det internasjonale nettverket vårt, sier Sekkingstad.

Han viser til festspillutstillingen fra 2005, «The Welfare Show» av trønderen Ingar Dragset og danske Michael Elmgreen, som et slags internasjonalt gjennombrudd. Anmelderen i Bergens Tidende beskrev det hele som «sosialkritisk mykporno», men responsen fra internasjonale institusjoner tilsa at man hadde truffet en nerve.

– Utstillingen ble blant annet vist på Serpentine Galleries i London og på Power Plant i Toronto, og ga oss et slags bevis for at det var mulig å lage internasjonalt viktige utstillinger også i Bergen.

At festspillutstillingen er viktig for Bergen Kunsthall – og for de utvalgte kunstnerne – er ellers ingen overdrivelse. Tradisjonen kom i stand i 1953 etter initiativ fra Bergens Kunstforening, som siden har kuratert og produsert utstillingen. Kunstneren velges av den kunstneriske ledelsen ved kunsthallen.

– Dette er den største og viktigste årlige separatutstillingen vår og kanskje landets viktigste også. Det er vanskelig å trenge igjennom i offentligheten i Norge med billedkunst, men dette er en av de få årlige begivenhetene som alltid får stor nasjonal oppmerksomhet, sier Sekkingstad.

At Bergen Kunsthall gjør seg bemerket også på en internasjonal scene, illustreres for øvrig av skiftene i direktørstolen de siste fem årene. Da Solveig Øvstebø takket for seg i 2013 etter ti år som sjef, var det for å ta tømmene ved det velrennomerte samtidskunstmuseet The Renaissance Society i Chicago. Inn kom Martin Clark fra galleriet Tate St Ives i Cornwall. Da han gjorde vendereis for å bli direktør for Camden Arts Centre i London, hyret styret inn profesjonelle hodejegere fra Ames & Associates for å finne en passende arvtager.

Valget falt på tyske Alex Wieder, som i dag er direktør ved Index – The Swedish Contemporary Art Foundation i Stockholm. Han kommer til Bergen i februar, men har allerede forsikret Bergens Tidende om at ambisjonen for kunsthallen fortsatt skal være todelt. Den skal både være synlig på en global kunstnerisk skala og et sted folk kommer til daglig. Og det siste mener han åpenbart er viktig, for han legger til: «Steder som bare appellerer til kunstverdenen er faktisk ganske kjedelige».

Kunsthallen har årlig ti til tolv utstillinger, fordelt på nye produksjoner i salene og en serie med re-presentasjoner av utstillinger fra andre steder i visningsrommet NO.5. På Landmark er det over 200 arrangementer årlig – som nevnt med enorm bredde i uttrykksform.

– Det gjenspeiler utviklingen i kunstfeltet, samtidskunsten er i dag mye mer enn det du kan henge på veggen. Vår strategi har vært å bruke Landmark som et litt fritt, kunstnerisk rom. Vi har en egen kurator der, Maria Rusinovskaya, og produserer selv konsertserien «Utmark» og foredragsserien «Plattform». Ellers er aktivitetene der basert på et tett samarbeid med mange andre aktører i byen, sier Sekkingstad.

Men dette er heller ikke alt.

– Vi gir også ut bøker jevnlig, som regel mellom fem og åtte titler i året. Det kan være rene monografier, bøker som er produsert til en utstilling eller som oppsummerer i etterkant. Etter den siste ombyggingen i 2013 har vi også fått egen bokhandel, sier Stein-Inge Århus, informasjonsansvarlig for kunsthallen.

Formidlingsaktivitetene blir også viktigere og viktigere.

– Vi har en del arrangementer i forbindelse med Den kulturelle skolesekken og holder hvert år et kunsthistoriekurs som går over åtte kvelder. Der kan hvem som helst melde seg på, og plassene blir fort tatt. I tillegg har vi et prosjekt som heter «Unge kunstkjennere», der ungdom mellom 17 og 21 driver en egenstyrt formidling av samtidskunst til sine jevnaldrende. Vi har én formidlingsansvarlig her, og hun håndterer rundt 7000 deltakere i året, deriblant 3–4000 skolebarn. Så det er hektiske dager, smiler Århus.

All denne aktiviteten kommer selvsagt ikke uten en betydelig utgiftsside, men Bergen Kunsthall har det administrasjonsleder Grethe Bjørndal betegner som en forutsigbar økonomi.

– Vi har et inntektsbudsjett på rundt 17 millioner i året, og henter inn rundt 3,5 millioner av disse kronene selv. Resten er offentlig støtte fra staten, som er den viktigste bidragsyteren, kommunen og fylkeskommunen. Vi ligger inne med egen budsjettlinje under Kulturdepartementet og egen budsjettlinje hos Bergen kommune. Derfor er ikke vi så avhengige av om utstillingene selger eller ikke, slik mange andre kunstforeninger er, sier hun.

Dermed kan Bergen Kunsthall også lønne ni fulltidsansatte og 16–17 timelønte som til sammen utgjør et sted mellom to og tre årsverk.

Hva har de så stelt i stand for 2018?

Litt av hvert, må vite, så vi får nøye oss med å fastslå at fotograf Torbjørn Rødland blir festspillutstiller og at januar byr på en utstilling som kan bli både en kraftprøve og en nytelse. Da viser Martin Beck en 13 timer lang screening, der han gjenskaper et reelt sett som DJ-en David Mancuso spilte på den legendariske New York-klubben The Loft på 1970-tallet. Eller viser og viser; alt du får se er platene som går rundt.

Rytmene blir til gjengjeld heftige.

Å dra til Tjøme om vinteren er egentlig toskeskap. Det er om sommeren det er liv her. Det er da hovedstaden lener seg blidt sørover og slipper av feriegjester i titusentall. Det er da svabergene er varme, strendene fulle og båtfolket lett solbrent. Det er da Dronningen kommer med Mågerøpai – og det er da kunstforeningen holder sin årlige sommerutstilling.

Til gjengjeld fortoner markene mellom Tønsberg og Tjøme seg som et bilde av den flamske maleren Pieter Brueghel den eldre: Brun halm, hvit snø og skarer av svarte kaier og kornkråker som hakker etter hva nå kråkefugler måtte søke på en dag som denne.

Og som om «Bonde-Brueghel» ikke er nok (han hadde en estetisk dille på lystig landsbyliv, derav tilnavnet), åpenbarer det seg plutselig en yndig, hvit blomst på toppen av en slak bakke. Det er den gamle presteboligen til sokneprest Johan Nordal Brun von der Lippe. Det er Kunstforeningen Verdens Ende.

Til alt overmål ligger huset slett ikke i vinterdvale, men byr både på fersk jubileumsutstilling og fire snakkesalige styremedlemmer: Marit Silsand (styreleder), Kari Alme, Jørn Smedhus og Bjørn Ahlgren.

Kunstforeningen ble etablert med utgangspunkt i et livlig kunstnermiljø på Tjøme, Nøtterøy og Hvasser. Tilblivelsesmytene er flere, og denne er neppe mer villfaren enn andre: En eller annen gang i 1986 ringte keramiker Cecilie Morgenstierne til billedhugger Finn-Henrik Bodvin og spurte om det ikke var på tide å stable en kunstforening på beina, slik at man fikk en lokal arena for visning av profesjonell kunst.

Tjøme Kunstforening så dagens lys i mars 1987, og skiftet etter en kort disputt med den allerede eksisterende kunst- og håndverksforeningen navn til Kunstforeningen Verdens Ende. Utstillingen som markerer 30-årsjubileet heter «De første» og viser kunst av fem av de seks stifterne av foreningen: Finn-Henrik Bodvin, Herdis Maria Siegert, Arne Bjørnstad, Cecilie Morgenstierne og Anne-Mette Høisether. Variasjonen er stor, her er alt fra foto og frivol og fargerik keramikk til skulptur, grafikk, tresnitt, smykker og maleri.

Jubileet ble også markert med forelesninger. Filosof Tore Frost – svært sentral i styre og stell siden starten – leverte en personlig bekjennelse om foreningens ti første år. Økonom Erik S. Reinert bidro med «et nytt blikk på økonomisk tenknings historie».

Markeringen fortsetter i 2018, da den store sommerutstillingen blir viet smakebiter fra utstillinger gjennom 30 år.

– Vi har gjort en opptelling og kommet til at 355 kunstnere har stilt ut her i løpet av disse årene. Så det blir ingen enkel oppgave å velge, sier Alme.

– Med mange lokale kunstnere blant disse 355, risikere vi jo å fornærme 340 av dem, sier Ahlgren med et mildt bekymret smil.

I utgangspunktet ville kunstforeningen helst holdt hus et stykke unna, nemlig på det stedet som faktisk heter Verdens Ende; odden helt på sydspissen av øya der det er utsikt mot havet, skjærgården i Vestfold, Færder fyr og evigheten.

Sverre Fehn ble kontaktet, og han tente umiddelbart på ideen om et galleri og et signalbygg konstruert i pakt med de fantastiske omgivelsene. Det gjorde dessverre ikke kommunen, og heller ikke den lokale velforeningen, som så mørkt på trafikken som ville følge med en kunstinstitusjon. Fehn tegnet faktisk bygget, og det ble også laget modeller, men prosjektet rant ut i sanden.

– I stedet fikk vi ei pølsebu der ute, sier Smedhus tørt.

Ryktene om det ubygde bygget hadde likevel fått bein å gå på, og Smedhus forteller at det noen år senere kom en japansk arkitektstudent og Fehn-fan som ville bivåne den særpregede konstruksjonen.

– Han spurte på gebrokkent engelsk etter museet, og jeg svarte at dette var «museet». Han ble utrolig skuffet da jeg fortalte at prosjektet ikke var blitt realisert, han hadde kommet til Europa for å se på alle Fehns bygg, forteller Smedhus.

Til gjengjeld kjørte Smedhus japaneren ut til Verdens Ende, slik at han fikk se den vakre gloven der bygget var tenkt oppført.

– Han ble utrolig begeistret, og ble der i flere timer. Tenk om bygget hadde blitt realisert; da hadde det kommet folk hit fra hele verden!

Før Fehn døde i 2009, ble han spurt hvilket av hans urealiserte prosjekter han helst skulle ha sett gjennomført. Svaret var galleriet på Verdens Ende.

Dermed ble det etter hvert prestegården i stedet, og styreleder Marit Silsand, som er omtrent på alder med kunstforeningen, forteller at det var her hun hadde sine første opplevelser med kunst.

– Jeg håper at vi skal kunne gi den oppvoksende generasjonen den samme muligheten. Som lokalt visningssted for kunst, har vi en unik mulighet til å nå ut der folk bor, sier hun.

Silsand kom inn i foreningen i 2013, samme år som sommerutstillingen med Kjell Nupen, Ørnulf Opdahl og Hennes Majestet Dronning Sonja gikk av stabelen. Dette var den beste salgsutstillingen siden Ferdinand Finne fylte veggene i prestegården i 1997, og det var kø nedover veien lenge før åpningstid.

Finne må vi forresten dvele litt ved. Uten hans hjelp er det ikke sikkert det hadde vært noen kunstforening i prestegården i dag. I alle fall ikke en gjeldfri en.

I 1995, sju år etter at Fehn-prosjektet strandet, la Opplysningsvesenets fond prestegården ut for salg med uhyre kort budfrist. Foreningen hadde noen midler, men langt fra nok, og det endte med at Tore Frost signerte for et privat lån på 700 000 fra skipsreder Gjert Wilhelmsen. Kunstforeningen Verdens Ende var blitt huseier.

– Det var helt klart vågalt; en del mente vel at det var rene galskapen, og noen meldte seg ut av foreningen i protest. Men dette var litt mentaliteten i styret – skulle man vinne noe, måtte man våge, forteller Smedhus.

Hvordan lånet skulle nedbetales, var litt i det blå. Og det er der Finne kommer inn i bildet. For å finansiere oppkjøpet, bestemte man seg for å selge gavebrev til 5000 kroner stykket. Kvitteringen var et nyprodusert trykk av Finne med prestegården som motiv.

– Det ble en vanvittig suksess. Vi solgte nesten 100 av disse gavebrevene, og som om ikke det var nok, sa Finne ja til å holde en salgsutstilling året etter. Den ga millionomsetning, og siden har vi ikke hatt gjeld, sier Smedhus.

Men i likhet med kollegene på Kongsberg, har også tjømlingene fått erfare at det å eie sitt eget hus, kan være en byrdefull velsignelse. Det gir tilhold, identitet og eierskapsfølelse, men også mer enn nok av vedlikeholdsarbeid. Særlig hvis huset skriver seg fra tiden rett etter Napoleons-krigene.

Det meste skjer på dugnad, og ingen får penger for strevet. Og sist sommer, da de måtte leie inn håndverkere for utvendig maling av huset, gikk det med 60 000 kroner.

– Vi går med et lite underskudd i år og har nok noen økonomiske utfordringer fremover også, både knyttet til huset og til det at vi har færre medlemmer enn før. Vi var 150, nå er vi rundt 100, sier Alme.

Hun beskriver jubileumsåret som noe av en brytningstid for kunstforeningen. Status for de første 30 årene er gjort opp; nå gjelder det å stake ut en god kurs for de neste 30. Det er ingen mangel på diskusjonstemaer i styret. Hvordan skal man få opp medlemstallet? Hvordan appellere til ungdommen sånn at «vi må da i kunstforeningen» blir et mantra også for neste generasjon? Hva skal profilen være? Og hvor skal man legge seg i spennet mellom tradisjon og eksperiment?

– Det har vært utstillinger de siste årene som enkelte har hevdet har vært for eksperimentelle, sier Ahlgren.

– Mens andre igjen mener at vi har vært for tradisjonelle, supplerer Silsand.

En utstilling som skapte visse krusninger i Tjøme-bukta, var «No man is an island». Dette var en gruppeutstilling høsten 2016 med fem hovedsakelig yngre kunstnere med relasjon til Tjøme og Nøtterøy: Hai Nguyen Dinh, Karen Gimle, Riri Green, Elna Hagemann og Gunnhild Torgersen.

Utstillingen besto av foto, installasjon, lyd, skulptur og video, og var nok litt uvant for en del av det tradisjonelle publikummet. Noen ga klart uttrykk for at «dette skjønner jeg ikke noe av». Andre ble begeistret, og Silsand forteller om en lege fra Oslo som kom inn i lokalet, pekte rett på en treskulptur av Gunnhild Torgersen og sa: «Den skal jeg ha i stua mi!»

– Denne utstillingen skapte diskusjon og friksjon, og det synes jeg er bra. Det er også en del av rollen vår. Dette var også en utstilling vi fikk 75 000 kroner i støtte til fra Kulturrådet og Norske Kunstforeninger, sier Silsand.

Kunstforeningen fikk ellers stor oppmerksomhet i 2015 for den retrospektive utstillingen med verker av Inger Sitter, der flere av hennes tidligere elever fra Statens Kunstakademi også stilte ut.

– Det som er sikkert, er at vi har en fantastisk arv som vi har en forpliktelse til å ta vare på. Samtidig tror jeg at vi er nødt til å tenke nytt for å treffe dagens publikum. Omgivelsene endrer seg, og vi kan ikke lage kunstforening for et miljø som ikke er der lenger, sier Alme.

Kunstforeningen har en tomt på 4,5 mål og en hage som er fantastisk frodig om sommeren, med blomster, bær og til og med vinranker. I forbindelse med sommerutstillingen i 2013 ble hagen brukt som skulpturpark av kunstnergruppen F36, som ville sette søkelyset på den utrydningstruede sommerfuglarten Lakrismjeltblåvinge.

– Det er nok noe vi kunne gjøre mer av for å skape liv her. I tillegg har vi snakket om kafé, små konserter, foredrag – og om arrangementer som kan skape liv større deler av året, sånn at vi får større tiltrekningskraft også i vinterhalvåret, sier Alme.

Smedhus snakker også varmt om den tiden da det med kommunal støtte ble holdt kunstskole for barn i prestegården.

– Flere av elevene har siden blitt etablerte kunstnere, sier han.

Det forsamlingen uansett virker samstemte om, er at et ufravikelig kvalitetskrav skal ligge til grunn når kunstforeningen velger utstillere.

– Det har alltid ligget i ryggmargen i denne kunstforeningen, og det skal vi holde på. Jeg tror det er fordi vi alltid har hatt varierende utstillinger med høyt nivå, at Østlandsutstillingen har valgt oss som et av syv visningssteder til sitt 40-årsjubileum i 2019. Vi blir det eneste utstillingsstedet i Vestfold, og det er vi stolte av, sier Silsand.

Siste ord får gå til Smedhus, som parerer spørsmålet «hvorfor bruker dere egentlig tid på dette?» med et sitat av Hanne Ørstavik: «Det er kunsten og litteraturen som gjør de indre stedene delbare».

Det får i grunnen være svar nok.