Kunst som kunnskap

Noen former for viten kan vi skaffe oss gjennom tenkning, veiing og måling som vi kan skrive med tall og bokstaver. Men store deler av et menneskets viten kan ikke veies eller måles. Likevel utgjør slik viten kanskje de vesentligste deler av et menneskes grunnlag for tenkning og for følelser. Det er det som gjør oss til mennesker. Å måle og veie kan også en maskin gjøre, og den kan til og med skrive tallene. Mange dyr kan vise glede og lengsel og også kjærlighet. Men mangfoldet av følelser, drømmer og fantasier kan – så vidt vi kan vite – bare mennesker ha. Alt dette er basert på viten som i noen grad kan være medfødt, men det meste har sitt grunnlag fra sanser og tenkning og er derfor viten. Store deler av opplagrede «data» fra vår sansning og observasjon er av en slik art at vi ikke kan uttrykke dem i ord og langt mindre i tall. De må uttrykkes og formidles på andre måter. Kunstens sentrale rolle er nettopp å oppfatte viten av denne art og stadig å utvikle måter å formidle den på.

Vitenskapen sies å beskrive virkeligheten som den «egentlig» er. Det synes enkelt og nærmest trivielt. Men virkeligheten er ikke enkel. Allerede helt hverdagslige måter å oppfatte hverandre og omgivelsene på, er ytterst komplisert. Det viser psykologi og språkvitenskap. Naturvitenskapene, og især matematikk og fysikk, som jo er selve kjerneelementene i de «harde» vitenskaper, har for lengst nådd så langt at de langt på vei kan beskrive «virkeligheter» som mennesker hittil bare har kunnet oppfatte med følelser og intuisjon. Virkeligheten synes å bestå av langt flere dimensjoner enn de tre vante romdimensjoner og i tillegg tidsdimensjonen – alle fire koblet sammen av Einsteins relativitetsteori. Men matematikere og fysikere ser lenger. Dimensjonene kan være langt flere. Men nettopp dette skaper bokstavelig talt rom for å kunne ane virkeligheter langt ut over hva vi til vanlig kan oppfatte – men som noen kan sanse. Og her er vi muligens på spor etter kilder til innsikt som kan oppfattes av noen mennesker med de riktige antenner og innstilling og som kan formidle denne vitenen på forskjellige måter. En utstilling av f. eks. bilder er derfor å sammenlikne med et vitenskapsbibliotek. Det er ikke tale om en tilfeldig lek med farger, som noen synes å tro. Det er et tilbud av kunnskap til den som er villig til å åpne opp for å motta kunnskap. Tradisjonelt har kunsten brukt etterligninger fra den virkelige verden som uttrykksform, men de nonfigurative kunstartene har abstrahert også uttrykksformene.

I mange språk kobles kunst og kunnskap sammen. Ordet kunst i norsk skriver seg som kjent fra lavtysk og betyr ‘det å kunne’. Det er ikke tilfeldig. I finsk er ordet for kunst, taide, en avledning av taitaa «kunne, formå». Samisk har brukt det finske ordet som modell for nyordet dáidda «kunst» både i nordsamisk og lulesamisk. Men ordstammen er knyttet til kunnskap fra før i begge språkene, i nordsamisk dáidu «forstand, kunnskap, sans» i lulesamisk dájddo med betydninger som «logikk, dømmekraft, vett, fornuft» og flere andre. Ordet er tatt i bruk i løpet av de siste 30–40 årene. Sørsamisk har verbet daejredh «å vite» svarende til taitaa i finsk. I finsk kan man tidfeste opprinnelsen til ordet taide til 1840-årene, en tid med nærmest en kulturrevolusjon med målet å fremme finsk språk og kultur. I Norge begynte Norsk kulturråd på 1970-tallet å støtte aktivt opp om samisk litteratur, billedkunst og musikk. Våre kunstnere har fulgt opp på en måte som vi knapt kunne forestille oss den gang.

Kunst som en egen adskilt aktivitet er nytt i de fleste kulturer. I min barndom på en gård tre mil sørøst for Kautokeino tettsted var kunstnerisk arbeid alltid knyttet til noe med selvstendig praktisk funksjon. Klær som kofter, pesker, bellinger, skallebånd, belter, sjal, votter og hansker ble laget med både bruk og estetikk for øye, til og med arbeidsklær. Det samme gjaldt redskaper som økseskaft, seletøy, sleder, ljåskaft, årer, lassoringer og annet av tre eller horn. Nyttefunksjonen og estetikken ble ikke sett på som atskilte kvaliteter. Begge var uttrykk for kunnskap og ferdighet. Også disse erfaringer støtter opp om tanken om den nære sammenheng mellom kunnskap og kunst.

Jeg tror at vi ikke vi kan ha en fullverdig utvikling hvis vi ikke innser at kunstnerisk arbeid og kunstformidling ikke bare er en lek med bilder, former, ord, musikk osv., men at det er et sentralt element i den kunnskapsoppbyggingen i vid forstand som mennesker alltid har vært avhengige av og vil være avhengige av.