Kunstens velsignelse

Helsekostforretningen ved Korsatunnelen averterer med nye proteinbarer, uten at forbipasserende later til å få noe energikick av den grunn. Her er det oppslåtte frakkekrager og nedslåtte blikk som gjelder; til og med måkene virker bistrere enn vanlig i blåsten.

Sjøsiden byr på jugend- og postjugendarkitektur i skjønn forvirring, og Keiser Wilhelmsgate virker i grunnen storslått bare i navnet. Men det er før man svinger inn glassdørene til nummer 36 og blir fullstendig overrumplet av et av de flotteste lokalene i hele kunstforenings-Norge. Her har arkitekt Kjell Oscar Pettersen omskapt en tidligere Rema-butikk til en kunsthall med store, flotte utstillingsflater, lyst og luftig preg – selv om det ikke finnes et eneste vindu – og i tillegg skapt en effektiv illusjon av stor takhøyde i rom som mangler nettopp det.

Kunsthallen har fått navnet KHÅK – enkelt og greit uttalt kåk – og er en samlokalisering av Stiftelsen Kjell Holms samlinger og Ålesund Kunstforening. Den daglige driften skjøttes av intendant Anne Standal og galleriassistent Turi Hoem – som raskt får deg til å glemme både sludd og måker med morske oppsyn.

Det meste i Ålesund skriver seg fra de hektiske gjenreisningsårene etter brannen i 1904, og byens kunstforening er intet unntak. Den ble stiftet i 1906 og er med det en av landets eldste. Sett i forhold til antall innbyggere i nedslagsfeltet er den også en av de største, med 530 medlemmer og 17 500 besøkende i 2016.

Fra 1959 hadde kunstforeningen tilhold i bygget som etter hvert ble til Parken kulturhus, der de også hadde ansvaret for foajédriften.

– Bygget var fint det, men siden vi hadde foajédriften, sto vi ikke fritt til å planlegge egne ting, vi var bundet opp av den timeplanen kommunen hadde lagt for sine arrangementer. Det ble mye kaffeservering og innkjøp av vin og andre ting som kanskje ikke er så interessante når du vil drive kunstformidling, sier Standal.

Så gikk plutselig husleia i taket.

– Vi betalte i årevis den husleia vi alltid hadde betalt til kommunen, men noen mente åpenbart at den var alt for lav. På et tidspunkt opplevde vi at vi hadde minimal støtte blant politikerne, og vi har en gratisavis her i byen som mente at vi gjorde det meste feil, fortsetter Standal.

Andre krefter i Ålebyen var av en helt annen oppfatning. Gjennom generasjoner hadde byens fremste mesénfamilie – Holm – bygd seg opp en betydelig kunstsamling med tyngdepunkt i slutten av 1800-tallet og den norske nasjonalromantikken. Dessverre fristet samlingen en heller anonym tilværelse i magasinet på Sunnmøre Museum, og det ville styret i Stiftelsen Kjell Holm gjerne gjøre noe med. Noe mer bortkastet enn kunst som ingen ser, skal man som kjent lete lenge etter.

– Vi har alltid hatt et godt forhold til stiftelsen – ikke bare fordi de gir oss 200 000 i årlig støtte – og da de begynte å snakke om et mulig nytt lokale og behovet for at noen driftet samlingen deres, var det absolutt en tanke vi måtte ta stilling til, forteller Standal.

Fra idéen var lansert til flyttingen var unnagjort, tok det et drøyt år, noe som vel må betegnes som ekspressfart i slike sammenhenger. Skiltene i sentrum påstår fortsatt at Ålesund Kunstforening ligger i parken, men det gir ålesundingene blanke blaffen i. De strømmer til kunstforeningen som aldri før.

Likevel er det alltid noen som finner grunn til å klage. Etter nyåpningen i august i fjor, kom en av de finere ålesundsfruene bort til intendanten og sukket over at katedralpreget hadde forsvunnet.

– Da tenkte jeg i mitt stille sinn at «yes – vi har tatt en riktig beslutning». Vi ønsker å ha en lav terskel, at kunstforeningen skal være for alle og at det ikke skal være en høytidelig handling å komme hit. Etter at vi kom ned hit, har vi fått flere besøkende, nye besøkende og til og med flere medlemmer. Jeg har faktisk lyst til å rose styret og vår fantastiske styreformann Håkon Raabe for at de tok en så modig og sprek beslutning.

Boken Hvordan drive kunstforening i Norge inneholder sannsynligvis like mange økonomiske modeller som det finnes kunstforeninger, og Ålesund Kunstforening er spesiell på opptil flere måter. De lever nå i tett symbiose med Stiftelsen Kjell Holm, som eier bygget, krever inn leie med den ene hånden og betaler ut managementhonorar for driftingen av stiftelsens samling med den andre.

Partnerne har utstillingsrom på nesten 700 m2 å boltre seg på. Stiftelsens samling legger beslag på det minste visningsrommet, med Adolph Tidemands «De ensomme gamle» fra 1851 på hedersplassen.

– Den finnes i en annen versjon på Nasjonalmuseet også, men vår, som selvsagt er en original, er større, sier Standal – med glimt i øyet og overdrevent, breialt ålesundstrykk på større.

Resten av lokalet bruker kunstforeningen til skiftende utstillinger av samtidskunst. Aktivitetsnivået er høyt, for ikke å si svært høyt, med 10–12 årlige utstillinger, filmkvelder og krokikurs – fulltegnet, må vite – og mye annet.

– Oppgaven vår er å vise, formidle og selge kunst av profesjonelle og fortrinnsvis norske kunstnere. Vi prøver jo å misjonere litt og stille ut spennende kunstnere som vi synes at folk burde se, samtidig skal vi helst selge en del for å få det til å gå rundt.

Så langt har de gjort liten skam på sunnmørske kremmertradisjoner. Årlig omsetning ligger på rundt fire millioner – også det nokså uvanlig for en kunstforening av denne størrelsen.

Men så var det denne misjoneringen da. Først ut i 2017 var malerier av lokale debutanter, en type utstilling som per definisjon ikke er noen gullgruve. Deretter fulgte Jannik Abel med silketrykk og foto basert på arkivet til landets eldste kunstforlag. Besøket var stort, og de som kom, ga seg god tid, men de kjøpte ikke all verden.

I april og mai er det stor fellesutstilling med kjente kunstnere som blant annet Per Front, Benjamin Bergman, Heidi Sand, Beate Einen og Stine Walderhaug. Verkene spenner fra maleri via smykkekunst til glasskunst og «origami i porselen». Så kommer en retrospektiv grafikkutstilling med Ørnulf Opdahl, og til sommeren vises verker fra stiftelsens samlinger sammen med highlights fra kunstforeningens egen samling – som etter 111 års drift teller rundt 240 verk.

– Det er kanskje heller ingen utpreget salgsutstilling?

– Nei da, du kan godt si at vi har gjort det vanskelig for oss selv, men det er denne balansen vi søker hele tiden. Det blir uansett en spennende utstilling som gir et fint historisk bilde av hvilke kunstnere som har stilt ut i Ålesund Kunstforening oppi gjennom. Så kommer det jo utstillinger til høsten med Henrik Placht, Jacob Brostup og Nico Widerberg.

Ved siden av utstillingsvirksomheten driver Ålesund Kunstforening formidlingssalg av rundt 60 norske grafikere. Med storselgere som nevnte Opdahl og Widerberg i spissen, selges grafikk for en million i året. Det kommer godt med for en kunstforening som i motsetning til mange av sine søsterforeninger, ikke får en krone i offentlig støtte.

– Det kommer jo tilbake som en slags bumerang dette at vi alltid har klart oss selv. Kommunen ser ingen grunn til å støtte noe som tross alt går rundt, og når vi ikke får støtte fra kommunen, er vi heller ikke kvalifisert til støtte fra fylket eller staten, og må fortsette å klare oss selv. Foreløpig går det, men det blir jo ikke akkurat lettere å selge kunst med tiden. De siste årene har vi hatt små underskudd, men heldigvis har vi litt penger på bok etter godt salg midt på 2000-tallet, sier Standal.

Å lagre, forsikre og vedlikeholde kunstforeningens egen samling er på ingen måte kostnadsfritt, og på årsmøtet i mars ble det gjort vedtektsendringer som åpner for at enkelte verk kan selges.

– Vi kunne vel tenke oss at samlingen ble noe redusert på sikt, slik at vi får mulighet til å kjøpe inn nye verk, gjerne av lokale kunstnere. Men dette er ikke noe vi rusher, og det er opprettet en egen komité som skal ta avgjørelser om salg og sørge for at det hentes inn profesjonelle verdivurderinger.

– Noe spesielt som står på ønskelisten?

– Et stort bilde av Sidsel Colbiørnsen. Hun vever fantastiske verk, og vi har bare et lite arbeid av henne fra 70-tallet. Så da vet du det.

Å intervjue Anne Standal krever ikke veldig mange spørsmål – hun er av den typen som kan holde det gående en hel formiddag på et halvt wienerbrød. Denne energien har Ålesund Kunstforening nytt godt av i 22 år, men selv om intendanten fortsatt bare er 68 år ung, har hun varslet styret om at nok er nok.

Noen «tilbakeblikksøvelse» er hun egentlig ikke helt klar for, men lar seg likevel lure utpå.

– Ja, hva skal man si om høydepunktene? Det jeg helt klart kan si, er at det er ikke nødvendigvis noe sammenfall mellom hva jeg har opplevd som kunstneriske høydepunkter og hva som har fått publikum til å renne ned dørene.

– Jeg hadde alltid ønsket å vise en utstilling av Leonard Rickhard – «stillhetens maler» – og det ble en realitet etter flere års venting. Det ble en fantastisk utstilling og et flott samarbeid, men jeg kjente det langt inn i sjelen og ble bare så utrolig skuffet over at vi ikke fikk et større publikum. Men jeg er fortsatt stolt over å ha vist frem kunsten hans i Ålesund, altså!

Kjartan Slettemark derimot, var et høydepunkt for både Standal og publikum: – Han var et sånt fantastisk kunstobjekt selv, så fylt av det han brant for, og også helt unik til å involvere andre. Han fikk blant annet en gjeng ungdommer med seg på kunstnerisk eksersis i parken – og så husker jeg at han ga oss kunstens velsignelse.

Det siste kan sikkert komme godt med når KHÅK fra høsten av skal drives videre uten Standal. Selv kunne hun godt tenke seg å anbefale en kvinnelig etterfølger: – For å drive en kunstforening må du ha stayerevne, og vi kvinner er mye seigere. Menn gir seg så fort. Men det skal du kanskje ikke skrive.