– Når det stilles spørsmål ved menneskerettighetene? Da har jeg ikke tid til å være sofistikert lenger, da haster det, sier Siri Dokken, prisbelønnet avistegner i Dagsavisen og nå Norges første professor i satirisk tegning ved Kunsthøyskolen i Oslo (KHiO).

Hun deler arbeidsdagene mellom å tegne for Dagsavisen og å bygge nettverk og broer mellom avistegnere og høyskolemiljøet/akademia.

Det var smul sjø på havet av avistegninger den dagen jeg møtte Siri Dokken til et intervju, om avistegning, om hennes professor II-stilling i satirisk tegning, og om kunstnerisk ytringsfrihet.

Brått endret alt seg, igjen.

Dagen etter intervjuet, som foregikk i en krok av kantina til Dagsavisen, avisa der hun har gledet, irritert, beveget og sjokkert leserne og makta siden 1995, annonserte The New York Times at de ville slutte med daglige politiske tegninger fra og med 1. juli.

Globale reaksjoner

Det skapte reaksjoner verden over. Avgjørelsen om å kutte ut de faste tegnerne ble tatt etter en bølge av fordømmelser og beskyldninger om antisemittisme i kjølvannet av en karikatur av Israels statsminister Benjamin Netanyahu og Donald Trump, signert den portugisiske avistegneren António Moreira Antunes. Det var ifølge tegnerne selv og deres organisasjoner. The New York Times selv holdt på at det var en planlagt avvikling.

På tegningen er Netanyahu fremstilt som blindehund for USAs president Donald Trump. Netanyahu med davidsstjernen i halsbåndet og Trump iført kippa, et jødisk hodeplagg.

Det fikk debatten rundt avistegninger til å blusse opp igjen, og kommentarfeltene til å gløde. Det brenner fremdeles.

Hvorfor skaper avistegninger så sterke reaksjoner?

– Tegninger har alltid slått hardt, men premissene våre har endret seg. Digitaliseringen, med stadig raskere spredning av tegninger og derav mangel på kontroll over eget arbeid, gjør at vi må lete etter andre måter å fortelle på.

Vi har ikke lenger den samme scenen å lenke tegningene til, dermed er risikoen for feiltolkning større. Poenget med en avistegning er å bli forstått, understreker Siri Dokken, og fortsetter:

– Men det er også noe å hente i dette nye utydelige landskapet. Vi kan og må utvide repertoaret. Før beveget vi oss i trygge metaforer. Nå må vi strekke oss utover de gjengse referansegruppene, tenke globalt. Hjemlige referanser til velferdssamfunnet vil for eksempel ikke bli forstått i USA.

– Avistegning er en profesjon med seige vaner, det gjør ingenting at vi holder oss mer våkne.

– Avistegninger skaper lett raseri og sterke reaksjoner. I USA skjedde og skjer det i rask rekkefølge – og alt handler om Trump. Det er betenkelig at tegnere som er Trump-kritiske rammes, sier Siri Dokken. Hun nevner Rob Rogers, tegneren i Pittsburgh Post-Gazette som nok et eksempel, men det finnes mange flere. Rogers fikk sparken i juni 2018 fordi tegningene hans var kritiske til president Donald Trump. Da hadde han tegnet for avisa i 25 år. Libanesisk-sveitsiske Patrick Chappatte og Heng Kim Song fra Singapore var de to siste som nå mistet faste kontrakter med The New York Times.

– Det pågår en krig mot pressen, det er sterke krefter som diskrediterer pressen nå. Redaksjonene er redde for å være for spisset, og tegninger er nå engang det. Slik havner tegneren under dobbel ild.

Stereotypiene har endret seg

– Tegnet du en fet person med dress og sigar før, visste alle hvilken type det representerte. I dag har kapitalistene sportsklær og går Birken, og vi ser ikke lenger forskjell på en nynazist og en pinsevenn.

– Folk har ikke de samme visuelle markørene som før, sier Siri Dokken.

– Vi lever i en tid der folk lett føler seg krenket. Jeg kan ikke tegne Benjamin Netanyahu med oppstoppernese, eller Erna Solberg som liten og nett. Det går ikke, understreker Siri Dokken.

Siri Dokken, Venstre i regjering (2018). Publisert i Dagsavisen.

Arv, miljø og flaks

Dokken er en av svært få avistegnere i Norge som har og har hatt fast ansettelse i en avis nesten hele yrkeslivet, nå snart 25 år i den gang Arbeiderbladet, nå Dagsavisen. Fra januar 2018 har Siri Dokken også vært professor II i satirisk tegning ved KHiO, en nyopprettet stilling, den første i Norge og i Norden, finansiert av stiftelsen Fritt Ord. En tjue prosents stilling hun nå er i ferd med å utforme.

– Jeg har hatt griseflaks! Velvilje fra kolleger, og en oppvekst som gjorde at det å bli avistegner var et naturlig valg. Foreldrene mine traff hverandre på Statens Kunsthåndverkskole (SHKS). Selv utdannet jeg meg som illustratør på SHKS, og der hadde jeg Tor Bomann-Larsen som veileder. Han var avistegner i Ny Tid da. Så møtte jeg manusforfatter Baard Enoksen og sammen lagde vi tegneserien «Kongens mann» (1994), (som de mottok SPROING-prisen for i 1994. red.anm.).

– Samarbeidet endte med at vi giftet oss, ler Siri Dokken.

– Lars Elling (tegner og maler red.anm.) og jeg holdt til i samme kontorfellesskap i Sagveien. En dag tjuvlyttet jeg på en telefonsamtale han hadde: «Nei, politisk tegning det driver jeg ikke med.» Jeg spisset ører og måtte bare spørre. Det var redaktør Steinar Hansson i Arbeiderbladet som skulle ha noen tegninger til avisa. Jeg foreslo at vi kunne tilby oss som en pakke: «Du tar feature og portrett, og jeg tar politikken!»

Dette var i 1995. Lars sluttet i avisa senere, under noen innskrenkninger, men han ville bli billedkunstner, og det har han klart til gagns, sier Siri Dokken.

Avistegnerens dag

I dag leverer hun tegninger til avisa tre dager i uken, men på det meste leverte hun seks tegninger i uken. I dag er stillingen redusert til 60 prosent.

– Fast jobb som tegner mens jeg har vært familieforsørger, har vært suverent. Ikke fullt så morsomt at jeg har hatt deadline kl. 20 om kvelden. Det hadde ikke gått hvis ikke Baard hadde tonet sine ambisjoner ned og vært bakkemannskap. Ikke minst er det fint å jobbe sammen med en som er kjempegod på idéer når du selv sliter.

Det er veldig bra når du har en stressende jobb og høyt press på levering, sier Siri Dokken. I dag har paret en voksen datter på 22.

Hvordan er en vanlig arbeidsdag for avistegneren Siri Dokken?

– Vanlige dager har endret seg, før fikk jeg tema til dagens kommentartegning i ti-elleve-tiden og skulle levere mellom kl. syv og åtte. Ofte kom ikke teksten før fire. Da kunne jeg ha klart for meg en idé, eller i det minste i hvilken retning jeg skulle. I dag kan jeg ofte få kommentaren dagen før. Jeg leser den gjerne før jeg legger meg. Så om morgenen begynner jeg å tenke så snart jeg slår opp øynene. Det skjer ofte noe i det landskapet midt mellom søvn og våken tilstand. Har du matet hjernen på forhånd kan det skje en del interessante ting. Det er en ny måte å jobbe på for meg. Interessant, for det kommer av og til ideer på den måten. Til gjengjeld har jeg da en kort spurt før levering. Slik har jeg det tre ganger i uken. Jeg sier ikke når deadline er, for det er jeg ikke sikker på om er offentlig, sier Siri Dokken.

Kontor og atelier

Jeg så for meg å intervjue Siri Dokken i et luftig professorkontor på KHiO, eller i et skjermet kontor i Dagsavisen der hun i ro og fred pønsker ut sine politiske kommentartegninger til avisa. Men nei, professor II har ingen fast plass på KHiO og i Dagsavisen sitter hun i åpent landskap sammen med resten av redaksjonen. Helt nede i et hjørne har hun innrettet seg med tegnebrett og pc, takknemlig gjemt bak en borg av bokstabler som tilhører kulturredaktør Mode Steinkjer på plassen foran henne.

Siri Dokken, Nettdebatt (2012). Publisert i Nytt Norsk Tidsskrift.

Fra pennesplitt til digital penn

– Hvordan jobber du?

– Jeg er fortsatt ikke heldigital, strektegningen gjør jeg analogt med blyant, tusj, viskelær og alt. Så skanner jeg det når tegningen er halvferdig, legger på farger og flytter på ting i Photoshop. Det er veldig rasjonelt. Akkurat nå er jeg nysgjerrig på å ta steget fullt ut og kjøpe meg en iPad Pro og tegne rett på skjerm. Jeg gjør det litt fordi jeg etter hvert får så vondt i skulderen av å dra på alt det tunge utstyret. Da er det fristende å tegne rett på skjerm med en datapenn. De fleste jobber sånn nå. Samtidig er jeg usikker på om den overgangen alltid er bra? Merker allerede at jeg er blitt en latere tegner fordi jeg kan tegne digitalt. Da jeg startet var det litt sånn pennesplitt og flytende tusj, og originalen tørket jeg med hårtørrer.

Det har vært store sprang i måten å jobbe på. Litt nerdestoff nå, advarer hun oss.

– Det alle tegnere vet, er at når du har en skisse og skal fullføre den, så stivner det alltid. Du får ikke til det spontane som skissen har. Fordelen med å jobbe slik jeg gjør nå, er at hvis jeg har gjort en himla god tegning på en serviett, så legger jeg den bare i skanneren. Det er en frihet i det, men samtidig merker jeg at jeg har blitt mye dårlige til å komponere tegningen. Nå kan jeg mekke den sammen digitalt i Photoshop, mens før måtte jeg faktisk gjøre den helt ferdig på papiret. Men, jeg har kommet fram til at jeg vinner mer enn jeg taper på dette.

Ulikt temperament

Siri Dokken varierer gjerne tegningene ved å bruke foto. Bruken av blåtoner i et akvarell-lignende uttrykk er et annet kjennetegn.

– Mange tegnere har sin manér, og da sier jeg manér i beste mening. En avistegner må ha en metode som er kompetent tegnerisk. Jeg har også gjort sprikende ting av og til fordi uttrykket passer den ideen jeg får. Det er ikke én form som passer til alt innhold. Jeg er heller ikke morsom hver gang, av og til kan jeg være direkte sentimental, og av og til temmelig tørr. Det er forskjellige temperament og det gir ulike uttrykk. Jeg liker stoffligheten i blåtonene, det er en fin kontrast til sorte flater og en litt «crispy» strek. Det er et grep som funker, akkurat som med sorte klær. Det funker til alt, men jeg sliter med å komme meg ut av det.

Er det er en utvikling i tegningene dine, selv om du sier at du har en manér?

– Det er store forskjeller på det jeg gjorde i starten, og slik jeg tegner nå. Både tegnerisk – og i måten jeg tenker på kanskje … Jeg tegner fremdeles sånne klassiske avistegninger som er morsomme og slemme – det er grunnstammen. Men jeg har gradvis forandret meg over de siste ti årene.

– Da jeg startet måtte en avistegner være nihilist – liksom. Det var en kodeks at du skulle være tøff mot alle, sparke mot makta uansett. Det var viktig. På samme måte som journalister, må tegnerne være kritiske for å ha en grad av troverdighet.

Siri Dokken, Fusjon (2018). Omslagsillustrasjon for Nytt Norsk Tidsskrift.

Sensur og krenkelse

– Det har foregått en brutalisering i samfunnet. Det kommer til uttrykk både i en forakt for fundamentale demokratiske regler, og i den uthulingen av, eller angrepene på, pressen som har pågått. Jeg er var for den økende polariseringen i samfunnet, forsøkene på å splitte oss. Det samme gjelder undergravingen av noen grunnleggende rettigheter som vi trodde vi var enige om. Når folk stiller spørsmål ved menneskerettighetene! Som, er nå menneskerettigheter en god idé? Da har jeg ikke tid til å være sofistikert lenger. Da kan jeg ikke bruke tida mi på sånne snertne poenger bare noen forstår. Da har jeg hastverk!, understreker Siri Dokken og fortsetter:

– Det er en økende tendens til sensur i samfunnet, i USA, men også i Europa og her hjemme. Terskelen for å føle seg krenket er senket. Det kan være utfordrende å skille mellom en legitim påstand om krenkelse og det som er en opportun påstand. Er man uenig, er det selvsagt lett å hevde seg krenket. Det finnes de som bruker det, og de som er det.

Makta flytter seg, man kan sparke oppover og nedover. Diskusjon egner seg dårlig, for alt skal være enten eller, med eller mot. Det er ikke plass til nyanser. Som António Moreira Antunes’ tegning av Trump, man velger hvordan man vil se det.

Det er ikke en egnet diskusjon for media, den krever plass og tid og det er vanskelig å være ærlig om ambivalensen.

– Samtidig er jeg blitt mye mer dramatisk, sentimental og moraliserende. Alle de tingene jeg nekta meg selv før, fordi jeg ville være del av en slags intellektuell forfengelighet. Fordi jeg skulle være rollen min bevisst. Nå gir jeg mer «beng». Det skyldes den regjeringen vi har, og slik den offentlige samtalen har blitt. Ja, jeg har endret meg. 

Kantina i Dagsavisen fylles opp. Vi flytter oss fra hjørnebordet ved vinduet mot Grubbegata i Oslo, til et lite møterom med glassvegg.

Hvordan gir det seg konkrete utslag i tegningene dine?

– La oss si at en politiker tar en dum beslutning, i skolepolitikken for eksempel. Før ville jeg fokusert på politikeren, latterliggjort ham ved å lage karikatur. Slik at alle som var enig med meg ville glise. Kort sagt, preke til menigheten. Nå er jeg mer opptatt av å vise konsekvensen av politikken. Jeg viser heller fram dem, ungene og flyktningene, som må leve med konsekvensene av den politikken som føres. Selvfølgelig er jeg opptatt av å plassere ansvaret hos dem som har ført politikken. Men det blir for lettbent, hvis en politiker har gjort noe dumt og jeg kun viser det. Nå viser jeg de faktiske konsekvensene, ideelt sett en konsekvens som ligger utenfor bildet, for politiske beslutninger har vidtrekkende konsekvenser. Slik kan jeg teoretisk sett også bevege dem som i utgangspunktet ikke var enige med meg.

Å preke til menigheten

Jeg tegner i denne avisa og alle vet hvor den og jeg står. Men tegningene kan ofte ha nedslag i andre sammenhenger enn der den opprinnelig sto, det er et potensiale der.

Den letteste måten å få applaus på er å si noe alle er enige i. Det er takknemlig å få bekreftet noe jeg selv mener fra hjertet. Det behøves også bekreftelse at man ikke er alene om de meningene man har. At det stadig finnes et fellesskap, for den grunnleggende felleskapstanken i samfunnet vårt er i fare.

Fellesskap er inkluderende, men også ekskluderende. Det er begge deler samtidig hvis du ikke beveger deg utenfor det umiddelbare stammeområdet. For meg betyr det godt voksne, 50+, godt radikale og ganske veletablerte kulturfeminister.

Hvis jeg ikke anstrenger meg for å lage annerledes stoff, jobbe med andre vinklinger – da gjør jeg ikke jobben min, sier Siri Dokken.

Wake up call

Du snakker om det politiske klimaet slik det er nå, men vi må også snakke om når det hardnet til? Var det etter karikaturstriden, etter attentatet mot Charlie Hebdo?

– Vanskelig å si når det snudde. 9/11 var en wake up call for alle. Om hva fundamentale sannheter er. Terrorangrepet i 2001 var den første påminnelsen for meg. Så fikk vi rask rekkefølge; globalisering, internett eksploderte og det falt sammen med terroren, Irak-krigen, Muhammed-krisen. Terroren økte. Verden hadde utvidet seg maksimalt. Ikke bare mot avistegnere, men mot forfattere, journalister og aktivister, mot alle. Den misnøyen, nei, det er et for lett ord, den desperasjonen som ligger og ulmer mange steder, den er lett å utnytte, for å få folk til å gå ditt ærend.

Vi avistegnere har alltid vært en slags maskoter, plutselig ble maskoten skutt på. Men ser du på antall drepte journalister de siste årene, overstiger det langt antall drepte avistegnere.

Hva er den vanskeligste jobben du har gjort?

– Da Dagsavisen skulle skrive den første kommentaren etter at karikaturtegningene ble publisert i Jyllandsposten i 2005. Kolleger var utsatt for kjempekjipe ting og du skulle «si» noe fornuftig om det. Og dagen etter Utøya. Jeg tegnet en tenåring med vått hår og et håndkle. Hva skal man tegne! Jeg var i sjokk. Og så var det dagen etter angrepet på Charlie Hebdo. Det satt i lenge. Det ristet tegnermiljøer og sitter i fremdeles i. Alle kjente noen.

Siri Dokken, Dobbeltmoral (2018). Publisert i Dagsavisen.

Ytringsfrihetens spydspiss

– Avistegning er en europeisk vestlig tradisjon. En visuell maktkritikk. Da ble det smertelig at det som kulturuttrykk ble målet. Avistegning er symboltungt, takknemlig å angripe og takknemlig å forsvare.

– Det var jo slik det begynte, med tegnende løpesedler på 15-1600-tallet for at folk ikke var i stand til å lese selv. En folkelig nyhetsdekning, omtrent som i dag.

En tegning trenger ikke være etterrettelig. Meningen og kritikken kan være litt kamuflert. Det som gjør avistegning så fantastisk når det funker, er de krumspringene de gjør. Innholdet er kritisk, men formen er så lett, så tilforlatelig. Folkelig og direkte, gøyal og avvæpnende. Men med et voldsomt potensiale.

Professor i satirisk tegning

Siri Dokken har vært en toneangivende avistegner i 25 år. Ikke uventet var det hun som ble tilbudt stillingen da KHiO besluttet å opprette et professorat i satirisk tegning i forbindelse med skolens 200-årsjubileum i 2018.

– KHiO søkte Fritt Ord om penger til et professorat i satirisk tegning. Dekanen spurte meg før de hadde fått tilslag fra Fritt Ord. Det kom brått på, men det var kjempekult.

Det har vært mye oppmerksomhet rundt avistegning, men ikke i akademia. Tanken er derfor å knytte avistegnere, miljøet og den problematikken til høyskolemiljøet. Det finnes endel forskning på avistegning i andre land. Selv er jeg er praktiker og hvor mange praktikere det er i miljøet, det vet jeg ikke.

En vanlig dag på jobben på KHiO?

– Ikke noe vanlig dag der, har kun 20 prosent stilling. Har ikke noe eget kurs, men har hatt en workshop med studenter og påfølgende seminar med nordiske kolleger. Jeg kjemper meg til litt plass og er der som en ressurs for de studentene om vil jobbe i satirisk tegning. Planen er at jeg en gang i halvåret lager noe som er større.

– Folk kommer, og de vil gjerne høre på det jeg har å si. Da må jeg skjerpe meg. Jeg får kontakt med andre som har forsket på feltet vårt, og de blir oppmerksomme på at denne stillingen finnes. Jeg bruker stillingen til nettverksbygging.

Det er tre ting jeg ønsker å gjøre:

– Knytte fagmiljøet, dyktige kolleger, avistegnere i felten til skolen, og vise studentene  miljøet.

– Pumpe opp selvtilliten og kunnskapen til de studentene som er interessert i satirisk tegning.

– Bruke tiden til å artikulere noe om faget vårt fra praktikerens side.

Så langt har jeg besøkt blant andre organisasjonen Danske bladtegnere i København flere ganger, og knyttet kontakter med forskere og tegnere i Montreal i Canada. Målet nå er å lage et skandinavisk seminar der vi diskuterer og utveksler erfaringer etter alt som har skjedd rundt satirisk tegning. Nå er jeg i ferd med å invitere en amerikansk tegner til et nordisk seminar for å høre om erfaringene med avistegning og ytringsfrihet under Trump.

Dødelig ytringsfrihet

– Etter Muhammed-krisen (da tegninger ble publisert i Jyllandsposten i 2005. red.anm.) ble tegnerne stående på et kinkig sted. Kolleger var drapstruet og folk ble drept under demonstrasjonene. Samtidig hadde du en offentlighet som plutselig ville løfte oss fram som ytringsfrihetens spydspiss. Vi fikk beskyttelse, oppmerksomhet og en medfølelse.

Samfunnet og demokratiet ivaretok tegnerne, hegnet om oss, men samtidig lå det i det en forventning om at vi skulle være ydmyke og takknemlige. Takknemlighet og ydmykhet er ikke noe godt utgangspunkt for en satiriker. Noen av oss følte at avistegnerne ble tatt som gissel, av og til i beste mening. Som en av de tidligere tegnerne i Charlie Hebdo (fransk satirisk tidsskrift utsatt for attentat i januar 2015. 12 drept) sa som den katolske kirken: Vi spyr av våre nye venner.

Siri Dokken, Krigergenet (2011). Illustrasjon for Nytt Norsk Tidsskrift.

Å tegne profeten eller ei

– Det ble rett og slett et litt for trangt handlingsrom. Det handlet om de som ville ta rotta på deg, og de som hadde agendaer de ville putte deg inn i. Klimaet ble på en måte med eller mot. Litt sånn: Hvis du ikke hadde tegnet profeten, så var du pingle!

Jeg var drittlei spørsmålet, og mange journalister bidro til å spisse problemstillingen. Det var ikke det som var jobben min.

 

Hva gjør en tegning satirisk?

– Du vil gjerne kritisere en person, et fenomen eller et problem. For å gjøre den kritikken spiselig, må du pakke den inn i humor eller patos.

Det er min definisjon, ikke alle er enig. Det er ikke satire når det bare er humor. Definisjonen på satire er at du vil endre på noe. Du skal avdekke dårlige egenskaper eller dumskap. Allerede der ligger det et ønske om å endre noe ved å peke på det.

Kan satirisk tegning brukes på andre måter, i andre sammenhenger?

– Avistegning fungerer på journalistikkens premisser i avisa, men det er også mye viktig samfunnskritisk tegneserie nå. Mye feminisme og klimapolitikk. Flere unge kvinnelige tegnere som jobber kritisk, det gleder meg. Flere studenter på KHiO jobber med temaer som klima, med overforbruk og Mee too.

– I dagens hyperkommersialiserte og fragmenterte nyhetsformidling er det viktig med kritiske stemmer, som er eksperter på å konkretisere et problem raskt visuelt.

– Vi trodde at internettet var en demokratisk oppfinnelse, men det er så mye hat og trolling på nettet. At altfor mange blir truet til taushet, og vi mister unge debattanter. Da har ytringsfrihet slik vi har det nå, blitt til skade for ytringsfriheten. Et metaproblem. Det er ikke min oppgave å løse det, men ting som er problematiske, er det jeg lever av. Problemer er til for å tegnes, sier Siri Dokken.

Siri Dokken ansatt som professor II i satiretegning ved KHiO, avdeling Design (2018–2021). Hun har mottatt EWK-prisen og to ganger utmerkelsen Årets avistegner (2007 og 2011) og bronse i World Humor Awards.