James Turrell, Ganzfeld – Double Vision & Skyspace – the Color Beneath (2013).
©️ James Turrell / BONO.
Foto: Ekebergparken / Florian Holzherr

Fra utstillingen Åpent (istedenfor stengt) i 2020. Foto: Vestfossen Kunstlaboratorium 2020 / Nina Ansten

Morten Viskum er både kunstner, samler og kunstnerisk leder ved Vestfossen Kunstlaboratorium. Selv om han først og fremst ser på seg selv som kunstner, blir det tidlig klart i samtalen vår at spørsmålet om samling og formidling er sentrale elementer av Viskums kunstneriske modus. Ikke bare har han på et tidspunkt kjøpt tre tusen par sko, og senere over en million plastsmykker som han har brukt i kunstinstallasjoner, i selve tanken til Viskum om hva kunst er, tar kunstsamling stor plass:

– Da jeg begynte på kunstakademiet i 1993, snakket flere av oss om hva det ultimate kunstverket du kunne lage var.

For meg var det opplevelsen av å gå inn i en bygning eller et museum, se mye og variert kunst, og så komme ut igjen på den andre siden som et nytt menneske. Det var mitt ambisiøse mål. Men jeg skjønte at jeg måtte få hjelp av mange for å få det til. Jeg har alltid hatt mye på hjertet, og ikke følt at det falt naturlig å skrive eller lage musikk, så for meg har dette ønsket om å formidle handlet om egen og andres kunst – og den linjen som er mellom de to.

For Viskum ble kunstsamlingsprosessen et slags totalkunstverk, og denne innstillingen ga grobunn til det han omtaler som sin «første samling», verkene som i 2013 ble utstilt ved Vestfossen Kunstlaboratorium under navnet «En kunstner som samler kunst, 1986–2013».

– Denne samlingen starter med det første kunstverket jeg kjøpte selv: Et Marc Chagall-litografi jeg kjøpte i 1986, som jeg brukte ett og et halvt års stipend fra Lånekassen på. Arbeidet kom i gang for alvor da jeg i 2013 lagde en skulptur av meg selv slik jeg så ut i 1986, da jeg kjøpte dette første kunstverket. Av en eller annen grunn hadde jeg tatt vare på klær fra det året, og til og med tatt med meg en bit av veggen litografiet hang på.

Det aldri ferdig tenkte
At Viskums ultimate kunstsamlingsutstilling skulle skje i hans helt eget visningsrom, var likevel ikke noe som lå i kortene. På mange måter er Vestfossen Kunstlaboratorium et godt knutepunkt for å forstå Viskum. Kjøpet av lokalet kom nemlig til da Viskum hadde «gått helt bananas» på innkjøpsfronten da det gamle Rikshospitalet ble lagt ned. Han kjøpte blant annet 28 likbord, og atelieret hans var stappfullt.

Dermed var han på utkikk etter lagerlokaler, og kom over bygningen på Vestfossen. Selv om han ikke egentlig hadde noen penger, tok han sjansen på at han skulle få det, og resultatet er Vestfossen Kunstlaboratorium.

Her jobber Viskum i en femti prosent-stilling som kunstnerisk leder, her lagrer han store deler av samlingen sin, og her har han sitt atelier. Slik ble Viskums ulike arbeider samlet, men det påvirket også hans samlingsstrategi.

– Fra 1986 til 1993 samlet jeg kun på kunst du kunne henge på veggen hjemme. Etter at jeg så begynte på kunstakademiet, begynte jeg å samle på alt, og etter at jeg etablerte meg i Vestfossen i 2003, begynte jeg å samle på installasjoner som ingen har plass til hjemme – på godt og vondt har jeg ubegrenset med lagerplass.

Jeg er også mest nysgjerrig på skulpturer og installasjoner. Jeg gikk selv på skulpturlinjen og er interessert i det tredimensjonale. Det betyr ikke at jeg ikke er opptatt av fotografier eller malerier, men jeg får aller mest glede av dem når de er i en samtale. Det er sammenhengen noe er satt inn i, som gir totalopplevelsen, det er den jeg er opptatt av.

Utover en preferanse for det romlige er Viskum relativt åpen i sitt samlingsarbeid. For ham er det sentrale å kunne følge sin egen intuisjon i stedet for trender, og at verket evner å vekke hele følelsesregisteret. Slik er kunsten og laboratoriet forbundet nettopp ved å være opptatt av det ukjente og av hypoteser, fremfor å skulle gi endelige svar.

– Kunstverk berører meg på en måte andre samleobjekter ikke gjør. Der handler det om havesyke, men når det kommer til kunst handler det om at du tenker videre forbi selve objektet – det er noe du ikke blir ferdig med, og åpner opp for å fundere på store og dype spørsmål.

Samlingens økonomi
I løpet av samtalen vår bedyrer Viskum at han i utgangspunktet ikke lenger samler, da han ikke egentlig har råd til å kjøpe inn flere verk. Likevel drar han rundt på kunstmesser og gallerier.

– Og noen ganger blir fristelsen for stor, og da gjør jeg unntak. Det er jo egentlig veldig rart, for kunst er en av de få tingene du kan kjøpe uten penger. Hvis du har bygget opp en samling som er interessant nok, er det flere gallerier og kunstnere som er villige til å selge deg verk selv om du ikke kan betale for det – du kan betale om to måneder eller to år.

Viskum synes denne muligheten til å kjøpe kunst uten penger er fascinerende, men ser at dette ikke noe som er åpent for folk flest. Så hvordan er det mulig å bli kunstsamler i dagens økonomi? Selv begynte Viskum å samle i en tid hvor du kunne få et banklån og bruke det på hva du ville så lenge du hadde sikkerhet i for eksempel bolig, men nå er tidene ganske annerledes.

– Jeg møter mange som vil samle kunst, men ikke har økonomi til det. Derfor har jeg sammen med Eivind Ingebrigtsen startet opp Open Art Market. Her deles kunstverk opp i andeler, som alle koster 100 kroner. Når alle andelene av et verk er solgt, kan de som eier andeler kjøpe og selge. Slik kan man bygge seg opp en digital samling – som til slutt kan løses ut fysisk. Håpet er å vise at det å samle på kunst hverken er skummelt eller dyrt, sier Morten Viskum.

Kunst som livspartner
For det er ikke til å komme unna: Mange kunstsamlinger stammer fra store foretak med mye penger, om det er bedrifter eller det offentlige. Disse drives sjelden av enkeltmennesker, og kan være med på å få kunstsamling til å fremstå som noe som er reservert profesjonelle eller privilegerte. Likevel er Ina Johannesen Dibley, som nettopp har bred erfaring fra samlingsarbeid både for private samlere, bedrifter og offentlige instanser, tydelig på at kunstsamling ikke er noe mystisk eller uoppnåelig. Hun arbeider nå som kurator for Ekebergparken, som er et samarbeid mellom Oslo kommune og C. Ludens Ringnes-stiftelse. For Dibley er det tydelig at parkens åpne karakter gjør arbeidet med denne samlingen særegen:

– Det er en enklere møteplass for mange enn i et galleri eller i et museum. Jeg synes det er utrolig spennende å se hvor ulikt personer i grupper og skoleklasser reagerer på kunstverkene. Det er tydelig at det påvirker både dynamikk innad i gruppen og gir en personlig erfaring. De siste årene har jeg fått en stadig bredere forståelse for potensialet som ligger i kunst og hvor uhyre viktig den er.

Fra første del av samtalen blir det synlig at drivkraften til Dibley er et grunnleggende engasjement for, og glede av, å omgi seg med kunst – og et ønske om å spre denne gleden videre:

– Jeg har jo valgt et yrkesliv som handler om å omgi seg med kunst, lære om kunstens univers og dele dette med andre. Det har jeg gjort fordi jeg selv vet hvor berikende det er å ha kunst rundt seg – jeg mener det er helt grunnleggende og hjelper til å åpne opp sinn og sjel. Dibley anbefaler alle å samle på kunst, i det omfanget de har anledning til.

– Om det handler om et grafisk blad til et par tusenlapper, eller noe til flere millioner kroner. Begrepet «samling» kan også strekkes, det trenger ikke være snakk om fem tusen verk. Jeg tror mange tenker at de aldri kan bli en samler. Men om du tror at kunsten kan ha en posisjon i, gjøre noe, i livet ditt – så gjør det! Skaff deg det kunstverket. Kunsten «reiser» med deg hele livet, og «forandrer» seg fra dag til dag.

– Jeg ser at jeg har vært litt for opptatt av arbeidet med å samle for andre til å kunne samle selv, til å forvalte egen tid og økonomi på det området, men jeg forsøker å bli flinkere. Det å omgi seg med vakre og utfordrende verk gjør noe med meg hver gang jeg ser på det. Jeg kjøpte noe for en liten stund siden, noe jeg ikke hadde råd til i det hele tatt, men fikk det likevel til på et vis, og det gjør meg så glad – det fyller meg med en dyp takknemlighet.

For Dibley er kunsten noe som virker i enkeltmenneskers hverdag, og denne innstillingen tar hun med seg videre inn i arbeidet med forvaltning og utvikling av andres samlinger. For henne handler det å være en god rådgiver i stor grad om en teft for å koble verk med mennesker eller institusjoner:

– Det handler mye om mellommenneskelige relasjoner, å forstå oppdragsgiveren eller samarbeidspartneren sin. Hva er det som vil berike dem? Hvor kan vi gå videre, i hvilken retning kan man ekspandere? Du må også forstå hvilke begrensninger som finnes – om det dreier seg om økonomiske rammer, vedtekter eller de fysiske rommene. Hva skal til for at verkene faktisk fungerer? Det handler om å forstå hva som ønskes, samtidig som du må forsøke å se hva mottakeren kan utfordres på, hvordan de kan se nye muligheter og perspektiver.

Elmgreen & Dragset,
Dilemma (2017). ©️ Elmgreen & Dragset
/ BONO (2017). Foto: Ekebergparken / Kristina A. Kvåle

Paul McCarthy, Santa (2018).
©️ Paul McCarthy / BONO. Foto:
Ekebergparken / Kristina A. Kvåle

Praktikaliteter og ytterpunkter
I løpet av karrieren har Dibley arbeidet for samlere og samlinger med ulike grader av definerte interessefelt og mandat. For henne er det nettopp de utallige variablene både i samlingstype og tilhørende arbeidsoppgaver som gjør feltet så interessant.

– Da jeg jobbet for Nasjonalgalleriet, hadde vi et veldig tydelig mandat: Vi skulle dokumentere norsk kunst, og ha inn både høydepunktene og bredden, alt det som kan ha en relasjon til det norske og ulike forbilder. I det private kan det være litt både og: Du har veldig erfarne samlere som vet akkurat hva de vil ha, og som har jaktet på et verk i 10–15 år, men også de som bare virkelig ønsker å være samlere, men ikke vet hvor de skal begynne. Jeg møter begge ytterpunkter til stadighet.

Sammen med de ulike samlerne kommer også ulike praktiske utfordringer som Dibley uttaler at hun setter stor pris på – enten de handler om forsikring, transport eller logistikk. Hun har arbeidet som kunstnerisk leder for Ekebergparken i 13 år, og i løpet av denne tiden har hun måttet ta mange praktiske avveininger: Har den påtenkte kunstneren tid til å få på plass et bestillingsverk? Er den tenkte produksjonsmetoden i det hele tatt oppnåelig, og kan verket overleve ute i det offentlige rom?

Ekebergparken – et åpent rom
Dibley startet arbeidet med Ekebergparken tre år før den åpnet. Dette var før parken var godkjent av bystyret i Oslo, og i begynnelsen jobbet dermed det kunstfaglige utvalget for å finne ut hvilke verk eller kunstnere man skulle ta utgangspunkt i. De kom fram til tre kunstnere de kunne tenke seg å invitere – og det var skulpturer av disse kunstnerne som var det første som kom på plass.

– Etter det visste jeg at jeg kunne være med på å påvirke hva parken kunne bli, og jeg tror den har blitt noe ganske annet enn hva man trodde i 2010. Da var det flere som ytret seg med en skepsis om at dette ville bli et veldig ensartet sted som frontet en viss kunstsmak – men det har jo blitt et veldig mangefasettert område, med alt fra figurative skulpturer fra 1800-tallet til ulike lysprojeksjoner.

– Det er spennende å se hvordan utviklingen har vært: Hva som føles som naturlige innkjøp, endrer seg når du blir kjent med området. Da vet du hvor stiene slynger seg, hvor trærne lager mer åpne og lukkede rom – og ser at rommene inviterer til ulike prosjekter. Noen ganger finner jeg eksisterende kunstverk som passer innenfor rammene, mens jeg andre ganger ser at en kunstner har et utrolig potensiale, og tenker at det kunne skjedd noe om de fikk lov til å boltre seg.

For både Viskum og Dibley løftes samlingsarbeidet langt forbi personlige prosjekter, og inn i hvem vi er og hvordan vi omgås – og potensialet kunstneren og kunsten har for å endre rommene vi beveger oss i. Kunsten er ikke bare noe de oppmagasinerer eller spekulerer i, men deler av en samtale mellom kunstner, samler og publikum – og ikke minst en samtale med oss selv.

 

Artikkelen ble opprinnelig publisert i Kunst Pluss #2 2023 som kan bestilles fra Tekstallmenningen.

Niki de Saint Phalle, L’Oiseau Amoureux Fontaine (1993). ©️ Niki Charitable
Art Foundation / BONO Foto: Ekebergparken / Kristina A. Kvåle