Tromsø Kunstforening – Mangel på penger eller mangel på vilje?

Det nærmer seg slutten av juni 2019, og store deler av landets arbeidende befolkning gjør seg klar til fellesferie og stille dager langt borte fra kontorstolene. Det er nettopp i denne perioden at Tromsø kommune kommer med et snikende spark i siden på kunstfeltet i Tromsø.

Sakspapirer for det forestående formannskapsmøte røper at Tromsø kommune ønsker å selge Muségata 2 – bygget som i dag huser Tromsø Kunstforening (TKF). Det er UiT Norges arktiske universitet som har tilbudt seg å kjøpe TKF-bygget, og det tilhørende bygget i Muségata 4, for 13 millioner kroner.

Forslaget faller ikke i god jord hos styret i Tromsø Kunstforening som på sin side ønsker at kunstforeningen skal bli værende i bygget. Med universitetet som eier er det ingen garanti for at det vil skje. For selv om UiT hevder at de er interessert i å samarbeide med kunstmiljøet i byen, og da også kunstforeningen, så har universitetsdirektør Jørgen Fossland uttalt til Nordlys at kunstforeningen ikke vil kunne drive på samme måte som det gjør i dag. Det mener han ikke vil være mulig med tanke på de aktivitetene universitetet selv planlegger i bygget.

Kristin Røynmo, som var ordfører da saken først kom opp i juni, utsatte saksbehandlingen og beklaget at den ikke hadde blitt stoppet tidligere. Høsten 2019 ble saken igjen utsatt av dagens ordfører Gunnar Wilhelmsen. Per januar 2020 er det fortsatt ikke avgjort om salget blir en realitet eller ikke. Fremtiden til Tromsø Kunstforening, som har vært i bygget de nesten 40 siste årene, er dermed fortsatt uklar.

Leif Magne Tangen, som i dag er intendant ved kunstforeningen, sier til kunstkritikk.no at det vil bli vanskelig for kunstforeningen å opprettholde driften hvis de må flytte ut uten at det finnes forpliktende planer for nye lokaler. Tangen har i det hele tatt reagert sterkt på at måten salget har blitt forsøkt gjennomført på. Til kunstkritikk.no sier han at skandalen er måten salget har blitt forsøkt gjennomført på og referer da til at sakspapirene som ble lagt frem uten at noen involverte parter som i dag holder til i bygget, ble informert.

Også flertallet i kunstmiljøet i Tromsø er misfornøyde med det som – sett utenfra i alle fall – framstår som en klønete håndtering av saken fra Tromsø kommunes side.

Situasjonen i dag er altså slik at en av de viktigste utstillingsinstitusjonene for samtidskunst, ikke bare i Nord-Norge, men i hele Norge, risikerer å forsvinne. Det potensielle salget er derfor utgangspunkt for en diskusjon som ikke bare berører Tromsø Kunstforening. I tillegg til kunstmiljøet i Tromsø som nå står i fare for å miste arbeidsplasser og en viktig møteplass, danner situasjonen også et skremmende scenario som de over 150 kunstforeningene i Norge bør ta innover seg. Hvordan kan øvrige kunstforeninger forhindre at de havner i samme situasjon som Tromsø Kunstforening?

Dagens kunstforening ble opprettet i 1924 og var «nomadisk» med flere ulike adresser i Tromsø før den havnet i Muségata 2 på 1980-tallet. Bygget ble i utgangspunktet bygget for å huse Tromsø Museum som Universitetet i Tromsø tok over i 1976, og som vi i dag kjenner som Universitetsmuseet i Tromsø.

Museet holdt til i Muségata fram til 1961. Da flyttet det sør på Tromsøya, til adressen hvor det fortsatt holder til i dag. Årsaken til at Norges arktiske universitet nå ønsker å kjøpe bygget i Muségata, er at museet skal flytte til et nytt museumsbygg som skal oppføres i strandsonen nedenfor TKF-bygget og Mack-kvartalet hvor akademi for kunstfag nå holder til.

Hvis salget gjennomføres, vil det altså bli et kulturkvartal drevet hovedsakelig av UiTs fakultet UMAK (Norges arktiske universitetsmuseum og akademi for kunstfag).

I perioden etter at Tromsø Museum flyttet ut og kunstforeningen flyttet inn i bygget, var det to sentrale kunstnere som skapte viktig by- og kulturhistorie i bygget. Det var den unge billedkunstneren Idar Ingebrigtsen som, etter å ha tatt kunstutdanning i Danmark og Sverige, kom flyttende tilbake til byen sammen med sin kone musikeren og musikklæreren Eka (som forøvrig også har lånt sitt navn til Kafé Eka i kunstforeningens kjelleretasje).

Idar og Eka gjorde bygget til et kulturelt sentrum med blant annet øvingslokaler for musikere, kunstneratelier og øvingslokaler for Hålogaland Teater. I tillegg drev kunstnerparet musikkskole og barneteater i bygget. Den kulturelle aktiviteten som de to stod for på 1960- og 70-tallet, var uten tvil av stor betydning for byens kulturliv.

I 1981 avsluttet Tromsø Kunstforening sin nomadiske tilværelse og flyttet inn i bygget. I forkant av innflyttingen ble bygningen rehabilitert som utstillingsbygg. Den viktigste pådriveren for å få gjennomført dette var Dag Solhjell, tidligere styreformann og intendant (1973–1983) i Tromsø Kunstforening. I dag er han mest kjent som kunstsosiolog og er en av flere viktige kulturpersonligheter med base utenfor Tromsø som har engasjert seg i saken om salget.

En sentral del av økonomihistorien til Tromsø Kunstforening er knyttet til Nordnorsk Kunstmuseum, som i 1984 kom inn som leietakere i bygget. Nordnorsk Kunstmuseum leide lokaler, i det som i dag utgjør utstillingsrommene i andre etasje og kunstneratelierene på loftet. Her holdt de til fram til de i 2002 tok over sin nåværende bygning i Sjøgata. Flyttingen medførte bortfall av betydelige leieinntekter for kunstforeningen.

Et annet relevant punkt i den økonomiske utviklingen er knyttet til profesjonaliseringsprosessen som Tromsø Kunstforening har vært gjennom i nyere tid. Tromsø Kunstforening ønsket blant annet å få større kontroll over egen programmering og utstillingsproduksjon. For å nærme seg det målet ble det i 2007 (forøvrig samme år som Kunstakademiet i Tromsø ble opprettet) bestemt at kunstforeningen skulle driftes som kunsthall. En viktig inspirasjon i denne prosessen var Bergen Kunsthall – som også er Bergen Kunstforening.

Overgangen til kunsthall betydde blant annet at det ble mer eller mindre slutt på salg av kunst. Som kunsthall skulle kunstforeningen nå basere sin støtte hovedsakelig på statlige, kommunale og fylkeskommunale midler i stedet for salg.

Muségata 2 ble tegnet som utstillingsbygg. Det gjør bygningen særegen.

Dag Solhjell uttaler i en kronikk i iTromsø at bygget trolig er det eneste eksemplet på et utstillingsbygg fra 1800-tallet, nord for Bergen. Han skriver at da kunstforeningen flyttet inn i den rehabiliterte bygning i 1981, var alle vinduer isolert, bygningen var brannsikret med sprinkleranlegg, det var installert heis fra kjeller til loft og loftet var forsynt med overlys og isolert slik at det kunne innredes til arbeidsplasser. I tillegg ble et nytt planfritt vareinntak, som førte inn til et magasin i første etasje, etablert på baksiden. Alt dette med tanke på at Tromsø Kunstforening skulle drive sin virksomhet i bygget.

Men selv om fasaden og parkområdet gjør at eiendommen er for et praktbygg å regne, er det i dag store problemer med mugg, råte og fuktskader på innsiden. Store deler må skiftes ut i bygget hvor det også er fare for asbest og andre miljøfarlige stoffer.

I 2018 overtok Tromsø kommune eierskapet av bygget, og tidligere eier, stiftelsen Tromsø Kunstsenter, ble oppløst. I vedtakene for overdragelsen står det imidlertid ingenting om at Tromsø Kunstforening skal ha en plass i bygget i framtida. På en annen side sier heller ikke vedtakene at kunstforeningen ikke skal være med videre.

Styreleder i kunstforeningen, Kolbjørn Engeseth, har kommentert saken til Nordlys og uttalt at bakgrunnen for at kommunen fikk overta bygget, var at et kommunalt eierskap ville gjøre det enklere og rimeligere å vedlikeholde bygget. I følge Engseth var det aldri snakk om en bruksendring.

Og her står saken i dag. Med et bygg som forfaller og som Tromsø kommune påstår de ikke har råd til å renovere. Det er dette som synes å være hovedargumentet for salg av bygget.

Renoveringskostnadene er anslått til å være cirka 20 millioner kroner. Det er kanskje dyrt for Tromsø kommune som mildt sagt sliter økonomisk (på tampen av 2019 kommer det for eksempel fram at Tromsø kommune må hente inn 120 millioner til helse og omsorg fra en annen post i kommunen). Likevel, når det er snakk om prioritering av midler, så har mange, deriblant Morgenbladet, pekt på Tromsøbadet som endte opp med en pris på over 1 milliard kroner. Og man kan helt sikkert hente frem andre eksempler som er mer eller mindre interessante å sammenligne med.

Et spørsmål man kan stille seg, er om dette handler om mangel på penger eller om det skorter på politisk vilje. Nå har riktignok ordfører utsatt saksbehandlingen (ny dato er foreløpig ikke satt per januar 2020). Men det at de overhodet vurderer å selge bygget uten å sikre Tromsø Kunstforening, er noe som likevel bør få alarmklokkene til å ringe i kunstfeltet. En slik handling kan tyde på at kommunen ikke ser kunstforeningens betydning for lokalsamfunnet. Spørsmålet er i så fall – hvorfor gjør de ikke det? Har Tromsø Kunstforening sviktet når det gjelder å synliggjøre verdien av samtidskunsten?

Å skape forståelse for samtidskunstfeltet er imidlertid ikke kunstinstitusjonenes jobb alene. Bør man ikke kunne forvente at kommunale instanser selv evner å se samtidskunstens egenverdi? At det sitter noen der med faglig kompetanse som forstår langtidseffekten samtidskunst har i et lokalsamfunn, blant annet ved å være byutviklende.

Kanskje er det for mye forlangt. Det kan i alle fall virke som om Tromsø kommune ikke ser verdien. Vurderingen av denne saken har i stor grad vært en økonomisk vurdering som ikke synes å ha inkludert samtidskunstens egenverdi.

Den historiske gjennomgangen som er grovt skissert her, reiser i det hele tatt en rekke spørsmål. Et av dem er hvorvidt Tromsø Kunstforening selv kunne håndtert situasjonen bedre. Burde det ikke blitt stilt krav til Tromsø kommune angående innhold i bygget, da kommunen overtok eierskap for bygget i 2018?

Et annet spørsmål som bør undersøkes nærmere, er hvorvidt den tilsynelatende manglende forståelse for kunstforeningens verdi kan ha sammenheng med endringene som kom med kunstforeningens overgang til kunsthall.

På mange områder har omleggingen til kunsthall vært positivt for utviklingen av Tromsø Kunstforening. For selv om det har blitt færre vandreutstillinger, har Tromsø Kunstforening stått for produksjonen av flere nyskapende og ofte eksperimentelle utstillinger.

Med en internasjonal orientering har Tromsø Kunstforening også styrket sin plass på samtidskunstfeltet og har, sammen med oppstarten av kunstakademiet i Tromsø, vært viktig for å styrke fagmiljøet i byen. Med sin sentrale beliggenhet i det sirkumpolare nord tiltrekker også kunstscenen i Tromsø seg internasjonal oppmerksomhet, særlig i en tid hvor urfolk, miljø og klima i stor grad preger den internasjonale kunstscenen.

Tromsø Kunstforening, hvor blant annet Documenta-kunstner Joar Nango har sin arbeidsplass, bør få en god del av æren for at Tromsø har fått en plass på kunstkartet og blitt et attraktivt sted for både nasjonale og internasjonale kunstnere som ønsker å arbeide i Tromsø.

Dagens kunstforening kan også sies å være et kulturelt sentrum, ikke ulikt det Idar og Eka skapte i Museégata 2 på 1960- og 70-tallet. Mye av ånden som kunstnerparet stod for, lever videre i bygget som i dag blant annet huser Liv Bangsunds sosiale kunstprosjekt Tromsø Folkekjøkken, kunstbokhandelen Mondo Books og Loftet Atelierfelleskap hvor kunstnerne Joar Nango, Kristin Tårnes, Maija Liisa Bjørklund, André Enger Aas og Henrik Sørlid har sine atelierplasser.

Kunstforeningen er også en sentral samarbeidspartner for andre aktører i byen, som for eksempel Insomnia Festivalen, Vårscenefest og ikke minst Kunstakademiet i Tromsø. Ved flere anledninger har Tromsø Kunstforening de siste årene huset avgangsutstillingene til kunstakademiet.

Også Kurant Visningsrom har i dag kontorer i bygningen. Sistnevnte er forøvrig der fordi Kurant selv har stått uten lokaler i over to år. Det er riktignok en annen sak som ikke skal diskuteres her, men det nevnes likevel fordi det kan være en pekepinn på hva Tromsø kommune mener når de sier de skal være «behjelpelig» med å finne nye lokaler til Tromsø Kunstforening. Hvis de ikke har klart å hjelpe Kurant, kan man da stole på at de kan hjelpe kunstforeningen, som trolig har høyere krav til utstillingslokalet enn det Kurant har? Poenget er uansett at det er mye mer enn bare utstillingslokaler som Tromsø nå står i fare for å miste hvis Tromsø kommune velger å selge bygget.

Om man snur blikket, vil man imidlertid også kunne se andre sider ved omleggingen til kunsthall. Som tidligere nevnt betydde det slutten på salgsinntekter og færre vandreutstillinger. Det siste kanskje rett og slett fordi eksperimentelle prosjekter ikke nødvendigvis kan «vandre» på samme måte som andre utstillinger.

Et annet viktig poeng er at antallet medlemmer sank i årene etter omleggingen. Hvorvidt det har noe med omleggingen til kunsthall å gjøre, er riktignok vanskelig å si. Kanskje dagens publikummere ikke er like opptatt av medlemskap. Eller kanskje betyr færre medlemmer at Tromsø Kunstforening som kunsthall har mindre støtte i lokalmiljøet enn foreningen har hatt tidligere. Hva kommer det i så fall av?

Kan det være at arbeidet mot den internasjonale kunstscenen har gjort Tromsø Kunstforening til en mer lukket institusjon som ikke er så god til å inkludere lokalmiljøet? Kan det igjen i så fall være en årsak til Tromsø kommunes tilsynelatende manglende forståelse for kunstforeningens betydning i lokalmiljøet?

Man kan sannsynligvis si at Tromsø Kunstforening, som de fleste andre institusjonene på samtidskunstfeltet, har noe å gå på hvis målet er å skape engasjement blant det såkalte «generelle» publikum. Men det å skulle utvikle seg faglig og samtidig treffe et bredere publikum er ingen enkel oppgave når man har begrensede ressurser å rutte med.

For at en kunstinstitusjon skal kunne holde et faglig nivå må nødvendigvis tilknytningen til – og inkluderingen av – fagmiljøet komme før det generelle publikum. Når da Tromsø Kunstforening i dag også samarbeider med en rekke lokale kunstnere, samt Kurant og også Kunstakademiet (som jo er del av universitetet), må kunstforeningens drift også kunne ses som inkluderende og styrkende på den måten at Tromsø Kunstforening bidrar til å skape et rom hvor det lokale kunstfeltet får utvikle seg faglig. Noe som også er helt essensielt for at kunstnere i det hele tatt skal ønske å bli boende i byen.

Et annet spørsmål som den historiske gjennomgangen bringer frem, er hvorfor det synes så utenkelig at Tromsø Kunstforening – som har fortid som nomadisk – skulle kunne fortsette driften i et annet bygg. Det vil sannsynligvis være mulig, men det vil koste penger. Og nå er det en gang slik at Muségata 2 er bygget for museal virksomhet og tilpasset visning av billedkunst.

Så kan man selvsagt si at dersom universitetet – som tross alt har en tykkere lommebok enn Tromsø kommune – kjøper bygget, så vil de kunne renovere bygget og skape et nytt kultursentrum som involverer hele vitenskapstrianglet i området. Og det er jo ikke nødvendigvis noe galt i det. Men spørsmålet er hva som er best for kunst- og kulturlivet i Tromsø?

Tromsø – og enhver annen by – trenger en mangfoldig kunstscene. Det betyr en kunstscene som gir plass til ulike aktører, både mindre, kunstnerdrevne initiativer og større institusjoner. Får man det dersom Universitetsmuseet skal regjere i hele området?

Universitetets jobb er først og fremst å drive utdanning og forskning. Og selv om kunst også kan komme inn i en slik prosess, har universitetet ikke ansvar for å sørge for at Tromsø Kunstforeningen og langt mindre Kurant, Loftet Atelierfelleskap og mindre, kunstnerdrevne initiativer forblir i byen. Det kan man heller ikke forvente. Men kanskje man kan forvente at Tromsø kommune er seg sitt ansvar bevisst for å sørge for at disse ikke forsvinner?

Dette er noe som har blitt belyst av Morgenbladets Gaute Brochman. Han ser dette i en nasjonal sammenheng og peker på tendensen til å avvikle atelierer flere steder i landet. Han påpeker at gentrifiseringen viser seg når kulturtilbudene som kunstfeltet utvikler stadig erstattes av mer pengesterke aktører. Det er store aktører som plutselig ser verdien i noe de kanskje ikke ville brydd seg nevneverdig om, hadde det ikke vært for de mindre kunstaktørenes innsats. Kanskje er det det som er i ferd med å skje her. For med utviklingen som har pågått i Tromsø sentrum de siste årene, har plutselig denne adressen sør i sentrum blitt en viktig slagmark.

Så hvordan skal andre kunstforeninger forhindre at de havner i samme skvis som Tromsø Kunstforening? Trolig ligger svaret i større forståelse for samtidskunstens rolle i lokalsamfunnet. Det er litt av en jobb. Og da hjelper det i alle fall ikke at kommunale instanser motarbeider kunstmiljøet. Dersom Tromsø kommune velger å selge Muségata 2 uten å ivareta Tromsø Kunstforening, vil det neppe bidra til en mer inkluderende kunstforening.

* Oppdatering 22.04.2020: Tromsø Kunstforening skriver 02.04.2020 i avisen iTroms at de har blitt informert om at UiT, Norges arktiske universitet har trukket seg fra forhandlingene med kommunen. Det er fortsatt uklart hva som vil skje med Musegata 2.

Siden 2009 har Norske Kunstforeninger utgitt tidsskriftet Kunst Pluss. Tidsskriftet distribueres til organisasjonens 150 medlemsforeninger og til kunstforeningenes styremedlemmer, i tillegg til sentrale kunst- og kulturaktører, media, myndigheter og samarbeidspartnere.

Kunst Pluss 1/2020 er i salg fra 5. mars – 22. mai 2020 i en rekke Narvesen-utsalg over hele landet. Klikk for å se utsalgssteder her.