Vinder i kamp

Symbolene, eller språket på trommene, som etter hvert ble forbudt og derfor gikk under jorden, har kunstner Aage Gaup laget av tre. Sammen med et lydbilde laget av Halvdan Nedrejord og et lysdesign av Kurt Hermansen skapes det en sterk og dramatisk opplevelse. Skal man kjempe seg forbi alt dette, eller flykte?

Flukt er navnet på det kunstverket man kommer til innerst inne i lokalet, etter først å ha passert den fryktelige sterke vinden, lykke og ulykke, samt den som ødelegger naturen.

Kunstverket består av tre tegninger, der to av tegningene viser en mor som bærer sitt barn. De er på flukt. Dette er tegninger etter Aage Gaups mor, og er bearbeidelser av traumene etter tvangsdeportasjonen under krigen. Men det skal vise seg at det ligger et enda større alvor bak disse røde bildene, hendelser som skulle få store konsekvenser for kunstnerens videre liv og virke, for om du får lov til å passere de samiske kreftene, kommer du nærmere personen Aage Gaup.

Gaup er en av dem som startet Masi-gruppa. Han er videre kjent for sine store utsmykkinger, blant annet på Bodø Lufthavn, og for sine imponerende scenografier, slik som under den fjernsynsoverførte jubileumskonserten, Jielemen Aavoe – Livets Glede under Tråante 2017, samt stykket Vølunds kvad ved Beaivváš Sámi Našunálateáhter, som han vant Heddaprisen for i 2000.

Gaup hadde også scenografien, laget av 2500 tonn is og sne, til teaterstykket Sezuan som i 1991 ble kåret til årets teaterproduksjon i Norge. I disse dager (september 2019 red.anm.) bidrar han med et kunstverk til Historier ved Dronning Sonjas KunstStall.

– Den største figuren er en sentral gudefigur i samisk religion. Biegg-olmmoš kaller jeg figuren. Det er vindguden. De aller fleste sier Bieggalmmái, som altså henspiller på en mann. Jeg orker ikke mer mannssjåvinisme, så jeg kaller den Biegg-olmmoš. Olmmoš betyr menneske. Jeg har gjort figuren litt feminin, sier Gaup.

– Det finnes informasjon om en rekke guder på trommene, for eksempel Beaivi (Solguden), Sáráhkká (Fødselgudinnen) og Horagalles eller Dierpmis (Tordenguden). Av alle figurene på trommene, hvorfor akkurat Biegg-olmmoš?

– Biegg-olmmoš kan være et kampmiddel. Den ene figuren i utstillingen kalles Issoras garra biegga (fryktelig kraftig vind). Figurene representerer et eget språk, som er lesbart, om du er informert. Jeg har begynt å studere språket på trommene, det vil si på de trommene som er bevart, og ikke brent. Det er vel ca. 70, og de er tolket av forskjellige personer, deriblant av Ernst Manker. Trommens språk er veldig interessant, sier Gaup.

I boka Joik i den gamle samiske religionen, gitt ut av forlaget Vett & Viten, står det skrevet om trommene i forbindelse med joik og annen religionsutøvelse. I denne boken er religionshistoriker Brita Pollan en sentral kilde. Hun forteller at samemisjonen i Finnmark startet i 1715. I den forbindelse reiste Thomas von Westen og hans medarbeidere rundt omkring i samiske områder og samlet inn trommer.

I 1728 brøt det ut en brann i København Waisenhus, der 100 av de innsamlede trommene var oppbevart. I dag har vi kun kjennskap til 70 trommer. På trommene finner man blant annet informasjon om tro og dagligliv.

Gaup forteller om symbolene, om hva de betyr.

– Her er symbolet for ekstra sterk vind. Etter det kommer Bahádahkki. Det vil si den som ødelegger naturen og forurenser sjøen.

Om du passerer disse kunstverkene, kommer du altså nærmere personen Aage Gaup.

– Jeg har blåst opp min mors tegninger. Her er et bilde fra en pause under rømningen.

– Er det deg hun holder i sine armer?

– Ja, det er meg. De tegningene handler om min start på tilværelsen. Også kommer djevelskapen.

– Så tvangsdeportasjonen er starten på livet? Du sa at vinden kunne både beskytte og ødelegge, at vindmennesket både kunne bringe hell og uhell.

– Ja, det stemmer. Den ene av tegningene har min mor tegnet på baksiden av et julekort. Da jeg fant disse tegningen etter min mor, fikk jeg sjokk. Har hun virkelig hatt et så klart hode at hun kunne tegne dette ned? Det må ha skjedd raskt. Hun må ha revet ting til seg, eller bare tatt det som fantes rundt henne for å få dette tegnet ned i en fei.

I boken Joik i den gamle samiske religionen har undertegnede skrevet om joik og tromma, at de begge, fra gammel tid av, var en del av noaidens virke. Ifølge Isaac Olsen (ca. 1680–1730), som skrev manuskriptet Lappernes Vildfarelser og Overtro i tidsrommet 1716–1717, joiket og trommet samene i enhver anledning, og ved det som Olsen kaller for joigemesso, noaidemesso eller runemesso når et menneske var sykt, ved storm og uvær, for beskyttelse, når et reinsdyr var sykt eller når noen hadde dødd, for lykke og ulykke, for fiske, jakt og for å hente visdom og svar i forhold til hvilken gud man skulle ofre til. Under offerritualene ble trommen og joiken også brukt.

Bruken av joik og tromme varierte selvsagt fra område til område, og fra tid til tid. Olsens manuskript er en kilde fra Øst-Finnmark på 1700-tallet.

De samiske språkene er mange, og det har sikkert også språkene på tromma vært. Videre har samer bodd og vandret på Nordkalotten i mange århundrer, og de spirituelle uttrykkene er forskjellige, slik som de samiske språkene jo også er.

De gamle kildeskriftene om joik og trommen er gjerne skrevet i forbindelse med fornorskningen, tvangsmisjoneringen og koloniseringen av Sápmi. Mye ble også skrevet under den samme tiden som landegrensene ble trukket opp.

Under denne tvangen, undertrykkelsen og under dette presset skulle altså samer fortelle om sitt spirituelle liv. Vi må derfor, i aller høyeste grad, trekke kildene i tvil. Man kan stille spørsmål om hva vi egentlig vet om samenes spiritualitet på 16- og 17- og 1800-tallet.

Tvang har aldri ført noe godt med seg, man blir bare veldig flink til å skjule. Urfolkspiritualiteten gikk heller under jorden, den ble overført fra slekt til slekt, gikk under den norske radaren, men den forsvant aldri, den skjulte seg bare, og fremdeles har man kjennere av den gamle kunnskapen i Sápmi.

En joik til vindguden, eller Bieggagalles som den svenske joikeinnsamleren Karl Tirén (1869–1955) kaller den, ble samlet inn og er en del av Tiréns innsamlede arbeider.

Tirén gjorde 700 opptak på fonograf, og de fleste joikene er tegnet opp i Die Lappische Volksmusik. Aufzeichnungen von Joikos-Melodien bei den schwedischen Lappen (1942). I boken Joik i den gamle samisk religionen er joiketeksten oversatt og publisert. Den har følgende tekst, oversatt fra tysk til norsk:

Den store, store sterke. Kun fjell og bakker kan gi deg motstand. Furu og bjørk rykkes opp med rot og kastes av gårde. Det er underholdene å høre dette bråket. 

Tirén hørte denne joiken første gang da han var i et bryllup hos en slektning av joikeren Sara Roung. Roung var invitert til bryllupet for å joike, og blant de joikene hun fremførte var An der Windgott.

Tirén kaller joiker som handler om guder, beskyttelsesånder, skogsgudinner, forfedre, noaider som joiker for å innvie tromma, samt offerjoiker for “magiske joiker”.

Vindguden er i enkelte kilder beskrevet som sentral i de nordsamiske områdene, men var også kjent blant skoltesamene og samer på Kolahalvøya, steder som var utsatt for vind. Man kunne tilbe vindguden for å stilne vinden, dersom det ble for mye vind på havet når man skulle fiske, eller det var for mye vind i høyden for reinsdyra, eller når man skulle påkalle ulike vindstyrker.

Vi samtaler videre med Gaup om tvangsdeportasjonen, om det å bli etterlatt, om oppveksten sørpå, om tilbakvendingen til Sápmi og om livet som kunstner før og etter Masi-gruppen.   

– Jeg ble født under krigen i 1943. Jeg har fylt 75 år, sier Gaup.

Gaup forteller at han ble etterlatt av sin mor, og at det er årsaken til at han vokste opp sørpå.

Vi prater lenge om livet hans, om da han bestemte seg for å bli junior-norgesmester i slalåm for å slippe unna mobbing, om psykologistudiene som han avsluttet fordi han ikke orket dyreeksperimentene, og om hvordan han videre tok seg jobb som bryggesjauer, bussjåfør i Trollstigen og deretter trailersjåfør.

Deler av utstillingen i Karasjok dreier seg om krigen, flukten og arrestasjonen på vidda.

– De tre tegningene som man ser innerst inne i lokalet, og som sagt er tegnet av min mor, visste jeg ingenting om før etter hennes død og eiendommen skulle selges.

Gaup forteller at hans mor og hennes mann hadde hatt et lite jordbruk der de hadde sauer. I tillegg drev de med fjordfiske.

Gaup forteller at noe ramlet ned da han ryddet og vasket huset etter sin mor.

– Mens jeg gikk gjennom mange papirer, ramlet de altså ned. Først ville jeg kaste dem, men så begynte jeg spre dem utover, og da kom det frem: Min mor hadde tegnet på baksiden av kalenderark, konvolutter og julekort. Det er disse tegningene som dere ser i utstillingen. Det er kulltegninger, sier Gaup.

Gaup forteller oss mer om tegningene.

– Det var sjokkartet. Hun må ha hatt minnene klart for seg, og må videre ha hatt et sterkt behov for å få dem tegnet ned, sier Gaup.

Gaup forteller om moren at hun kom fra reindrifta, at de pleide å flytte med reinflokken til spissen av Sværholthalvøya og ned til Anárjohka to ganger i året.

– Jeg var født inn i en reindriftsfamilie. Min mor leide seg et husrom hos en venninne da hun skulle føde meg. Under tvangsdeportasjonen var vi på flukt til mine besteforeldre, men vi ble arrestert mens de rettet maskingevær mot oss. Jeg var bare ett år gammel da, sier Gaup.

– Jeg ble satt bort til Sør-Norge da var jeg tre og et halvt år gammel. Min mor så ikke muligheten til å beholde meg, ettersom hun var alene.

Det ble en kort pause i samtalen før Gaup fortsetter å fortelle om krigen. Han fortalte om resten av familien, om at de aldri ble tatt av tyskerne fordi de var på fjellet.

– De var på Áiterohtu, der er det litt skog. Hadde jeg og min mor kommet oss dit, vi hadde vel bare en halv time igjen av turen, så hadde vi kommet oss unna, forteller Gaup.

Men tyskerne fikk øye på dem.

– Vi ble arrestert og tatt med ned til Smørstad og der ble vi innlosjert i kirken.

De lå på matter på gulvet.

– På disse mattene hadde det tidligere ligget tyske lik, så jeg fikk utslett på hele kroppen. Der oppholdt vi oss noen døgn. Min mor fortalte veldig lite om dette.

Gaup forteller mer om tvangsdeportasjonen, om turen med båt til Tromsø og om ferden videre i en fiskebåt, først til Trondheim, der de ikke fikk gå i land, deretter til Kristiansund.

– Videre ble vi transportert til Romsdalen, til Flatmark. Der ble jeg etterlatt da jeg var tre og et halvt år. Det var en familie der som svært gjerne ville ha meg, sier Gaup.

Og slik gikk det til at Gaup vokste opp øverst i Romsdalen. Han forteller at han gikk på folkehøgskole der, deretter søkte han seg inn på Kunst- og håndverkskolen i Oslo.

– Da ble det, i et familieråd, bestemt at jeg i stedet skulle ta gymnaset. Etter gymnaset dro jeg til Oslo. Jeg skulle ta forberedende, og prøvde meg deretter på psykologistudiet to ganger, men endte på kaia som bryggesjauer i et halvt år. Det var et flott miljø på kaia, sier Gaup.

– Jeg kjørte opp. Det vil si at jeg fikk utvidet førerkort, slik at jeg kunne kjøre buss med tilhenger. Jeg var trailersjåfør i noen år, helt til jeg fikk magesår. Det var jobbing døgnet rundt. Tilslutt fikk jeg sparken fordi jeg var syk, sier han.

– Jeg kjørte også en tid buss over Trollstigen, som er en av de store turistveiene i Norge. Jeg kjørte rutebuss. Det var stort sett turister og den lokale befolkningen jeg fraktet. Bussen tok også med seg laks og jordbær. Bagasjerommet var derfor fullt av kofferter, laks og jordbær.

Gaup kjørte denne bussen i fire sesonger.

– Jeg fikk veldig mye tips av turistene. Det er klart det! De overlevde! Det er 700 meter rett ned på yttersiden av veien, sier Gaup.

– Og her sitter vi i Karasjok, i hjertet av Sápmi, og snakker om livet og om kunsten. I dag er du, Aage, en stor kunstner, kjent fra Masi-gruppa, og kjent for dine store utsmykkinger rundt om i landet, samt prisbelønnet scenograf. Hvordan har det seg at du returnerte til Sápmi. Hvem var din far? Var også han reindriftsame?

– Delvis. Også han hadde et lite gårdsbruk. Da jeg var 19–20 år tenkte jeg at jeg måtte prøve å snakke med ham, så jeg dro til ham. Da jeg kom ned til gården, kom hans kone gående mot meg og gjorde et stopptegn. Da så jeg min far springe vekk fra meg. Kona sa at han ikke vil snakke med meg. Hun ga ingen forklaring på det.

Gaup var 19 år gammel da han returnerte til Sápmi.

– Jeg pleide å være her om somrene, da jeg besøkte min mor. Det viste seg senere at min egentlige mor hadde hatt kontakt med min adoptivmor hele tiden. De utvekslet brev, uten å fortelle meg noe. Det var et sjokk å få vite det, sier Gaup.

– Var det en sorg å bli satt bort?

– Jeg hadde antakeligvis aldri holdt på med billedkunst i dag om jeg ikke hadde blitt satt bort. Da hadde jeg blitt på fjellet i reindriften. Det er hundre prosent sikkert, sier Gaup.

– Jeg søkte meg inn på Nansen-skolen i Lillehammer. De hadde en kunstlinje. Det var i 1972. Da sluttet jeg i jobben.

Gaup hadde fram til da vært med på å bygge kraftlinjer, der han jobbet med store kraftlinjestolper.

– Etter dette søkte jeg meg videre til Kunstakademiet i Trondheim. Der gikk jeg i fem år. Jeg startet der i 1973, sier Gaup.

– Og så må vi snakke om Masi-gruppen, som du var en del av, og som det nå snakkes om i hele den internasjonale kunstverdenen, blant annet etter at OCA og Documenta besøkte den gamle kunstnerboligen, og nå ønsker å gjenåpne den som en kunstnerresidens.

– Denne historien begynte i Oslo. Det var en gjeng med samiske kunststudenter som i 1978 ble invitert til å levere arbeider til en stor utstilling på Norsk Folkemuseum. Det var meg, Hans Ragnar Mathisen, Synnøve Persen, Rannveig Persen, Britta Marakatt-Labba og Rose-Marie Huuva. Jeg leverte noen skulpturer og bilder. I den forbindelse ble det en samtale om hva vi skulle gjøre videre, forteller Gaup.

Kunstnerne ville forene seg.

– Ettersom de aller fleste kom fra Finnmark og området rundt, så var det naturlig å finne en plass i Finnmark. Vi tok kontakt med forskjellige kommuner, og det viste seg at Kautokeino kommune hadde et bygg stående ledig. Det vil si deler av et bygg. I den ene enden hadde nåværende forfatter, Laila Stien, en strikkestue. Det var også et lite legekontor der, som var åpent en gang i uka. Resten av bygget kunne vi disponere.

Ifølge Gaup var det han og kunstner Synnøve Persen som var de første kunstnerne som flyttet til Masi.

– Trygve Lund Guttormsen bodde allerede i bygda. Han var også med i Masi-gruppen fra starten av.

– Det Masi-gruppa gjorde, var å nå ut til folket med kunstutstillinger. Vi dro med kunsten til plasser der det aldri tidligere hadde vært kunstutstillinger.

Gaup forteller at de dro på turné i blant annet Porsanger og Nordkapp.

– Vi hadde en tilhenger. Jeg bygde en kasse som hadde et rom, og som vi hadde på en henger. I det rommet hadde vi ferdig monterte skjermer med bildene på. Dersom det var en stue som vi kunne rydde i et bolighus, så flyttet vi inn og hadde utstilling der.

To forfattere, Magnar Mikkelsen og John Gustavsen, var ifølge Gaup med på turnéen.

– Det var plass til syv personer i turnébussen. Jeg kjørte, ettersom jeg hadde lappen. Det var ingen andre som hadde lappen den gang da, sier Gaup.

Vi snakker videre om urfolkskampene.

– Det var vi i Masi-gruppen som organiserte demonstrasjonene. Trygve Lund Guttormsen var den som startet hele aksjonen tidlig på 1970-tallet. Da begynte han å motarbeide planene om neddemming av bygda Masi. Det kom busser med stortingsrepresentanter, ministre og hele pakka til Masi. Guttormsen visste i forveien at de skulle komme, så han hadde mobilisert hele bygda. Da bussene kom inn, ble de omringet. Folk sto så tett mot bussen at de høye herrer ikke fikk åpnet dørene. De fikk streng beskjed: Forsvinn! Vi kom først! Forsvinn! De måtte de snu og kjøre vekk. Det var da det tok av. Planen var at vannspeilet kom til å stå fire meter over toppen av kirkespiret i Masi, sier Gaup.

Tvangsslakting, tvangssammenslåing, tvangskristning, tvangsdeportasjon er alle ord som knyttes til Sápmi, og som er påført Sápmi utenifra. Tvang frembringer, som kjent, alltid en motsatt effekt enn det som er tiltenkt. Man utvikler i stedet et indre, skjult liv. Ting går under jorda, blir der en stund, men det dukker alltid opp igjen, slik som vindmennesket i Gaups kunst.

Vi samer er ikke et isolert folk, vi er knyttet til urfolk fra hele verden. Mange av kampene er like. I den forbindelse er professor Øyvind Ravnas nye bok Fra Little Bighorn til Standing Rock. En moderne indianerhistorie en viktig utgivelse. Det er en bok som gir innsikt i urfolkskamper, og som gjør det lettere å følge med i dagsaktuelle hendelser, både her til lands og utenlands.

I boken får vi se og lese om urfolkskampen gjennom en jussprofessors briller. Temaet er urfolkene på prærien, og vi får blant annet lese om lakotafolket og deres kamp mot oljerørledningen Dakota Access Pipeline. Vi får også lese om aksjonene som politiet iverksatte mot vannbeskytterne ved Standing Rock-reservatet.

Ravna er professor i rettsvitenskap, med same- og urfolksrett som særskilt fagfelt, noe som gjør hans refleksjoner svært spennende. I boken skriver han om maktovergrep i fortid og nåtid, massakrer, frarøving av land og om folk som tvinges inn i reservater.

I boken tar Ravna for seg den urett som har blitt begått, og som begås, mot urfolk i USA. Mange tror kanskje at historier om Amerikas urfolk og deres kamp mot urett er noe som hører fortiden til, og ikke har noe med oss å gjøre, men nettopp Standing Rock forteller om maktovergrep mot urfolk. Kampen handler likeledes om vern av natur og drikkevann, men også om grunnleggende menneskerettigheter, som det å bevare sitt språk og egenart.

Dette gjør boken interessant i sammenheng med Gaups utstilling Dološ giella – ođđa hápmi ja báhtareaddjit / Gammelt språk – ny form og flyktninger, der fryktelige sterke vinder ødelegger naturen og folks frie religionsutøvelse. I boken diskuterer Ravna urfolksrett. Han tar for seg FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter, og ser på retten til land og vann samt retten til å utøve egen kultur. Som et eksempel fra boken kan man trekke frem at De forente stater helt frem til 1978 nektet det amerikanske urfolk å utøve sin religion. Det å nekte etniske, religiøse eller språklige minoriteter å bekjenne seg til og utøve sin egen religion er i strid med FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter, artikkel 27.

Urfolkskampen handler altså også om religionsfrihet, et tema Dološ giella – ođđa hápmi ja báhtareaddjit / Gammelt språk – ny form og flyktninger også berører. Tvang fjerner ingenting, i hvert fall ikke det gamle språket på tromma, det tar bare nye former, som også tittelen i Gaups verk beskriver. Aldri før har undertegnede sett Biegg-olmmoš i et så stort og dramatisk format!