Foto: Jarle Vines / Creative Commons

På 86-årsdagen hennes skal benkene som bokstavelig talt oppføres i hennes navn, avdukes. Kim Friele selv uttrykker begeistring over det hun kaller et originalt og symbolsk monument.

– Jeg så jo ingen. Jeg ble bare sittende på denne benken i to år, forteller Kim Friele.
Den mangeårige politiske aktivisten regnes som landets viktigste forkjemper for homofiles og lesbiskes rettigheter og blir den første kvinne som får et dedikert monument i Bergen kommunes prosjekt «Kvinner på sokkel». Tre benker skal oppføres på den sentrale Vågsallmenningen og former bokstavene i fornavnet hennes. Friele sier hun ble lettet over at det ikke ble «et hode på stake eller den type ting», og mener kunstner Line Viste Grønlis vinnerforslag er både stillfarende og symbolsk.
– Jeg ble veldig begeistret. Jeg synes det var originalt. Benkene symboliserer jo oppholdsstedet jeg befant meg på da jeg lette etter mennesker som jeg kanskje kunne ha et felles liv med.

«Hver lørdag etter arbeidstid, i nesten to frustrerende år, satt hun full av lengsler, ofte i skrotsrutet skjørt, semskede skinnsko og en blå alpelue på skrå over det korte håret, på en hvit benk foran Nationaltheatret stasjon og speidet, før hun nedbrutt dro hjem til Ljan med uforrettet sak.» I boka «Kampene, et portrett av Kim Friele» fra 2015 beskriver forfatter Ola Henmo den nær håpløse letingen etter «likesinnede» i ei tid lenge før det fantes egne barer og sjekkesteder for homofile.
– Jeg vil tro at noen som er ukjent med hele historien, vil lure på hvorfor det står et navn. Kanskje spør de om noen kan forklare det. Så har du de som fremdeles lever skjult. De kan kanskje få litt støtte og oppmuntring ved tanken på benken, eller kanskje sette seg ned på den, og lure på om det kanskje er klokt å være anonym. Jeg tror den kan virke på mange måter. Og nettopp derfor er jeg er så sjeleglad for at det ikke skulle være en skulptur eller noe sånt, men at det skulle være … ja, noen sier abstrakt. Da er det benkene som står i sentrum, og ikke hodet, slår Friele fast.

Kim Friele foran Stortinget i 1975 i forbindelse med utgivelsen av boken Fra undertrykkelse til opprør. Foto: Ivar Aaserud, VG/Kim Frieles arkiv

Både privat og politisk

På 60-tallet var det ikke bare mindre åpenhet om homofili, det var nedfelt som kriminelt i paragraf 213 i den norske straffeloven. Frieles venting på benken førte ikke frem. Det gjorde imidlertid de mange politiske kampene hun har stått i bresjen for.

– Dette private; for det første, var ikke privat. Det var noe som angikk andre og hadde med taushet og undertrykkelse å gjøre. Det var sånn som vi etter hvert erfarte, det var ikke oss det var noe i veien med, men samfunnet.

«Kim er et av få mennesker som kan bruke ord som et samuraisverd»[1], har blitt sagt om Friele. Hun er kjent for sin fryktløshet i møte med motdebattanter, men kanskje først og fremst for den utrettelige politiske kampen hun har ført, som skribent, politiker, forfatter og som organisert med ulike verv. I 1966 ble hun valgt som første kvinnelige leder av Det Norske Forbundet av 1948 (en av forløperne til dagens FRI – Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold), med «krig mot paragraf 213» som fremste kampsak.

I 1993 inngikk hun partnerskap med rektor og stortingsrepresentant for Høyre, Wenche Lowzow. Friele var i utgangspunktet motstander av loven, fordi hun betraktet det som et «B-ekteskap», men gjennomførte likevel og de ble med det blant de første i Norge til å gjennomføre homofilt partnerskap.

– Derfor var det fantastisk å reise seg fra den benken, og ha funnet noen man kunne slå seg sammen med og få gjort noe med dette så det ikke bare ble en elendighetshistorie som var ens egen privatsak.

Fortsatt en vei å gå

Friele «reiste seg fra benken» og førte en politisk kamp som har ført den homofile rettighetskampen langt på vei. Paragraf 213 ble opphevet i 1972, og i 2009 ble partnerskapsloven opphevet og erstattet med en felles ekteskapslov. Mange av kampene Friele har kjempet, blir av mange i dag sett på som selvfølgeligheter, samtidig som hennes arbeid har blitt synliggjort. I 2005 ble en byste av Friele, laget av Nina Sundbye, avduket under Europride i Oslo. Fem år tidligere ble hun slått til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden.

– Det er virkelig en anerkjennelse, men også en måte flertallet viser at de har tatt feil på. Det en måte flertallet sier unnskyld på, understreker Friele, som trekker fram de nye benkene som nok en milepæl og viktig anerkjennelse.

At benkene oppføres i Bergen, er også symbolsk.

– For femti år siden var mottakelsen i Bergen slett ikke god. Det var hets i avisen. Det er ganske utrolig at Bergen by, som ikke var særlig begeistret for meg eller folk eller fe, nå hedrer meg på denne måten. Det synes jeg er veldig godt. Jeg har hele tiden visst at jeg hadde rett.

– Det er et hav av forskjell mellom 1960-årene og nå i 2021. Det er jo som natt og dag. I dag har vi både tidsskrift, bøker som kommer ut … selv om det står mye igjen for at det skal bli levelig for oss alle sammen, formaner Friele, og nevner særlig gapet mellom by og distrikt når det kommer til åpenhet om homofili i dag.

Hun forteller at hun mottar brev fra unge homofile som bor på bygda og ikke tør å være åpen om sin seksuelle legning. Samtidig fremhever Friele at det også er andre kamper å kjempe.

– Fremdeles har vi grupper som vi behandler nedlatende. Jeg tenker på innvandrere, samer … ja, vi kan ikke slå oss til ro. Selv om vi har fått det godt, så er ikke saken gjort. Nei, vi må stå sammen og rette opp i det som fortsatt ikke er rettet på.

Byste, ridder og politiske gjennomslag

På spørsmål om hva Friele synes om prosjektet «Kvinner på sokkel» og satsningen på å løfte representasjonen av kvinner i offentlig rom, svarer Friele at «det er ærlig talt på tide», samtidig som hun understreker æren av å være første kvinne ut i Bergen kommunes prosjekt.

Hvis du skulle valgt, hvem ville du hedret gjennom et monument i offentlig rom?

– Jeg tenker på våre formødre. Det er så mange av dem. Elise Ottesen Jensen for eksempel, som reiste på bygda og lærte mennene om prevensjon. Og Tove Pihl (forkjemper for selvbestemt abort journ.anm.). Nei, vi har så mange fantastiske, kanskje de bør velge fra fem–seks ulike epoker, foreslår Friele.

Kunstprosjektet som oppføres på Vågsallmenningen symboliserer for henne tomhet og ensomhet, samtidig som hun fremhever: «Den blir jo fylt til slutt. Det går jo framover». Symbolikken er sterk, det samme håper hun virkningen av benkene kan være.

– Jeg tror den kan minne andre om at det er ikke nødvendig å bli sittende i evigheter, du må reise deg på et tidspunkt. Du kan ikke bli sittende her.

[1] s.102, beskrivelse av psykiateren Astrid Nøkleby Heiberg, som var en alliert i Frieles kamp for å spre kunnskap om homofile, og samtidig en av de mange som Friele har hatt mange harde, verbale oppgjør med gjennom sitt politiske liv.

Denne artikkelen ble første gang publisert i tidsskriftet KUNST PLUSS nr. 1 2021