«Å flytte til halvøya er som å frivillig flytte til 25 år med kontinuerlig byggeplass»

I utstillingen «Utbygging og dispensasjoner» vender Tallerås for første gang blikket mot den situasjonen som utgjør hans daglige virkelighet – skogene på Nesodden. Utstillingen beveger seg i spennet mellom armert betong, frostet glass og eiketrær – mellom hard blitz og stekende sol – og balansen mellom skulptur, objekt og installasjon.

Utstilling, tekst, kunstnersamtale og konsert  

Utstillingen akkompagneres av en tekst av Lars Mørch Finborud, og i løpet av perioden arrangeres en samtale mellom ham og Tallerås. Flere av bildene i utstillingen er skutt i konteksten av et samarbeid mellom Morten Qvenild, Finborud og Tallerås i forbindelse med Qvenilds nye plate Lokalt Piano. Utstillingens finissage avsluttes med konsert med Morten Qvenild. 

Den forsmådde skogvokter 

tekst av Lars Mørch Finborud 

Folk vokser og flytter vekk. Selv om Jon Benjamin Tallerås’ oppvekst var nomadisk av natur, har han i senere tid slått seg ned på Nesodden hvor han tilbrakte sine ungdomsår. Om han i Oslo besteg de urbane mellomrom, har han i Follo gått helhjertet inn for å utforske halvøyas mellomrom, med selvforsyning, skogvokting, energimagasinering og jakt som bestanddeler. Med familien har han bygget seg et hjem som kunne gjort seg som et bynært mykt innslag på Der ingen skulle tru. Å plassere seg selv på skuddhold til eikeskogen ved Røer og naturreservatet på Sørby, har ført til nye motiver fra nærområdet. Fotografier av flora og en skogstopografi langt, langt vekke fra Unica-bygget på Ensjø. Samtidig er det ikke til å unngå å tenke at Tallerås med viten og vilje har satt begge hender i skrustikken og røsker til med tenna. For ved å flytte til Nesodden har han kjøpt seg gullbillett til å bevitne utbygging, naturødeleggelse og dispensasjoner resten av sitt voksne liv. Som Tallerås bevitnet byens siste glipper bli til generiske bomaskiner, vil han i Follo få muligheten til å oppleve en encore av den kapitalistiske logistikkens mauling av natur. For i en kommune blottet for hjørnesteinsbedrifter så er eneste måte å skaffe penger i kassa å regulere natur til bolig og næring. Og om man kikker nærmere på de tilsynelatende fredelige naturmotivene til Tallerås, så kan man ense en skurring i skogsmaskineriet. Gå tett på og du vil se at bildene sprekker opp og uforklarlige glitcher gir seg til kjenne. Det er som konsumets entropi harver over naturen eller at naturen nekter å la seg avbilde passivt til skue. Men i stedet for å se på verkene som kunstnerens navlebeskuende økosorg, er det heller et håndfast resultat av akutt angst når man innser at det er på tide å gjøre motstand. For å parafrasere en gammel død kæl: Det finnes selvfølgelig sykdommer, der man injiserer feber for å drive sykdommen ut. Det finnes danser der man agerer demonisk og danser med demonenes masker, for å drive demonens vesen ut. Det er omtrent den eneste unnskyldning du har for å spre krise, i istedenfor å spre handling. Og det er også den eneste unnskyldningen jeg, forfatteren, har hatt for å skrive denne teksten. 

Jon Benjamin Tallerås (f. 1984) arbeider med fotografi, video, skulptur og installasjon, og arbeidene hans utforsker lite brukte og ofte oversette deler av byen. Hans improviserte handlinger, uformelle skulpturer og infiltrasjon av byen tilhører en tradisjon av urban utforskning som trekker paralleller helt tilbake til André Bretons ekspedisjoner i 1920-tallets Paris. 

Tallerås har hatt omfattende utstillingsvirksomhet i Norge og internasjonalt, med verk vist ved institusjoner som Munchmuseet, Nasjonalmuseet, Bergen Kunsthall, Kunstnernes Hus, Kunsthall Oslo, LIAF Biennalen, samt Treignac Projet (Frankrike), CAC Vilnius (Litauen), Konsthall C (Sverige), Pori Art Museum (Finland) og Latvian Centre for Contemporary Art (Latvia). 

Lars Mørch Finborud (f. 1980) er utdannet kunsthistoriker og jobber som kurator, forlegger og forfatter. Finborud har publisert kunsthistoriske bøker om Nils-Aslak Valkeapää, Arne Nordheim, Bauhaus, Jenny Hval, Christopher Nielsen, Håkon Bleken og Marina Abramović. Han debuterte som skjønnlitterær forfatter i 2013 og har siden gitt ut fem bøker på Gyldendal Forlag. 

Morten Qvenild (f. 1978) har i løpet av de siste 15 årene vært en av de mest kreative og banebrytende musikerne innen europeisk «jazz» og andre relaterte musikalske strømninger. Hans første soloalbum PERSONAL PIANO ble nominert til Spellemannprisen i 2016 og nå kommer oppfølgeren LOKALT PIANO ut i 2026. Han har deltatt i flere band og på rundt 130 album, inkludert In the Country, The National Bank, Solveig Slettahjell Slomo Quintet, Susanne Sundfør, Arve Henriksen, Thomas Dybdahl, Martin Hagfors, Ingrid Olava, The Budding Rose, Marit Larsen, Nils Petter Molvær, Shining, Jaga Jazzist, Trinity og Susanna and the Magical Orchestra.