Bokomtale: Tydelig budskap, utydelig publikum

Tekst av Thula Kopreitan 

 Er man nødt til å argumentere for at kunst og kultur faktisk betyr noe, har man allerede tapt. Etter å ha lest «Kampen om kunsten» av Mariken Lauvstad er det i alle fall vanskelig å føle noe annet enn at samfunnet befinner seg på en rivende gal kurs.  

Ved å peke på konkrete planer og gjennomføringer av kutt til ulike institusjoner, viser Lauvstad frem en politisk nedbryting av ikke bare dagens kulturtilbud, men også morgendagens. Forsvinner lavterskeltilbudene hvor skaperspirer får stimulert sin kreative impuls for første gang, vil det mest sannsynlig aldri igjen ligge en Grand Prix i en norsk koffert på vei hjem fra Cannes.  

For selvfølgelig  

I hovedsak er det høyresiden som aktivt undergraver den blivende kunsten, forklarer Lauvstad med eksempler. Argumentene hennes imot denne kursen er både saklig og mer verdimessig formulert. Selv om hun viser til studier som skal overbevise oss om kunstens demokratiserende effekt, er det klart at boken i stor grad snakker til de som allerede er enig med den. Noen partier opererer i det selvfølgelige.    

Mer spennende er det å lese om hvordan høyresiden har kapret ordet «folkelig.» Kunst er blitt noe de fleste nordmenn anser som elitistisk. For de av oss som ikke har vært voksen i noe annet politisk miljø enn dette, kan vi ikke se for oss at det noen gang har vært annerledes. Det er klart at når denne oppfatningen og retorikken får stadig mer feste i befolkningen, så går ikke politikere til valg med prioritering av kunst og kultur. Dette er ytterst relevant.  

Men jeg stusser ved Lauvstads oppdragende tone der hun forklarer at vi ikke må rakke ned på andres foretrukne kulturopplevelser. Vi må respektere hverandres «leirbål» som hun kaller dem. Hun har så klart rett, dette er så grunnleggende som du får det. Mer nytenkende og komplekst blir det mot slutten når hun går inn i hvordan sekulariserte samfunn har tapt de kollektive og rituelle rommene. Kunst og kultur blir det eneste vi har igjen av slike fellesskap.    

Unødvendig identitetspolitikk  

Prosjektet til Lauvstad handler om kunstens samlende effekt, noe som er uvurderlig i dagens samfunn og verden. I den forbindelse ser jeg hele kapittelet om identitetspolitikk som overflødig. Joda, også dette handler om at kunst kan bevege oss, men gjennomgangen og omfanget er for grunnleggende til at det vekker noen nye tanker. Lauvstad konkluderer med det samme mangfoldperspektivet venstresiden har hatt i alle de år, altså at vi må se betydningen av «vårt mangfoldige vi.» At minoriteters erfaringer må få mer plass generelt, synes jeg igjen blir for standard og upresist. Dessuten, en utvikling har da vitterlig funnet sted på dette feltet.  

Hadde boken holdt seg fra å ty til de for lengst etablerte og i dag litt kraftløse venstresidemantraene, så ville de ferskeste poengene fått skinne sterkere. Akkurat nå er jeg litt usikker på hvem boken er skrevet for. Annet enn de som allerede vet at kunst og kultur ikke er noe uviktig velferdsstatsdessert, men en del av selve grunnmuren til det samfunnet det i økende grad snakkes om å hegne om. Disse vil i alle fall kunne finne noen poenger og eksempler å ta med seg til de skal utfordre sin motdebattant over ribbe, poteter og røde servietter litt senere i år.