Den utsatte kunsten – nær deg

Tekst av Mari Mette Eriksen 

Denne boka fikk meg til å ta en opplevelsestur i Oslo sentrum for å oppdage kunstverk jeg ikke hadde lagt merke til tidligere. Som mange andre har jeg hastet forbi Wenche Gulbransens «Geometri og poesi» (1988) på vei til noe annet. Verket hennes er en integrert del av trappeløpet mellom Trafikanten og Østbanehallen foran Oslo S. 

Kanskje underbevisstheten har registrert at trappen rommer mer enn funksjonen, men jeg har aldri stoppet opp. Dessverre mangler det sildrende vann, slik som det opprinnelig hadde. Noe som kunne gjort kunstverket mer synlig og at det hadde kommet mer til sin rett. 

Det er nettopp dette boka «Den utsatte kunsten» handler om. Kunstverk som er plassert ute og inne i rom hvor folk oppholder seg. Kunst som kommer tett på livet, er ment å vare og oppleves av både nåværende og kommende generasjoner. Utsatt kunst.  

Mellom to myke bokpermer får vi presentert 16 offentlige kunstverk fra ulike epoker. Hvert kapittel kan leses som en liten detektivhistorie, der forfatterne leter med lys og lykte etter kunstverkets skjebne. Det er lett å la seg rive med i handlingen. 

Et eksempel er Ola Enstads gedigne kryssfinérskulptur «Stegosaurus» fra 1979, som opprinnelig stod på Grünerløkka. Gjennom tekst og dokumentariske bilder blir det servert en fascinerende historie om motorsag-angrep, underskriftskampanjer og flytting. Det hele ender på en holme i elva Jølster.  

Tekstene i boka er bygget over samme journalistiske lest. Slektninger, naboer, kunstneren selv eller tilfeldig forbipasserende blir intervjuet og gir sine betraktninger rundt det enkelte kunstverkets fortelling. Det gir en personlig og fin inngang til hvert kapittel. Deretter sees hvert verk i lys av andre kunstverk, aktualitet, proveniens og kunstteoretiske problemstillinger.  

En slik kombinasjon er et godt fortellergrep som gjør at boka ikke blir for teoritung, og målet til forfatterne blir oppfylt, nemlig «at boka skal kunne leses av folk uten kunstfaglig bakgrunn.»  

Videre er dette fortellinger om kunstens etterliv, om hva som skjer når applausen stilner og kunstnerens oppdrag er fullført. Da lever verket videre, side om side med menneskene som omgir det.  

Robert Jacobsens «Stort bur» (1950-51) er et glitrende eksempel i så måte. Den modernistiske skulpturen stod i kunstnerkolonien Ekely og ble av naboene sett på som en noe underlig installasjon. Den ble fort et yndet klatrestativ hvor barna kunne boltre seg. Men ikke uten slitasje og gjentatte reparasjoner. Gjennom årenes løp forsvant den helt, uten at noen vet hvor. Den ble «elsket til døde», som det så poetisk står skrevet. 

Her kommer forskjellen på kunst som står innenfor gallerienes og museenes beskyttende vegger, og kunst som er plassert på offentlige steder, tydelig fram. Sistnevnte både berører og blir berørt. Folk kan ta på, kjenne på og sågar klatre på mye av offentlig kunst, mens i museer blir alt betraktet med en armlengdes avstand og vakthold. Dette blir grundig kommentert. 

«Når kunstverk dukker opp på arbeidsplassen eller i nabolaget, så er det ikke noe publikum har betalt billett for å se eller oppsøkt frivillig. Tvert imot kommer verket til folk enten de vil ha det der eller ikke. I slike tilfeller er det kunstverket som er gjesten, ikke dem som opplever det.»  

Å være utsatt kan også bety å være utsatt for sterke emosjoner. Dette ser vi ofte hos dem som har kunsten nært innpå seg. Vi møter alt fra stolthet og beundring til ignoranse og forargelse. Ja, det kan nesten bli et elsk-hat-forhold. Enkelte kunstverk skaper så mye rabalder at de må flyttes før de blir skikkelig innviet. 

I 2007 lagde Jone Kvie skulpturen «Orakel #3» på vegne av KORO til Høgskolen i Østfold. Skulpturen fikk høylytt kritikk, fordi den ga ansatte og studenter assosiasjoner til en hundebæsj. Noe de slettes ikke ville ha i inngangspartiet til studiestedet. Det ble latterliggjøring og tidvis sjikanering av kunstneren, og til slutt ble skulpturen flyttet til Oslo fengsel, av alle steder.  

Denne boka trekker fram et knippe offentlige kunstverk i Oslo og det sentrale Østlandet. Kanskje kunne en med hell inkludert flere kunstverk fra andre landsdeler og også mindre steder, for å få et bredere perspektiv? Det er plenty av eksempler å ta av.  

Men uavhengig av dette, er en ting er iallfall sikkert: Den offentlige kunsten går i møte med livet og oss mennesker uansett hvor det er. Det at kunsten eksisterer i det offentlige rom, er med på å gjøre den mer demokratisk.  

Tidligere byråd Omar Samy Gamal sier det slik: «Kunsten spør ikke hvem du er, hva slags bakgrunn du har, eller hva du tror og mener. Den bare eksisterer og er i dialog med menneskene som går forbi». Det er rett og slett inderlig godt beskrevet. 

Og med dette i mente, kan vi avslutte med forfatternes egne ord «At den offentlige kunsten er utsatt, gir den rett og slett en vakker merverdi.»  

Leser du boka, forstår du hvorfor og hvordan.