Det reisende folket - Romanifolkets/taternes kultur- og kunstuttrykk

Taterne er kjent som flinke håndverkere og dyktige musikere, men de har sjeldent fått den anerkjennelsen de fortjener. Det kan sees i sammenheng med assimileringspolitikken som varte fra rundt 1900 og helt fram til 1989. Denne politikken hadde som mål både å få taterne til å bli bofaste, og å få dem til å glemme sin egen kultur. 

Tekst: Mari Østhaug Møystad

I dag har vi en statlig politikk som framhever mangfold som en styrke. Men traumene etter assimileringspolitikken gjør at mange av reisende slekt fortsatt er redde for å synliggjøre sin identitet som tater, romani eller reisende.  

Her vil vi fortelle litt om taternes håndverkstradisjoner og om hvordan de har utviklet seg i en reisende kontekst. Vi håper at økt synliggjøring vil bidra til at nye generasjoner fører disse tradisjonene videre.  

Taternes handels- og håndverkstradisjoner 

Tradisjonelt har taterne reist for å finne nye markeder for sitt salg av handelsvarer og håndverkstjenester. De reiste både i innlandet og langs kysten. Langs kysten reiste de i båt og i innlandet med hest og kjerre, siden med bil og campingvogn. I dag er de fleste tatere bofaste, men om sommeren er de ofte på farten med campingvogn eller i båt, for som folket selv sier: «Når våren kommer, så koker det i blodet» (Møystad 2009). 

Det blir ofte sagt at taterne levde på siden av det norske samfunnet. Dette er en misforståelse. Selv om de ofte ble utsatt for både diskriminering og fordommer, så var deres eksistens avhengig av et godt forhold til de fastboende (Lillehammer 2004). 

Det var ikke alltid like lett å være et reisende handels- og håndverksfolk. Taterne selv snakker om gode og dårlige bygder. I de gode bygdene ville folk handle, og de ble godt tatt imot. I de dårlige bygdene var det lite handel, og de ble ofte både jaget og mistrodd. 

Da folkegruppen først viste seg i Norden tidlig på 1500-tallet, kom de med rik kunnskap og erfaring, blant annet om ulike former for metallarbeid. De kunne tilby redskaper, verktøy og diverse utstyr, reparasjon eller nyprodusert. Dette hadde bondesamfunnet behov for, og slik har nettopp romanifolket/taterne klart å overleve. Det norske bondesamfunn, de fastboende, trengte taterne, og taterne trengte de fastboende. 

Kvinnenes handelsvirksomhet og håndverk 

Handelen foregikk som dørsalg eller som salg på markedene. Å gå fra hus til hus og selge varer var primært kvinnenes oppgave. Barna hjalp også til. Kvinnene tok seg av tradisjonelle oppgaver som pass av barn, vask og stell av klær og matlaging. I tillegg solgte hun egenproduserte varer, mannens håndverksprodukter og varer som var kjøpt engros.  

Kvinnenes selvproduserte varer var blant annet tekstilarbeid (broderi, kniplinger, hekling, strikk og veving) og papirblomster. Salgsvarene kunne være strikkevarer som sokker, votter, strømper, jakker og trøyer. Når det gjaldt vevde ting, brukte de en spesiell teknikk som ble kalt flamming, der de lagde bånd i spesielle farger som ble brukt som strømpebånd eller belter. Heklede brikker, løpere og duker var også vanlige salgsvarer. 

Normalt byttet kvinnene til seg ull eller garn på gårdene. Kvinnene var også med på å produsere og selge vevskjeer på den tiden det var marked for dette. Før vevskjeene ble masseproduserte, lagde kvinnene dette selv. Kvinnene var også korgmakere. Blant annet lagde de flatbrødkorger i teger og dekorasjonsgjenstander av strå. Kvinnene samlet inn dun til dundyner, og noen produserte også disse for salg. Kvinner som reiste uten menn, kunne også utføre mannsarbeid. Mange var flinke med hester og handlet med dem (Schluter 1993).  

Papirblomster var en populær salgsartikkel før kunstige plastblomster kom i handelen. Blomstene var spesielt populære før jul når man ønsket å pynte hjemmene litt ekstra. Noen ganger vokset kvinnene blomstene slik at de fikk et mer naturlig utseende. Produksjonen av papirblomster trengte ikke annet materiale enn kreppapir og piperensere. På ulike aktivitetsdager og treff blant romanifolket i dag er det igjen blitt populært å lage papirblomster. Viola Karlsen er en av dem som har tatt opp igjen denne tradisjonen. 

Noe som kvinnene også kunne selge, var ulike produkter av ståltråd. Dette ble kalt trådarbeid og ble produsert av menn. Trådarbeid var noe en måtte ty til når det ikke fantes andre muligheter. Materialet var lett tilgjengelig. Det kunne klippes av bondens ståltrådgjerde om formiddagen, og selges tilbake til den samme bonden om ettermiddagen som visper, fat, rister eller andre produkter. Romanifolket viste stor kreativitet i utformingen av produktene. Visper, fat, kurver, eggeholdere, kleshengere, rister, korketrekkere, hyller og mye annet ble produsert i utallige versjoner. Nå har trådarbeid blitt et symbol på taternes håndverk og blir ofte brukt på vår formidling på Glomdalsmuseet.    

Menns arbeid og håndverk 

Menn var kjent som flinke hestefolk og drev blant annet med kastrering av hester, og de var også kjent for å kunne kurere hester. Når det gjaldt håndverk, drev de mest med metallarbeid av ulik art og var kjent for å være flinke knivmakere.   

Blikkenslageri var et vanlig håndverk fra siste halvdel av 1880-årene og utover på 1900-tallet. Redskapene som trengtes var enkle: blikksaks, treklubbe og loddebolt. Materialet, blikkplater, var billig i innkjøp og lett å transportere. Produktene som ble laget, var først og fremst kjøkkenredskaper som brød- og kakeformer, brødbokser, øser, trakter, baljer, bøtter og trau, melkesiler og melkespann, feiebrett og parafinkanner. Taterne var entreprenører på dette området, og mange nye produkter ble skapt. Blant annet sies det at sukkerbrødformen (springformen) som vi bruker i dag, ble funnet opp av en mann av taterslekt som solgte patentet til en fabrikk, den gang Oslo het Kristiania. 

Selv om taterne har utmerket seg på ulike områder, så er det først og fremst med knivtradisjonen de har vist sine talenter som håndverkere. Utviklingen av den typiske helmetallkniven henger sammen med taterne som metallarbeidere.   

Taternes knivtradisjon 

Hva er så spesielt med taternes knivtradisjon, og hvordan skiller de seg fra andre håndlagde kniver i Norge? 

Per Toresen hevder at det typiske med norske håndlagde kniver er dialektene, det vil si at landsdeler og distrikter har sine variasjoner. I tillegg har vi to knivtyper som er knyttet til folkegrupper: taterkniver og samekniver. Sameknivene har vi til felles med det øvrige Sameland, og taterkniven har vi til dels felles med Sverige (Toresen 2009: 48).   

Til tross for at taterne lager ulike typer kniver, så er det som regnes som ‘den typiske taterkniven’, en helmetallkniv. Dette betyr at den bare har metall som materiale. Noe som også er typisk for denne kniven, er at den er trambulert (vrikkedekorert).  

Metallet er sølv, nysølv (plett) eller messing. Det ble noen ganger brukt sink eller kobber eller en kombinasjon av to eller flere metaller.   

Flere av de knivmakerne jeg har snakket med, forteller at opprinnelsen til taternes tradisjon med å lage helmetallkniver var deres metallarbeid, og da særlig virksomheten som blikkenslagere. Materialet som ble skjært bort når takrenner ble laget, kunne brukes til å lage kniv, som da ble en salgsvare:  

Dem som drev som blikkenslagere, lagde takrenner i sink. Istedenfor å kaste småbitene så lagde de seg kanskje en sinkbobbe (en helmetallkniv) av avkappet. De lot ingenting gå til spille. De lagde sinkbøtter, ja de lagde alt (Roger i Møystad 2023). 

Sink var det rimeligste, men også det mest tilgjengelige materialet en håndverker av taterslekt hadde. Sølv er i dag lettere tilgjengelig enn før og ofte rimeligere forholdsmessig, så det blir nå laget flere sølvkniver eller nysølvkniver enn før. Sink som materiale er det nå lite av. Det henger trolig sammen med at takrenner i dag ikke lenger produseres av sink, som derfor ikke er så tilgjengelig lenger. 

Taternes innflytelse på ‘vanlige’ norske kniver  

Selv om taterne har vært kjent for å produsere fine helmetallkniver og at de har vært spesielt dyktige til å gravere, ofte med enkle midler, så har ofte knivmakere av taterslekt og deres innflytelse på tradisjonelle norske kniver vært skjult. Taterne lagde ikke bare helmetallkniver, men også kniver av annet materiale som horn, bein, tre og lær. Knivmakere av reisende og fastboende slekter samarbeidet også med hverandre og ble inspirert av hverandres arbeid. Det som i dag kalles Aust-Agderkniven er et eksempel på dette.  

Boka «Lars Fredriksen – Aust-Agderknivens far» av Knut Moland er den første boka som handler om en knivmaker av taterslekt, og den er dermed et positivt brudd med hensyn til hvordan folk utenfor gruppen ofte overser mangfoldet i taternes knivtradisjon (Moland 2022). Her fremhever Moland Lars Fredriksen som Aust-Agderknivens far. Før dette hadde Moland og flere andre skrevet både om Fredriksen og andre knivmakere, men uten å fortelle at de var av reisende slekt.  

Som så mange andre av reisende slekt så lærte Lars Fredriksen knivmakerfaget av sin far. Taternes knivtradisjon er først og fremst det vi kaller håndbåren kunnskap. Det vil si en tradisjon som læres ved å kopiere, og som vanligvis overføres fra en generasjon til en annen, ofte fra far til sønn. På begynnelsen av 1900-tallet lagde Fredriksen kniver som lignet farens, men mot siste halvdel av 1920-tallet videreutviklet han sitt uttrykk. Arbeidet ble mer avansert og detaljert, og dermed også mer tidkrevende. Graveringen ble mer eksepsjonell og presis, og revolusjonært begynte han å skjære i lær og i bein i kompliserte “akantus”-mønster. Det er denne dekorasjonen, inspirert av treskjæring og rosemønster, som er blitt Lars Fredriksens særegne mønster (Moland 2022). 

På 1930-tallet hadde kniven blitt til Aust-Agderkniven, som den er kjent som i dag. Siden da har mange knivmakere hatt Fredriksens vakre sliredekor som forbilde og til etterligning. I dag har en Fredriksen-kniv vanligvis høy samleverdi.  

Avslutning 

Vi har her prøvd å gi et lite innblikk i taternes håndverkstradisjon. I Glomdalsmuseets nettutstilling Latjo drom kan det hentes mer informasjon om taternes håndverk2.  

Når det gjelder usynliggjøringen av taternes håndverkstradisjon, så ser vi at dette også rammer musikken. Blant annet blir Hilmar Alexandersen (1902–1993), som er av reisende slekt, hyllet som Norges fremste folkemusiker på Norges største folkemusikkfestival i Steinkjer. Festivalen har også har sin egen musikkpris. På nettsiden til festivalen fortelles det at han var sterkt forankret i det tradisjonelle, at han hadde mange musikere i slekta og var musiker av profesjon, men ikke av utdanning. 

Han var samtidig nyskapende og eksperimentell, men først når vi kommer til en lenke som fører til Memoar, får vi, via et intervju med hans nevø, vite at Hilmar var av reisende slekt. Faren var hestehandler fra Østerdalen, og tre av hans fire brødre spilte også fele.  

Det kan være mange grunner til at det ikke nevnes at noen er av reisende slekt. Men det er ingen tvil om at det ville skape stolthet og bryte ned etablerte fordommer hvis det oftere blir nevnt at den reisende kulturen har hatt innflytelse på ulike kunst og kulturuttrykk i Norge. På sikt vil man også kunne si at det hadde hjulpet taterne eller de reisende til å få en bedre posisjon i norsk kulturliv. Det ville også gitt disse kulturuttrykkene en bredere tolkning. Man snakker ofte om taterslengen, at taterne, eller de reisende hadde en egen måte å bruke fela på.   

Knivmakerkulturen kan også sies å ha en tatersleng, det vil si en spesiell måte å tolke dette håndverket på. Heldigvis er det i dag flere musikere som står åpent fram og synger tradisjonelle taterviser, viser som ofte går i moll, og dette forteller at de føler stolthet over å bringe taternes musikktradisjon videre3. Når det gjelder håndverkere av taterslekt, er det også mange som ønsker å fortelle om den tradisjonen de er en del av. At mange kulturinstitusjoner nå inviterer taterne inn som kulturformidlere, er også noe som bidrar til å styrke deres kulturuttrykk. Vi har derfor god grunn til å være optimistiske.  

Kilder: 

• Lillehammer, Arnvid. Møtet mellom reisende og fastboende mellom 1700 og 1880, i Kulturmøter, lokalsamfunnet, lokalhistorie og møter med fremmede. Red. Ola Alsvik. Norsk Lokalhistorisk institutt, Oslo, 2004.  

• Moland, Knut. Lars Fredriksen – Aust-Agderknivens far. Vegårdshei. 2022. 

• Thoresen, Per. Kniver og knivmakere. 1. Tapir forlag. 1990. 

• Thoresen, Per, i Møystad, Mari Østhaug. Latjo drom – Romanifolkets/taternes kultur og historie. Glomdalsmuseet, Elverum 2009.  

• Møystad, Mari Østhaug 2024 (upublisert): Taterkniven, stolthet, glede og synliggjøring, vil publiseres i Anno museums neste årbok (2024–2025). 

• Møystad Mari Østhaug. Latjo drom – Romanifolkets/taternes kultur og historie. Glomdalsmuseet, Elverum. Oslo, 2009.   

• Møystad, Mari Østhaug 2022: Nettutstillingen Latjo drom (latjodrom.glomdalsmuseet.no). 

• Moe, Tore Lande. Omstreifande grupper i Noreg. Deira familiestruktur, handverk, handel og tenester, især det 19. og 20. århundre. Magisteravhandling i etnologi. Oslo: Universitetet i Oslo, 1975. 

• Myklebust, Rolf. Femti år med folkemusikk. Det Norske Samlaget. Oslo. 1982 

• Schluter: De reisende – en norsk minoritets historie og kultur. Ad Notam Gyldendal Oslo, 1993.