«Historie er drømmen om det som kan bli»

 I jubileumsutstillingen «Historie er drømmen om det som kan bli» setter Tromsø Kunstforening søkelyset på overgang, tilhørighet og de skjulte historiene som preger stedet. Fra flyttingen ut av Muségata 2 til nye blikk på samiske og kvenske spor i bylandskapet, utforsker en rekke kunstnere hvordan fortidens lag kan forme fremtidens kunstinstitusjon. 

Da Tromsø Kunstforening forlot sine lokaler i Muségata 2 etter mer enn fire tiår, gikk bygningen inn i en tilstand hvor historiske lag, materielle spor og stillheten etter menneskelig aktivitet glir inn i hverandre. Tromsø Kunstforening befinner seg nå i et nytt kapittel på Hvilhaug mens Muségata 2 renoveres; et tidligere sykehjem med arkitektur som fremmer fellesskap og omsorg,  

Historier som kommer til syne på nytt 

Å se 100 år tilbake innebærer også å løfte frem historier som tidligere ble skjøvet til side. I nord er dette særlig aktuelt etter Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport og fornorskningens langsiktige virkninger. Muségata 2, Tromsø Kunstforenings første faste hjem, ble bygget i 1894 i Muséparken – i den tidligere samiske og kvenske området og boplassen Finngamsletta. 

Hilde Hauan Johnsens «Fargeprismer fra Naturen V» undersøker Finngamsletta som boplass og Tromsø som reindriftsområde. Tekstilene er plantefarget med vekster reinen spiser, og peker på sammenhengen mellom økologi, kultur og helse, samt på de store endringene i det sirkumpolare nord det siste århundret. 

«Vuoššangoahti / Kokegamme» av Joar Nango med samarbeidspartnere presenteres som et bruks- og møtested inspirert av samiske byggeskikker og tradisjonelle boplasser. Prosjektet løfter frem samisk tilstedeværelse i et bylandskap som mangler synlige spor av sin samiske historie. Arbeidsbenken med mosaikker er et sentrum for kunnskapsdeling, og prosjektet utvikles videre frem mot et lavvuseminar i 2026. 

Å bevare et sted gjennom lyd og skanning 

Før Tromsø Kunstforening flyttet ut av Muségata 2 – foreningens hjem siden 1981 – gjennomførte Kåre Alexander Grundvåg omfattende 3D-skanninger av både interiør og eksteriør i den gamle museumsbygningen. Parallelt gjorde Alexander Rishaug lydopptak som fanget bygningens gradvise tømming: resonansen i rom uten mennesker, de akustiske sporene av tidligere aktivitet og den fjerne bystøyen utenfra. 

I verket «Jeg Var Her» presenteres arbeidet som et flerkanals lydverk som gjenskaper Muségata 2 i kunstforeningens midlertidige lokaler på Hvilhaug. Lyden omslutter en installasjon av Grundvåg; en rekonstruksjon av den opprinnelige trappen som befinner seg sentralt plassert i den nyklassisistiske bygningen.  Verket er utformet som en analog punktsky bestående av 2500 tråder og porselensavtrykk i skala1:1. Grundvågs og Rishaugs samarbeid plasserer oss i et øyeblikk preget av overgang og transformasjon, og viser hvordan tilstedeværelse kan tre frem gjennom fravær.  

Som del av arbeidet med å synliggjøre den flerkulturelle historien, søker foreningen et kvensk navn til institusjonen. «Siirtymäraanu / Flytteteppe», skapt av Inger Emilie Solheim, Liv Bangsund og Maija Liisa Björklund, utforsker oversettelse som en transformativ prosess. Verket består av en trekantformet vev med lydknapper som aktiverer kvenske ord for fellesskap, og markerer starten på navneprosessen. I resepsjonen henger “Tromssan” som en foreløpig begynnelse. 

De historiske lagene foreningen viser i utstillingen, tar de med seg når de vender tilbake. Vi trenger rom for fantasien og for samtidskunsten – for som Diane di Prima skriver: Historie er drømmen om det som kan bli. 

Tromsø Kunstforening 100 år!

Tromsø Kunstforenings 100-årsjubileumsutstilling «Historie er det som kan bli» viser arbeider av kunstnerne Maija Liisa Björklund, Liv Bangsund, Inger Emilie Solheim, Hilde Hauan Johnsen, Alexander Rishaug, Kåre Aleksander Grundvåg, Joar Nango, Eystein Talleraas, Arne-Terje Sæther, og Marit Bockelie.