Hvordan si noe sammenfattende om 250 kunstforeninger gjennom 190 år

– Kunstforeningene er de eneste kunstinstitusjonene som er stiftet, drevet og styrt av sitt eget publikum. Derfor er publikum like viktig som sine foreninger i denne fremstillingen. Boken gir også et innblikk i den statlige kunstpolitikken som også får en presentasjon her. Så vidt meg bekjent er det ingen andre land som har fått kunstforeningenes historie nedskrevet på denne måten, sier Dag Solhjell. – Det har nok vært en stor fordel for meg at jeg helt siden 1973 har vært beskjeftiget med kunstforeninger, kunstformidling, kunstpolitikk og forskning og undervisning innen kunstfeltet.

Lesetid: 03:47 min

Kunstsosiolog dr. philos Dag Solhjell har skrevet boken Publikum og kunsten Kunstforeningenes historie i Norge siden 1836.

Dag Solhjell har en lang og mangslungen karriere innen norsk kulturliv bak seg, Han var styreleder og intendant i Tromsø Kunstforening i 10 år, han var også involvert i opprettelsen av SKINN, som på den tiden var forkortelse for Samorganisasjon for Kunst i Nord-Norge, (senere ble det endret til Se Kunst i Nord-Norge). Han beveget seg sørover (Solhjell er født i Oslo) og ble den første lederen for Norske Kunstforeningers Landsforbund fem år etter opprettelsen av forbundet i 1978, også her var han i 10 år. Administrasjonen bestod kun av Dag Solhjell og sekretær Astri Bjørnstad. Landsforbundet utga også tidsskriftet Vi ser på kunst som oppnådde et opplagstall på 13 000. Etter dette underviste han i ti år ved Høgskolen i Bø i Telemark, der han var fagansvarlig for deltidsstudiet i kunstformidling og kuratorarbeid. I den forbindelse skrev han læreboken om kunstformidling: Formidler og formidlet. En teori om kunstformidlingens praksis.

Dag Solhjell er den ledende kunstsosiologen i Norge og har skrevet en rekke bøker som tar for seg et kunstsosiologisk blikk på kunstfeltet. I 2006 kom boken Kuratorene kommer. Kunstpolitikk 1980–2004. Det at kuratorene kom inn som ansatte daglige ledere i enkelte kunstforeninger, mener han utgjør kanskje den største endringen blant kunstforeningene de siste tjue årene.

– De gikk fra en sosial praksis hvor styret bestemte utstillingsprogrammet, til at det kom inn kuratorer som styrer den estetiske praksisen. Da fikk de, for første gang, fast statlig driftsstøtte.

I boken viser han at den statlige kunstpolitikken har prioritert de få kuratorstyrte foreningene langt sterkere enn de mange publikumstyrte, frivillige og demokratisk styrte kunstforeningene. Det har bidratt til nedgangen i antall kunstforeninger siden milleniumsskiftet.

Boken har tittelen Publikum og kunsten, og nettopp dette ved at publikum kommer først, utgjør forskjellen.

– For en sosiolog er det viktig å starte med menneskene. Boken viser hvordan publikum historisk utvikler seg selv gjennom å danne kunstforeninger. Det er en annen måte å se kunstformidling på, fra et annet ståsted og med et annet blikk enn hvordan en kunsthistoriker ville sett dette.

En forsker bruker en forskers blikk, og blikket har bidratt mest til på en enkel måte å kunne finne likheter og ulikheter mellom kunstforeningene og endringer over tid.

Boken starter med opprettelsen av den første kunstforeningen i 1836 og gir en beskrivelse av et tidsforløp frem til 2020. Boken er oppdelt i kapitler med fem perioder, hver med et tidsspenn fra 20 til 60 år.

– Som kunstsosiolog har jeg jobbet ut fra en induktiv tenkning. Man utvikler da begrepene ut fra det materialet som man finner. Når jeg nå har levert fra meg materialet, er det fritt frem for andre innen sosiologifeltet å forske videre på dette. Det er særlig fire analytiske begreper jeg har anvendt på studiet av de 250 kunstforeningenes historie: Hva de (kunstforeningene) gjør med kunstverkene (estetisk praksis). Hvem som styrer og deltar i den estetiske praksis (sosial praksis). Hvordan de to praksisene er organisert (organisatorisk praksis). Og kontekst – hvordan omgivelsene (som kunstpolitikken) har påvirket deres praksis. De fire begrepene gjør det mulig både å sammenligne endringer i foreningene over tid, og å se forskjellene mellom dem.

En unik historie

I forordet sier kunsthistoriker Gunnar Danbolt at Dag Solhjell med denne boken har tettet igjen et hull i norsk kunsthistorie, fordi det ikke tidligere har eksistert en oversikt over norske kunstforeningers historie. Boken gir et grundig innblikk i tilblivelsen og utviklingen av et kunstpublikum i Norge, med utgangspunkt i Christiania kunstforening som ble etablert i 1836. Kunstforeningen kjøpte inn verk av datidens kunstnere, og disse ble utloddet til medlemmene. Forfatteren beskriver tidsånden, kunstsyn, diskusjonen som pågikk blant kunstnere og kulturpersonligheter.

I 1838 ble Bergen Kunstforening opprettet, deretter kom Trondhjems Kunstforening og Stavanger Kunstforening henholdsvis i 1846 og 1865. Før man kom til et nytt århundreskifte, var det blitt etablert 17 kunstforeninger, hovedsakelig i byene. Det var ikke før på midten av 1940-tallet at det også ble etablert kunstforeninger på mindre steder som Glåmdal, Stranda, Ulstein, og litt senere Rauland, Rjukan, Modum og Valdres osv. I perioden 1965–1990 ble det etablert hele 150 kunstforeninger, og nesten alle var publikumsstyrte, frivillige og demokratiske.

Først etter at kulturmeldingene kom i 1973 og 1974, og en ny desentralisert kunstnerorganisasjon ble dannet etter 1974, så kunstforeningsledere behovet for en interesseorganisasjon. Da fikk man endog to: først en regional i Nord-Norge i 1976 (Samorganisasjonen for Kunstformidling i Nord-Norge – SKINN) og så en nasjonal i 1978 (Norske Kunstforeningers Landsforbund – NKLF).