Kunsten å enes? Møte med Josef Halse og Hilde Skancke Pedersen

Tekst av Gyrid Øyen

Kunstnerne Josef Halse og Hilde Skancke Pedersen har denne våren vært aktuelle med utstillingen Johtin, nordsamisk for vandring, på Alta museum-Verdensarvsenter for bergkunst. Utstillingen som består av malerier, installasjoner og tekstilverk er tettpakket med referanser til en pågående kamp om ressurser, der natur og kultur smelter sammen og viser hvordan mennesker, landskap og natur er tett forbundet.

Selv om kunstnerne, verkene og stedene det refereres til i utstillingen er sterkt knyttet til her vi er, i Sápmi, så er tematikken relevant langt utover sin egen kontekst. Subtile hint om kunnskapen som finnes rundt oss, om vi bare ser etter og tør å lytte, flettes inn i større globale spørsmål om vårt ansvar i en økende materiell overflod, i klimakriser og tap av naturmangfold, i de glemte relasjonene til omgivelsene våre, og den menneskestyrte destruksjonen som utspiller seg i krigssoner.

Utstillingen skaper rom for refleksjon i en urolig tid, uten å rette en moraliserende pekefinger.

Samisk kunstnerfellesskap

Når vi møtes i utstillingslokalet, tas jeg imot med en åpenhet og nysgjerrighet som gjør at pulsen min øyeblikkelig senkes. For det er et stort øyeblikk for meg personlig å få møte Josef Halse og Hilde Skancke Pedersen, begge to svært betydningsfulle kunstnerne som har bidratt til å etablere og drive frem samisk samtidskunst på hver sine måter.

Josef Halse (f. 1951) er en av medlemmene i Màzejoavku / Samisk kunstnergruppe som tok initiativet til å stifte Sámi Dáiddačehpiid Searvi / Samisk kunstnerforbund.i Gruppen som hadde tilholdssted i den samiske bygda Máze/Masi, sør for Áltá/Alta, ble dannet på slutten av 1970-tallet parallelt med mobilisering av kampen for samiske rettigheter gjennom demonstrasjoner, sivil ulydighet og sultestreik mot bygging av Alta-Kautokeino-vassdraget. Halse er utdannet ved Statens håndverks- og kunstindustriskole, med erfaring fra trykk og reklame før han begynte på malerlinjen. Han er også en dreven musiker og fikk blant annet permisjon fra tiden i Màzejoavku for å drive med musikk.ii

Til tross for at vassdraget til slutt ble vedtatt utbygget mot massive protester, så representerer saken et vendepunkt for norsk samepolitikk og den formelle fornorskningspolitikken ovenfor samer.iii Konfliktene resulterte blant annet i sameloven, samisk flagg, Sámi Dáiddaguovddáš (SDG) / Samisk senter for samtidskunst i Karasjok, Sámi Dáiddačehpiid Searvi (SDS) / Samisk kunstnerforbund, Sametinget og ratifisering av ILO-konvensjonen nr. 169 som gir samer status som urfolk.

Det er nettopp et kunstverk av Hilde Skancke Pedersen (f. 1953) som setter scenen i plenumssalen til Sametinget, og rammer inn de politiske møtene i salen med et massivt verk der etsete sinkplater er dekorert med bladgull, slagmetall og olje- og akrylmaling. Hilde jobber også med tekst og performancer, og har den siste tiden oppnådd internasjonal anerkjennelse, hun er representert i og utenfor Sápmi, blant annet USA, Tyskland og India. Parallelt jobber hun fagpolitisk i samiske kunstnerfellesskap for å styrke vilkår for samisk kunst og samiske kunstnere, et arbeid som ofte trekkes inn i hennes egne produksjoner.

Samspill mellom uttrykk og materialitet

Både Josef og Hilde er utdannet på hver sine linjer på Statens håndverks- og kunstindustriskole i Oslo, men de begynte først å jobbe sammen gjennom Beaivváš, det samiske nasjonalteatret som i dag har base i Guovdageaidnu/Kautokeino. Hilde var her scenograf og kostymedesigner, og Josef var

plakatdesigner, scenemusikker og scenemester. De har med andre ord lang fartstid på å jobbe sammen i lag, og erfaring med å flette sammen utstillinger med hver sine verk. Kunstverk som inngår i utstillingen ved Alta museum, har også vært vist andre steder, verkene er på vandring. Begge kunstnerne trekker frem viktigheten av å vise frem kunsten hjemme, lokalt som globalt. En utstilling på et museum i Alta er nettopp med på å tilgjengeliggjøre og gi nærhet til samisk kunst av høy kvalitet for folk.

Når man møter verkene i museumslokalet, er uttrykkene til Hilde og Josef ved første øyekast ulike. Der Hilde jobber i store og monumentale format, så holder Josef seg på mellomstore og litt mindre lerret. Verkene er tilsynelatende todimensjonale, men ved nærmere øyekast har de også dybde, og verkene bygger seg ut i rommet og strekker seg symbolsk både mot hverandre og mot den besøkende. Materialiteten i verkene deres virker også ulikt; der lerret og maling av Josef har noe hardt ved seg, mykes dette opp gjennom stoffligheten som preger Hildes verk. Likevel snakker verkene til hverandre, over det partikulære, det stedlige, en samtale om og med natur, noe som forsterkes av at kunsten er montert mot hverandre på hver sin kant av rommet. Bjørkeraier med og uten never brukes aktivt i rommet, til å ramme inn og lage avstand til verkene, og trekker naturelementet nærmere.

Å lytte til naturens stemme

Natur er et gjennomgående element i både Josef og Hilde sine kunstnerskap. Josef maler landskap med inspirasjon fra konkrete steder til konkrete tider. Landskapet er som Josef sier:

– Noe å komme tilbake til, et sted å åpne alle sanser.

Han har et gjenkjennbart uttrykk med ekspressive penselstrøk som følger lyset og fargene året igjennom. Bildene er abstrakte, samtidig som kontraster og konturer åpner opp for tolkning av det som inngår i et landskap. Når vi møtes på Alta museum, må det være på ettermiddagen sånn at han får malt i dagslyset. Ute er alt akkurat nå i vårdrakt, snøen er på tilbakegang, og lyset trenger seg mer og mer på.

Det er flere årstider, jagi mielde, og overgangene mellom dem vi møter i utstillingsrommet. I maleriene til Josef fremkalles følelsen av bjørkeknopper som spretter, vekten av egen kropp på en rimlagt myr, lyden og lukten av høstlyng, eller vinden rundt neset som uler i mørket. Motivene er oftest fra steder han har vært, og som er dokumentert som et foto. Likevel er det en åpenhet i maleriene til Josef, som han selv kommenterer:

– Jeg kan ikke bestemme hva du ser, jeg antyder litt her og litt der, så får man selv finne ut av hva det kan bety. Det er open tuning, sier han, en metafor hentet fra musikken. Det abstrakte skaper undring og fabulering.

Det monumentale i utstillingen, som særlig kommer til uttrykk gjennom verket Bassi várri 2 / Hellig fjell 2 av Hilde, trekker oppmerksomheten vår til et spesifikt fjell, Hakŋalančearru, rett etter Auster-Tana på vei mot Berlevåg i Øst-Finnmark. De grafiske konturene av et fjellmassiv er skapt ved gjenbruk fra tekstilindustrien. Det er vårvinter, giđđadálvi, solen er kommet tilbake og bidrar til å skape et spill i fjellet der formasjoner trer frem. Gjennom nyanser av grått, hvitt og svart gjenskapes fjellet som har gjort uutslettelig inntrykk på Hilde fra hun var barn.

– Her er det en gjeng på vandring, ser du áhkut som går bortover der, sier Hilde og peker til et felt i kunstverket. -Og der er en rein, supplerer Josef.

I underkant av fjellet bølger et tynt stoff seg og skaper kontrast til det harde fjellet, som om hele platået står på utrygg grunn. Hilde oppfordrer til å behandle alle fjell som hellige, det vil si å la fjellet være fjell og ikke arena for ressursutnyttelser.

– Det er nok nå, vi kan ikke utbytte naturen mer, uttrykker hun. Ikke rør, her er det hellig.

Det er et alvorlig drag over Hilde sin kunst som kommer til uttrykk både gjennom hvordan hun arbeider frem et verk, så vel som hva slags dialog det kan sette i gang i møte med folk. Den politiske undertonen ligger i detaljene.

Som hun selv påpeker, så produserer hun ikke bare kunsten som noe som går av seg selv:

– Det ligger ekstremt mye ansvar og kjærlighet i å produsere ei utstilling, og man blottlegger jo sjela.

Hilde uttrykker at det er erfaringen som scenograf som har gitt henne mot til å jobbe med så store og tidkrevende format.

Kunsten rolle i urolige tider

Et sentralt bakteppe for samisk kunst handler om fornorskningspolitikken og dens inngripende virkninger på blant annet kunstneriske uttrykk, der spørsmål om urfolks rettigheter, kulturpolitikk og de koloniale prosesser går side om side. I Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport understrekes betydningen av at urfolk og minoriteter har mulighet til å utvikle egne kunstuttrykk og kunstinstitusjoner, og at uttrykkene har en plass i det offentlige rom.iv

Selv om vilkår for samisk samtidskunst er betydelig bedret, så er det fortsatt et stykke vei igjen, særlig når det gjelder rollen som majoritetsbefolkningen kan spille. Det er ubehagelig å ta innover seg den urett som er begått mot urfolk og minoriteters muligheter til å være, men det kreves et mer aktivt arbeid for å kunne endre de underliggende mekanismene som strukturelt sett bidrar til å usynliggjøre samisk samtidskunst. Dette er ikke en kamp som skal overlates til samiske miljø, vi har alle en jobb å gjøre.

Ett konkret tiltak som har vært etterlyst i lang tid, er et eget kunstmuseum for den store samiske kunstsamlingen som befinner seg ved Sámi Dáiddamagasiidna – Samisk Kunstmagasin i Kárášjohka/Karasjok, og forvaltes av den konsoliderte museumsstiftelsen RiddoDuottarMuseat. Denne samlingen er i dag uten eget visningssted, og består av over 1600 verk. Hilde og Josef er begge representert i denne samlingen, men samlingen forblir bortgjemt når den ikke har et permanent visningsrom eller tilføring av nødvendige ressurser.

En annen samling som har blitt etablert i kjølvannet av Sannhets- og forsoningskommisjonens arbeid, er en kunstsamling som ble overlevert til Stortinget sammen med rapporten i 2023. Av 147 innsendte bidrag til den åpne konkurransen ble 13 verk kjøpt inn av kommisjonen for å «formidle temaene fornorskning og forsoning»v. Josef var medlem i juryen som gjorde utvelgelsen, et verv han hadde sammen med Tore Hansen og Liv Bangsund som representerte henholdsvis skogfinske og kvenske/norskfinske samfunn. I samlingen finner vi et verk av Hilde, Motsetninger. Ketchup- og sennephuset, 2015, som innledningsvis setter tonen i rapporten. Verket symboliserer hvordan en langvarig konflikt hindrer enighet, og dermed også handling.

– Kunsten å enes, det er kunsten å forsones, uttrykker Josef når vi diskuterer hvilken betydning kunst kan ha for forsoningsarbeidet. Uten en form for enighet kommer vi ingen vei.

Møtet med Josef og Hilde, og utstillingen, blir værende i meg. Det er som om de insisterer – uten å si det – på at jeg tar i bruk min egen oppmerksomhet, lytter, ser og retter den mot detaljene i min egen hverdag.

– Jeg tror alle kan gjøre litt, som Hilde sier, og jeg kunne ikke vært mer enig. Og kanskje er det nettopp det kunsten kan bidra med, nemlig å samles om et felles utgangspunkt og vandre derfra sammen.