Kunsten å trøste
Tekst: Edvard Granum Dillner
David Tobias Bonde Jensen mottok Norske Kunstforeningers debutantpris på Statens Kunstutstilling, Høstutstillingen 2026 for verket Dragon (silende and spit). Verket kombinerer animasjon, lyd og sang, og tar utgangspunkt i en krysning mellom hest og slange. I samtalen forteller han om veien fra en liten by på Fyn til kunstakademiet i Oslo, om dyr, kropp og stemme og om hvorfor han er opptatt av trøst.
Fra Fyn til kunstakademiet i Oslo
Hva var veien din inn i kunsten?
Jeg har alltid arbeidet med det kreativt, men det har svingt litt mellom at jeg trodde jeg skulle bli musiker eller filmregissør. Så fant jeg ut at jeg kunne være allting hvis jeg ble kunstner. Da behøvde jeg ikke så faste rammer, men kunne styre tingene selv.
Siden jeg kommer fra en avsidesliggende by midt på øya på Fyn i Danmark, ble jeg ikke eksponert for så mye kunst. Det var sannelig ikke en karrierevei man ble opplyst om at man kunne gå. Jeg måtte selv sette meg inn i hva man kunne gjøre innenfor rammene som kunstner.
Du studerte på Kunstakademiet ved KHiO, hvorfor ble det Oslo?
Første gang jeg søkte rundt på akademier, kom jeg ikke inn noen steder, men andre gang tror jeg faktisk at jeg kom inn på bacheloren på alle kunstakademiene i Norge. Jeg valgte Oslo fordi min venn Kim Laybourn gikk der, så jeg hadde litt en fornemmelse av stedet. Og så var det praktiske grunner: Jeg røyker, og tenkte at det var tettere på den svenske grensen og dermed billige sigaretter. Kanskje ikke så relevant for kunsten, men for lommeboken.
Dyr, fantasi og sammensatte kropper
Dyr går igjen i arbeidene dine. Hvorfor?
Jeg er interessert i dyriske kropper som avslører spor etter menneskers inngripen. Det handler om vår dominans, rovdrift og vitenskapelige eksperimentering. Alle de dyrene jeg arbeider med, har dette til felles.
Jeg arbeider med animasjon, et medium hvor dyret har spilt en gjentakende rolle, enten antropomorfisert eller som et mekanisert bilde. Det er disse sammensatte eksistensene som ledsager meg i arbeidet mitt: dyriske figurer, fabeldyr eller vitenskapelige eksperimenter, spektakler og gespenster som peker tilbake på oss, på spørsmål om det antropocentriske og vår inngripen
I Dragon møter vi et kimerisk vesen, en blanding av hest og slange. Hvor kom det vesenet fra?
Jeg tror det kom fra en tanke om Sankt Georgs kamp mot dragen. Min far maler gresk-ortodokse ikoner, så jeg er vokst opp med Jesus og jomfru Maria som har kikket på meg fra alle mulige mørke kroker.
Da begynte jeg å søke på Google etter hvordan kampen mellom Sankt Georg og dragen ble portrettert. Da fikk jeg øye på noe meget komisk: Ofte var dragen bare en liten slange, noen ganger var den ikke større enn et hestebein. Den farlige trusselen, eller djevelen, var egentlig bare en spinkel liten ting.
Jeg syntes det var morsomt å fjerne helgenen, Sankt Georg, og bare ta de to kroppene og sette dem sammen. Hva om hesten og dragen blir en kimerisk kropp? En kropp hvor det ikke er riktig plass til den i det menneskelige språket. Den er også døende, eller kanskje i gang med å forsvinne.
“"Jeg undrer meg over hvorfor det ikke er så mye trøst i den verden vi er i akkurat nå."”
Sorg og trøst har blitt trukket frem i møte med verket. Var det noe du selv tenkte på?
Det var jo ikke tilsiktet at kongen skulle dø før åpningen av utstillingen, det var meget spesielt. Da jeg arbeidet på sangen i verket, var jeg fascinert av vuggesanger. Det ble ikke en vuggesang, men jeg tror jeg var interessert i sang som noe trøstende på en eller annen måte.
Jeg undrer meg over hvorfor det ikke er så mye trøst i den verden vi er i akkurat nå. Det kan være det bare er meg som ikke kan finne den. Det er som om vi har overlatt trøst til noe kirkelig, seremonielt og rituelt, men trøsten hører også til i andre rom, også utstillingsrommet.
Jeg er interessert i trøst, og det er noe jeg stadig arbeider med: Hva er det stemmen gjør? Hva kan den gjøre? Kan den trøste?
Hva kan stemmen gjøre?
Hvilken plass har stemmen, musikken og kroppen i kunstnerskapet ditt?
Det siste året har jeg vært mer fokusert på musikk og følelser. Musikken er jo noe man søker inn i når det er en friksjon av følelser eller en eller annen form for ambivalens. Musikken behøver ikke engang å ha kloke ord i teksten for å være kraftfull.
Da jeg begynte å opptre som popmusiker performativt i år, ville jeg undersøke stemme og musikk, hva vekker det av følelser, og hva gjør det med kroppen. «Poppersona-prosjektet» mitt er fortsatt veldig lekent og søkende, så å kalle meg selv popmusiker er kanskje litt grandiost.
Med Dragon (silence and spit) måtte jeg spille ut fra hva som føltes kroppslig korrekt, finne en organisk puls og rytme som fulgte ordenes bevegelser. Det var meget befriende, og jeg synes også det har en sjarm.
Juryen beskriver verket som et eksistensielt rom, blant annet som «en sorg over tapet av selve fantasien». Hvordan er det å få en slik tolkning?
Jeg undret meg en del over juryens bemerkning. Jeg hadde problemer med å finne en tittel til verket da jeg skulle utstille det første gang. Jeg valgte «Dragon» fordi jeg syntes det manglet litt «fantasy» i kunsten generelt. Det er kanskje en litt forsømt sjanger.
Jeg har stusset over det der med tapet av fantasien og grublet over det. Kanskje juryens bemerkning er et uttrykk for at de er enige med meg, at vi har forsømt det fantastiske. Det er meget morsomt noen ganger å få andres blikk på hva det er man lager.
Det jeg liker ved å stille ut, er kanskje nettopp at verket kan skape et rom for samtaler. Da jeg stilte ut på Akademirommet på Kunstnernes Hus, syntes jeg de beste opplevelsene var at bekjente kom forbi og ble en stund og snakket. Folk begynte å fortelle om sine relasjoner til hester og personlige historier. Det har etterlatt et sterkt inntrykk hos meg. Det er noe å strebe etter i fremtiden, i forhold til hvordan jeg tenker installasjon og utstilling.
Anerkjennelse og nye muligheter
Hva betyr det for deg å motta debutantprisen?
Jeg kunne ikke helt forstå det da jeg fikk telefonen. Jeg var på trikken, så jeg måtte gå ut for å kunne høre hva han sa. Jeg måtte holde det hemmelig, samtidig som verket skulle gjøres klar for visning, og det var første gang jeg skulle intervjues og skrive om meg selv. Samtidig som man mottar gode nyheter som kunstner, medfører det en masse arbeid.
Men det betyr meget for meg. Det gir jo litt selvsikkerhet at folk føler at det man lager resonnerer. Min praksis kan være en litt isolert verden, hvor man gjemmer seg på verkstedet eller bak en datamaskin eller bak en mikrofon i lengre tid, og noen ganger kan man miste litt troen på hva man lager.
Så jeg er meget takknemlig for prisen og for anerkjennelsen. Og også pengene, jeg hadde nettopp kjøpt meg en skanner, så det kom godt med.
Hva tar du med deg videre?
Jeg tar med meg en større selvsikkerhet når det gjelder den kunstneriske prosessen min. Selv om det noen ganger virker rotete og kaotisk, er min måte min egen måte å arbeide på. Debutantprisen ga meg en optimisme som jeg trengte etter mine kunstneriske aktiviteter det siste året.
Jeg arbeider akkurat nå med det performative, men også på en musikal som viderefører noen av de elementene med trøst og det emosjonelle, så det er mitt fokus nå.
Jeg er opptatt av forskjellen mellom trøst og oppmuntring. Trøst er viktig i forhold til hvordan vi gir omsorg til hverandre, og jeg tror trøst er det mitt verk i sin essens handler om.