Kunstpolitikkens tredje dimensjon

Norge trenger en kunstpolitikk som ikke kun handler om kunstnerne og de store museene, men også om de små og mellomstore visningsstedene.

Tekst av Jonas Ekeberg, direktør, Norske Kunstforeninger 

Den norske politikken for det visuelle kunstfeltet har siden 1970-tallet vært særlig dominert av to perspektiver: For det første har kunstnernes rolle vært fremhevet, både gjennom Statens kunstnerstipend og i kunstpolitikken generelt. For det andre har museenes rolle vært viktig, først i en bølge av regionale etableringer på 1980- og 1990-tallet, og dernest, etter årtusenskiftet, i form av konsolidering, profesjonaliser­ing og etableringen av de store museene som internasjonale turistattraksjoner.

Kunstpolitikken har imidlertid en tredje dimensjon som ofte blir glemt i den politiske debatten: de små og mellom­store visningsstedene.

Det finmaskede laget i kultur-Norge

De små og mellomstore visningsstedene ligger som et finmasket nett over kultur-Norge. De utgjør en helt sentral del av vår kulturelle infrastruktur og gjør den essensielle jobben med å vise billedkunst, kunsthåndverk og fotografi for et bredt og sammensatt publikum, der folk bor. I motsetning til museene, som ofte prioriterer etablerte og allerede kanoni­serte kunstnere, og som møter økte krav til egeninntekter og høye besøkstall, prioriterer de små og mellomstore visnings­stedene ofte kunstnere i starten av karrieren, eksperimentelle og uetablerte praksiser, og kunstnere som av ulike grunner ikke slipper gjennom nåløyet på de store museene. Det er på de små og mellomstore visningsstedene publikum møter det virkelige mangfoldet i kunsten!

Vi regner med at det finnes et sted mellom 200 og 300 kunstlag, kunstforeninger, kunsthaller, kunstfestivaler, kunstsentre og kunstnerstyrte/kunstnerdrevne visnings­steder i Norge. Disse visningsstedene er av vital betydning både for norske og internasjonale kunstnere. De er også av vital betydning for publikum, ikke minst for barn og unge, som ofte får sitt første møte med billedkunst på et lokalt visningssted. I et videre perspektiv er visningsstedene for samtidskunst et alternativt og demokratisk rom i en hverqag som i økende grad domineres av kommersielle og digitale aktører. De små og mellomstore visningsstedene er kort sagt helt avgjørende for at vi skal nå målene i kunstpolitikken: å gi publikum kunnskap og opplevelser, å gi kunstnerne inntekter og å gi oss alle kritiske perspektiver på verden.

Et nødvendig løft i kunstpolitikken

Vi som arbeider med de små og mellomstore visnings­stedene, kan bekrefte at vi gjør alt dette. Vi bidrar virkelig til å bygge en kulturell infrastruktur i Norge. Vi jobber med å skape de fineste publikumsopplevelsene. Vi jobber for å nå flere barn og unge. Og, vi gjør alt vi kan for at kunstnerne skal få betalt for sitt arbeide. Men budsjettene er trange og arbeidsvilkårene kritiske, både for frivillige, ansatte og kunstnere i hele det visuelle kunstfeltet.

Derfor må de små og mellomstore visningsstedene i langt større grad enn i dag bli en prioritert del av en helhetlig kunstpolitikk. Vi er helt avhengige av økt statlig, regional og lokal støtte for å kunne forløse det enorme potensialet som ligger i billedkunsten som identitetsskapende og demokrati­byggende fenomen. Ja, vi trenger gode tilskuddsordninger for kunstnere og solide museer som kan bevare kunsten for ettertiden. Men vi trenger også visningssteder som kan sørge for at kunsten ikke bare blir skapt, men også vist, og som kan vise en større bredde av kunst enn det museene er i stand til.

Opprinnelig publisert i Kunst Pluss nr 2 2025