Kvinners plass i den norrøne religionen

Utstillingen med Ingri Haraldsen og Ingvild Langgård består av tegning, installasjon m.m. Utstillingen springer ut av deres vedvarende interesse for arkeologi, mytologi og folketradisjoner, særlig de som historisk har vært sett på som kvinners område – som folklore og magi knyttet til veving, spinning, fletting, kvinnehår og sang. En viktig inspirasjon for utstillingen er bl.a forskningen til arkeologen Marija Gimbutas. Hun gikk gjennom eldre utgravninger og så at kvinners rolle hadde blitt undervurdert. Arven fra henne har åpnet for et nytt blikk på kvinners plass i historien. Utstillingen tar utgangspunkt i slike arkeologiske funn og kunnskap, og dikter videre på hva sporene i jorden kan fortelle oss. Kvinneskikkelser med bjørnehoder fra vevnadene i Oseberg-funnet, eller spinne-lignende objekter som vi idag ikke lenger kjenner bruken for. Fra mange av disse kulturene finnes lite tekstmateriale – all kunnskap må hentes ut av døde levninger funnet i jorda. Tenner. Knokler. 

Før skriften, før språket var det tegninger. Linjer av store mørke dyr løp langs grottevegger, tegnet i lyset fra flammer. Det er som om vi kan høre lyden i de svarte linjene, hvordan flokken farer forbi. Bakken som rister under alle hovene og sand som virvles opp. Som silke vil støvet sakte dekke til alt igjen. Tilbake er flokken der fortsatt, festet til veggen av tegningen, men hestene har løsnet og bærer nå mennesker på ryggen. Så blir det laget en liten edel lekehest i metall, så vakker at arkeologer lenge nektet å tro at den tilhørte et barn. For hvorfor ville noen lage noe så gjennomført detaljrikt til et barn?  

Før tegningene, var lyden. Muskler, kjever og tenner ga etter for stemmebåndet som foldet seg ut i rytmer og tonefall. Sakte ble dette finslipt og historier kunne fortelles. Lyden ble som en vev, lag på lag, med linjer og gjentagelser som sakte forandret seg over tid, overlappet og utviklet seg videre til komplekse mønstre. Gjennom leirgjøken hører vi i dag fortiden. Og står vi stille kan vi høre lyder som knasingen i is, knaking i trær, klokkelydene i vanndråper eller teglstein som møter skifer, nye ører som hører de samme lydene, lyder som hvisker og nynner gjennom århundrene. I oss finnes barnet som roper i skogen, synger i leken og tegner i sanden. Vi folder brynjen, metallet blir til hud og så lenge lyden av hjertet lever, finnes varmen. 

Kunstnerene

Ingvild Langgård jobber med lyd og sang. Hun er interessert i hvordan lyd og særlig sang resonnerer og lader en situasjon, rommet, og lytterne. Langgård er inspirert av forskjellige folkesangtradisjoner og jobber her med stemme i flere lag, nesten som en vevnad. Hun tar også utgangspunkt i tekstfragmenter som på ulike vis belyser forskjellige mytiske kvinneskikkelser i den norrøne religionen. Ofte er disse versene vanskelige å forstå for oss i dag, siden historien hittil har vært fremstilt gjennom et bestemt blikk, og kildene er få.  

Ingri Haraldsen jobber hovedsaklig med tegning. I denne utstillingen vil hun mellom blyant- og kulltegninger også vise håndknyttede tepper, etsninger, broderier og skulpturer. Som i en arkeologisk utgravning knyttes de ulike fragmentene sammen, kull møter broderi, ull møter keramikk og etsning møter bjørk. Det harde møter det myke i gravene. Tekstiler forsvinner, men kan etterlate seg avtrykk. Hvem forteller historien?