Mennesker tatt på alvor

Tekst: Sten Nilsen

De siste årene har Oslo Kunstforening vist den årlige utstillingen «Kaleidoskop» som er et samarbeid med Nyttig Arbeid / Velferdsetaten i Oslo. De 70 kunstnerne som deltar i utstillingen, kommer fra en hverdag med utfordringer knyttet til psykisk helse og rusproblemer.

Årets utstilling står fra 15.10 til 25.10 i Oslo Kunstforening.

– Da vi skulle henge årets «Kaleidoskop»-utstilling, tok vi utgangspunkt i et prinsipp jeg en gang fikk fortalt av kunstneren Wolfgang Tillmanns da jeg var student: Tenk på galleriveggen som en side i et magasin. Tenk på luften mellom bildene, og gi hvert enkelt arbeid plass. Dette sier Mikael Damstuen Brkic som tiltrådte som daglig leder i Oslo Kunstforening i august. 

Kunstfaglig oppmerksomhet og omsorg

– Det er et ganske enkelt prinsipp, men det sier noe viktig om hvordan vi arbeider med kunst. Vi har forsøkt å gi hvert verk rom til å tre frem på egne premisser, samtidig som vi har vært oppmerksomme på hvordan arbeidene forholder seg til hverandre. Og dette synes jeg også er relevant for spørsmålet om profesjonalitet. Det er ikke slik at vi gjør noen til profesjonelle kunstnere ved å stille ut arbeidene deres. Men vi kan møte arbeidene med den samme kunstfaglige oppmerksomheten og omsorgen som vi ville gitt enhver annen utstilling.

For meg handler dette også om respekt. Ikke bare for menneskene som har laget arbeidene, men for arbeidene selv, og for publikums mulighet til å møte dem som kunst.

Det er en forskjell mellom å gi noen plass og å ta det de har laget på alvor. Vi forsøker å gjøre begge deler.

Et genuint møte

– Hva tror du det er med den visuelle kunsten som gjør at man kan uttrykke seg innenfor en profesjonell arena, sammenlignet med andre kunstformer som f.eks. teater og musikk?

– Jeg tror den visuelle kunsten har noen særegne muligheter fordi et kunstverk kan skapes uavhengig av et større produksjonsapparat, og deretter møte et publikum innenfor en profesjonell kunstinstitusjon eller en helt annen setting som tilbyr noe helt annet – et genuint møte med andre ord. Det betyr ikke at skillet mellom profesjonelle og ikke-profesjonelle kunstnere opphører, men at det finnes flere veier inn i kunstens offentlighet.

Arbeider med vanskelige tema

– Kan man si at en utstilling med rusmisbrukere er med på å banalisere og forenkle publikums oppfatning av kunstnerrollen fra det å være innenfor en profesjon til å få muligheten til å «realisere» seg selv? Eller hvorfor ikke?

– Jeg synes spørsmålet om banalisering er interessant, og det er viktig å ta det på alvor. Det ville være problematisk dersom vi hevdet at enhver form for kreativ selvutfoldelse automatisk er det samme som en profesjonell kunstnerisk praksis. Men det ville være like problematisk å anta at kunstnerisk kvalitet nødvendigvis følger av profesjonell eller annen fremtredende medie-status. Man kan kanskje til og med hevde at det siste er mer problematisk i så måte.

For Mikael Damstuen Brkic er det avgjørende at «Kaleidoskop» ikke bare handler om menneskene som deltar, men også om kunstverkene de lager. Staben i Oslo Kunstforening vil ikke først og fremst betrakte disse arbeidene som uttrykk for rusproblematikk, utenforskap eller selvrealisering. Men mange arbeider gjør at de må konfrontere vanskelige tema. Mikael Damstuen Brkic sier at de vil møte arbeidene først som kunst, og gi dem den oppmerksomheten, nysgjerrigheten og kritiske refleksjonen de ellers forventer at et publikum er opptatt av.

– Her tror jeg også det er viktig å minne om hva en kunstforening faktisk er. Kunstforeningene har sitt historiske utgangspunkt i et teoretisk prinsipp om fri assosiasjon: At mennesker frivillig slutter seg sammen omkring en felles interesse eller rett og slett bare fordi de ønsker å være sammen til og med. Det er en organisasjonsform med dype røtter i det sivile samfunnet og i utviklingen av demokratiske rettigheter og demokratisk kultur. Det betyr ikke at alle nødvendigvis skal være enige om hva som er god kunst, eller at alle kunstneriske uttrykk skal vurderes likt. Tvert imot. Det interessante er at vi kan møtes omkring kunsten, være uenige om den, diskutere den og kanskje til og med forandre oppfatning underveis. Og her mener jeg at «Kaleidoskop» realiserer noe av det demokratiske potensialet som ligger i kunstforeningens historie.

Den nye lederen i Oslo Kunstforening mener at ikke bare utvider kunstforeningen kretsen av mennesker som får stille ut. De utvider også kretsen av mennesker som får delta i samtalen om kunsten.  – Og kanskje utvider vi samtidig vår egen evne til å forstå andre menneskers erfaringer og perspektiver.

Empatisk sirkel

– Jeg tror ikke noen taper på at vi utvider vår empatiske sirkel. I alle fall ikke et deliberativt demokrati, som nettopp er avhengig av at vi er villige til å lytte til hverandre, ta ulike perspektiver på alvor og begrunne våre egne oppfatninger i møte med andre.

I følge Mikael Damstuen Brkic er det ikke slik at de gjør alle til profesjonelle kunstnere ved å stille ut arbeidene deres i Oslo Kunstforening. Men de gir arbeidene tilgang til en offentlighet hvor de kan bli sett, diskutert og vurdert på egne premisser.

– Vi trenger ikke å oppheve kunstens profesjonelle standarder for å utvide deltakelsen i kunstens offentlighet. Det finnes plass til «Kaleidoskop». Jeg vil heller si at dette er en måte å ta både kunsten, kunstforeningens historie og vårt demokratiske ansvar på alvor.