Museale voksesmerter

Innkjøp og samlingsstrategi ved tre norske kunstmuseer 

Av Marit K. Flåtter 

Idet jeg får i oppdrag å skrive om samlingsforvaltningen ved tre regionale kunstmuseer, står to av dem overfor store endringer: Trondheim kunstmuseum (TKM) er i en lengre sammenslåingsprosess med Nordenfjeldske kunstindustrimuseum (NKIM), Sørlandets kunstmuseum (SKMU) på sin side skal fusjoneres med den private kunstsamlingen til Nicolai Tangen under navnet Kunstsilo, også i Stavanger har kunstmuseet (SKM) sett behovet for nye og større lokaler og har pekt ut en kornsilo på Mølleneset i sentrum til sitt formål.  

Parallelt foregår det flere museumsdebatter i Norge og Sverige, hvor mye står på spill. Det ene er knyttet til uforutsette driftskostnader av Nasjonalmuseene i Oslo og Stockholm1, mens en annen debatt stiller spørsmål ved om en publikumsfiksert lederkultur svekker kunsthistoriefagets posisjon.2 I tillegg kan den nye museumsmeldingen (2021), med krav om økt mangfold og representasjon,3 samt rapporten om manglende forskningsutvikling4 (2022) nevnes. På tross av at det ropes varsko om museenes faglige og fysiske tilstand, har det sjeldent vært større fokus på norske museers fremtid. En drømmesituasjon for enhver kunstinteressert, skulle man tro, uansett hvilke ståsteder man inntar. 

Bygg i fokus 

Med dette bakteppet tar jeg fatt på statusen til de tre regionmuseene i Stavanger, Kristiansand og Trondheim. I sistnevnte by har det siden 2016 vært planer om å slå sammen TKM (1997) og NKIM (1893), men en avklaring om tomtevalg ble utsatt på nytt denne høsten, til museumsledernes store frustrasjon, fordi politikerne mener videre bruk av eksisterende bygg må utredes bedre. Flere i byens kunstner- og arkitektmiljø støtter dette. Engasjementet speiler et nyere bevaringsfokus innenfor arkitektur, hvor kulturbygg forstås som viktige historiske kulturminner, som evner å berike bymiljøet best når de er i drift. Samtidig er 80 prosent av samlingen til begge museene på totalt 30 000 museumsgjenstander i uforsvarlig skikk (hvorav TKM har 6000 verk), så det haster å få en avklaring.  

 Argumentasjonen om bygningsvern har økt i styrke, også fordi det parallelt med museumssaken har kommet til to private kunstbygg i Trondheim by, som nettopp blander gjenbruk av verneverdige bygg, oppgradert bygningsmasse og nye tilbygg, uten at det går på akkord med museumstekniske standarder. Både Kjøpmannsgata Ung Kunst (K.U.K), 2021, og snart Posten Moderne (2025) brer seg utover flere kvartal, og tar opp kampen med de offentlige kunstmuseene om å være regionens toneangivende arenaer for kunst. Uten disse private tilskuddene fra henholdsvis kunstner og investor Kjell Erik Killi-Olsen og Reitan-konsernet5 ville situasjonen med TKM og NKIM vært en total katastrofe for regionen.  

Isolert sett betyr utsettelsen av lokaliseringsspørsmålet at TKM nok også i de neste tiårene vil holde til i driftsmessige mangelfulle lokaler, noe som garantert påvirker museets samlingsforvaltning. TKMs innkjøpspraksis er noe vi kommer tilbake til litt senere i teksten, i samtale med Ida Grøttum, avdelingsleder for samling og utstilling, og samlingsforvalter Åsa Fredriksen.  

Bilde 2: Siri Aurdal, Intervju (original). Første gang produsert i 1968. Produsert på nytt, industrielt etter kunstners tegning i 2013, i forbindelse med utstillingen Hold steinhårdt fast i greia di ved Kunsthall Oslo mfl. Foto: Stavanger Kunstmuseum / May Johannessen 

Kunstsilo i sørlandsbris  

I Trondheim ser man at definisjonsmakten endres radikalt, når offentlige museer går på sparebluss, samtidig som private investorer setter premissene for utviklingen av kunstbyen. En lignende situasjon aner en allerede konturene av på Sørlandet, når investor Nicolai Tangens betydningsfulle samling av nordisk modernisme6 skal driftes sammen med tidligere Sørlandets kunstmuseum SKMU (1995) i nyrestaurerte Kunstsilo (2024) på Odderøya i Kristiansand. Med dette giftemålet får regionen en privat-offentlig hybrid, med et utvidet mandat og nedslagsfelt, som ifølge nettsidene skal bli: «… et av Nord-Europas mest nyskapende kraftsenter for kunst- og kulturopplevelser.» Her tones SKMUs betydning noe ned, med sine om lag 1600 verk av i hovedsak regionale kunstnere, til forskjell fra Tangen-samlingen som beskrives å være «selve kjernen» i Kunstsilo, med rundt 5000 verk fra over 300 nordiske kunstnere. Arkitektonisk åpnes det for å vise produksjoner i en langt større skala, med en sal som rager 20 meter under taket. Restaureringen som hittil har kostet rundt 700 millioner kroner,7 er finansiert av Tangen-eide AKO kunststiftelse, Cultiva og Kulturdepartementet. 

I det lokale kunstmiljøet har enkelte uttrykt bekymring for at Kunstsiloen gjør knefall for opplevelsesøkonomien, og at Tangen-samlingen vil overskygge forvaltningen av Sørlandsamlingen med røtter tilbake til 1902. Tidligere kunstnerisk direktør ved SKMU, Trude Ugelstad, fratrådte sin stilling i 2022, før museet rakk å åpne.8 Museet har foreløpig ikke søkt etter en etterfølger, men har ansatt en kommersiell direktør, og mangeårig kurator Karl O. S. Mortensen er midlertidig ansatt som programansvarlig. Et nyoppnevnt og faglig sterkt kunstråd skal bistå Mortensen med rådgiving om utstillingsprogrammet. Kunstner Jan Freuchen, som tidligere har uttrykt bekymring for museets utvikling, sitter nå i rådet, sammen med blant andre kunsthistorikerne Nora C. Nerdrum (KORO) og Lars T. Eriksen (MUNCH).9 Er dette et tegn på at kristiansandere vil forsone seg med Kunstsiloen? Før vi hører mer om hva kurator og forsker på den eldre samlingen, Brit-Else Kroneberg, ved Kunstsilo forventer seg, tar vi en titt på kunstmuseet i Stavanger. 

Stavangersk pragmatikk i kjøpesterk region  

Stavanger kunstmuseum (1992) ligger i naturskjønne omgivelser ved Mosvannet, og inngår siden 2010 i Museum Stavanger (MUST). I 2022 markerte museet 30 år, og i den anledning ble behovet for nye lokaler fremhevet av museets direktør, Hanne Beate Ueland. Samlingen de forvalter, ble skilt ut fra Stavanger kunstforening (etablert av konsul Jens Z. Kielland, 1865) til en kommune-eid stiftelse, Det faste galleri, allerede i 1966. I 1992 flyttet museet inn i nåværende lokaler hvor også samlingen etter kunstsamler Halvdan Hafsten ble innlemmet. SKMs samling teller rundt 3000 verk, og det råder enighet om at også de har vokst ut av sine lokaler, med et prekært magasinbehov.10 Inspirert av Kristiansand har Ueland pekt ut en kornsilo i sentrum, og håper med tiden å flytte mer sentralt og publikumstilgjengelig.  

 Dette støttes av kritiker Trond Borgen som i en oppsummering11 skriver at Ueland har ledet museet med stø hånd siden hun tok over direktørjobben i 2014: «(…) Sammen med en liten, men faglig solid stab har hun gjennomført en solid snuoperasjon det står stor respekt av.» Han nevner at bygget har for dårlige romløsninger: «(…) Når museets ledelse i høst foreslo havnesiloene som nytt kunstmuseum, kan det oppfattes som et nødskrik fra en institusjon som for lengst har vokst seg ut av trange rammer, og som hele tiden har lidd under en svak og hemmende arkitektur.» Om det kunstfaglige har han bare lovord å melde. På tross av fasilitetene har «(…) kunstmuseet maktet å vise en perlerekke av utstillinger, med Jan Groths retrospektiv som ett høydepunkt, og «Opplevelser av olje» som et annet. Et kupp gjorde museet da de (…) fikk vist ukrainske Zhanna Kadyrova, brennaktuell både på Veneziabiennalen og i flere europeiske storbyer». I samme artikkel løftes også frem eksponeringen av Hertervigs-samlingen, som har vært vist blant annet i Madrid, i samarbeid med Knut Ljøgodt ved Nordic Institute for Art. 

Forbildet Stavanger 

SKM etterlater seg altså et inntrykk av å ha høy aktivitet, samt en faglig fundert og utadrettet strategi. Nettsiden er oversiktlig og gir relevant informasjon. I tillegg til info om aktuelle utstillinger, kan man raskt søke i museets samling,12 lese om å ta vare på gjenstander, eller orientere seg i strategiplaner og innkjøpspolitikk.13 I Veitebergs Å samla kunst fremheves dette: «Etter at Ueland kom til, blir det skrive ei innkjøpsvurdering til kvart verk slik at seinare innkjøpskomitear kan forstå dei vala og vurderingane som er blitt gjorde. Gåver og langtidslån blir handsama etter same kriterium og vurderingar som ligg til grunn for innkjøp».14 På det tidspunktet hadde ikke andre museer en slik praksis, ifølge Veiteberg.  

Ueland uttaler seg jevnlig i lokalavisen. De siste årene omhandler dette tilvekst, og en oppfordring til private kapitaleiere om å investere i kunst og deponere til museet. Tidligere i år kunne en eksempelvis lese om en «shipping-eier» som låner ut Kielland-verk mot at det «ikke stues vekk i et magasin». En sak i 2021 forteller at Laerdal Medical gir 5 millioner til museet for å løfte frem kunstnerskapet til Lars Hertervig, og i «Kunstmuseet håper på en rik onkel – eller tante», fra tidligere i år, opplyses det om lokal interesse for å by på kunst av historiske malere, som Kitty Kielland og Harriet Backer.15   

Jeg tar kontakt med Hanne Beate Ueland for å høre nærmere om hvordan det drives i Stavanger. Samtalen dreier raskt inn på innkjøpspolitikken og museets langsiktige samarbeid med private samlere. Hennes forgjenger danske Peter S. Meyer, som var opptatt av å øke innkjøpsbudsjettene, var oppe i én million årlig, forteller Ueland:  

– Peter Meyer la ned en imponerende innsats for å øke budsjettene. Under Meyer var det eksterne medlemmer av innkjøpskomiteen, både kunstnere og kunsthistorikere. I min periode har innkjøpsbudsjettet ligget rundt kr. 600 000 årlig, og komiteen består av museets konservatorer og meg selv, slik at vi jobber tett opp mot samlingene. På denne måten går også midlene til kjøp av kunst. Vi rådfører oss med eksterne fagpersoner for en mest mulig kompetent avgjørelse.   

– Under pandemien fikk alle norske kunstmuseer 5 millioner kroner hver til innkjøp av kunst. I forlengelse av dette ser jeg at det er større vilje i museumsnettverket til å snakke om samlingsutvikling. Dette er noe jeg har ivret for; det at vi må ha større åpenhet regionmuseene imellom, om hvilke valg vi tar og hvordan vi tenker museumsstrategi, også opp imot Nasjonalmuseet som sitter med den største samlingen, forteller hun. 

Et kunstinteressert borgerskap 

– Ja, museene tenker ganske ulikt om sine samlingspraksiser, og lave innkjøpsbudsjett kan nesten virke passivisende for enkelte. Og det får meg over på spørsmålet om eksterne midler, for etter hva jeg kan se, er Stavanger i tett dialog med private givere. Dere har visst satset mer bevisst på dette leddet enn andre museer? 

 – Ja, det er noe vi bruker ganske mye tid på. I de siste årene har SKM spesielt to givere som utmerker seg, og det er familien Tone og Tor Dagfinn Veen som selv samler på samtidskunst, og Ådne Kverneland. De har tradisjon for å samarbeide med museet, og har gjort det i lang tid. Det er selvsagt veldig takknemlig at det allerede er gjort et stykke arbeid før min tid, at det er skapt bevisstgjøring og et interessegrunnlag for SKMs samarbeid med private. Så begge disse aktørene har vi fortsatt dialog med, og de eier en del verk som de har deponert på museet.  

 – Utover det, har vi akkurat vist utstillingen Blunk med Trond Mohns samling, som er gitt museet i gave uten føringer. Samtidig har samarbeidet med Sparebankstiftelsen SR-bank endret form, etter en intern omlegging har de, bortsett fra et tilfelle, helt sluttet å gjøre innkjøp. De prioriterer derimot å støtte formidling overfor barn og unge.   

Fra Stavanger-pragmatikk til trøndersk forsømmelse  

Der SKM bygger en faglig forankret museumsstrategi og samarbeider med private aktører, har det inntil nylig vært en annen situasjon i Trondheim. En serie artikler av Gustav S. Borgersen på ArtScene Trondheim i 2018 avdekket at Trondheim kunstmuseum ikke hadde oversikt over tilveksten mellom 1997 og 2018, og i mange år hadde forsømt oppgaver knyttet til samlingen.16 Rapporten Å samle kunst (2019) bekreftet dette inntrykket. Jeg spør Åse Fredrikson, samlingsforvalter, og Ida Grøttum, avdelingsleder for samling og utstilling ved TKM, om hva som har skjedd siden 2019 på dette punktet?  

– Arbeidet med å profesjonalisere kunstmuseet skjøt fart i 2016 med ansettelse av konservator og samlingsforvalter i 2017. Da hadde vi en større inventargjennomgang og oppgradering av grafikkmagasinene. Disse fysiske jobbene avdekket mye, både informasjonsmengde, men også tilstanden til samlingene, forteller Åse Fredrikson. – Det er først når man får fysisk tilgang til deler av samlingen, at en slik oversikt og dokumentasjon blir mulig, sier hun.  

Grøttum tilføyer: – Ja, det vel først i 2019 at man har begynt å høste fruktene av dette. Vi ser at systemene har begynt å falle mer på plass. Både tilstandsvurderinger og utstillinger blir håndtert mer profesjonelt. Vi har økt fokus på digitalisering også. Grafikksamlingen ble gjennomgått i 2016, da hovedbygget i Bispegata var stengt på grunn av en takreparasjon. Da kunne vi bruke salene i første etasje til å håndtere og gå gjennom materialet. Dette er altså et både plasskrevende og fysisk arbeid. Mens vi i 2021–2022 hadde vi en fysisk oppgradering av skulpturmagasinet, fikk vi gjort en tilstandsvurdering og avfotografering av skulpturene. 

– Dere nevner gjennomgang av grafikk-samlingen, fortell om hva denne består av og hvilke store tilkomster det har vært der. 

– Den totale samlingen av verk på papir består av rundt 3000 verk, som grafikk, men også skisser, tegninger og fotografier. Av dette utgjør Hebler-gaven rundt 1400 verk, og er en stor samling i samlingen. Også har vi gaven fra Anne Breivik på rundt 200 arbeider, men det er et jevnt inntak av verker på papir, forteller de.  

– Utover dette, kan dere beskrive noe av historikken til andre deler av TKMs samling?  

–Da man startet å samle, så var det verk fra «den norske gullalderen». TKM bygger på den første kunstsamlingen i Midt-Norge, opprinnelig Trondhjems kunstforenings samling (1845). Det første innkjøpet ble gjort tilbake i 1867, et nasjonalromantisk maleri (1846) av Adolph Tidemand, så dette er et viktig grunnlag. I tillegg var det mye private og testamentariske gaver eller donasjoner, samt fond og innkjøpsordninger. Som Brændevinssamlaget og en del private legater som gjorde det mulig å kjøpe inn viktige verk, forteller Ida Grøttum.  

–Større donasjoner, slik som minister H. H. Bachkes gave, har jo vært kjempeviktig, legger hun til. 

Gaven som ble testamentert i 1948, består av 16–18 malerier samt et fond basert på avkastningen av en halv million kroner, som Bachke ønsket skulle gå til «Innkjøp av utenlandsk kunst – maleri eller skulptur – eldre enn 20 år, til forøkelse av foreningens faste galleri».17 Verker som Gudenes bakkanal av de flamske malerne Bruegel / Van Balen fra 1500-tallet, samt Georg Jacobsens Haren fra 1922 (innkjøpt i 1961) kan her trekkes frem. Totalt er det blitt innkjøpt i underkant av 300 verk med disse midlene før TKMs opprettelse i 1997. 

–Vil dere si at TKMs samling i større grad er preget av gaver donert i nyere tid? 

– Ja, samlingen er preget av gaver også i nyere tid. Mange tror kanskje at museet sitter på en stor samling Håkon Bleken-verk, i og med at vi drifter Gråmølna og gaven knyttet til det, men TKM har rundt 250 verk av Bleken, om lag 200 av Inger Sitter, cirka 350 verk av Hans Ryggen, donert av Hannah Ryggen, i tillegg til Anne Breiviks rundt 200 grafiske verk. Utover disse er det en jevnere tilvekst, og lavere antall verk per kunstnerskap, forteller Fredrikson. 

– Vi har jo hatt en god dialog med Bleken de senere årene, vi har vist utstillingen Jeg har lenge gått ved din side i samarbeid med kunstneren. Mens Protagonist – Antagonist, med verk fra Bleken-gaven, er i sin helhet kuratert av oss. Vi har erfart at de som oppsøker Gråmølna, vil se en generell presentasjon av kunstnerskapet, og det får vi nå gode tilbakemeldinger på. Det at NKIM benytter salene i første etasje, gjør at vi også får vist Kunstgaven Håkon Bleken til et nytt publikum. Og det kan fungere fint, utdyper Grøttum. 

Samlingsstrategi på plass 

I 2021 har TKM fått en samlingsstrategi og visjon18 (2021–2026). Grøttum forteller at dette henger sammen med at de i flere år har jobbet for å få gode rutiner: 

– Grunnen til at vi ønsker å ha en tydelig innkjøpsstrategi er for å kunne si hvorfor vi gjør noe, at når museet tar inn verk eller gjør innkjøp, så er det alltid på basis av en diskusjon, avveining og vurdering. Vi ønsker at visjonen skal understøtte de valgene vi gjør.   

– Avslutningsvis, hva tenker dere at er hull i TKM-samlingen, enten det gjelder nyere eller tradisjonelle kunstuttrykk?  

– Det er jo kunstnere vi skulle hatt flere verk av, men ingen som TKM har vært aktivt oppsøkende overfor og vurderer innkjøp av nå. Vi vil jo gjerne at det skal være relevant og interessant i en større sammenheng, og ser etter nasjonalt og internasjonalt viktige kunstnerskap. Men hull, det er vel mange små hull, vil jeg si, og mange kunstnerskap vi vil komplettere, sier Grøttum. 

  – Det gjorde vi med Leonard Rickhard-utstillingen nylig. Da valgte vi et verk som står i relasjon til det vi har i samlingen fra før, avslutter Grøttum.  

Fremtidsvisjonen på Sørlandet 

Vi forlater Trondheim kunstmuseums samlingsstrategi og kontakter Else-Brit Kroneberg. Hun er kurator ved SKMU, har forsket på den eldre samlingen og deltar nå i flyttingen av samlingene til Kunstsiloen. Jeg spør om hun vil fortelle hvilken historikk Kunstsilo er bygd på: 

– SKMU er en stiftelse fra 1995, og Agder fikk et kunstmuseum på bakgrunn av Christianssands Billedgalleri, som på det tidspunktet var en del av kunstforeningen. Samlingen som museet overtok, har historie tilbake til 1850-tallet, og har siden 1995 bygd videre på denne, men primært har SKMU hatt fokus på innkjøp av samtidskunst. I tillegg har SKMU eget ansvar for kunsthåndverk, noe som ble pålagt oss da museet, samtidig med Nordnorsk kunstmuseum, fikk knutepunktstatus. 

–Kunstsilo er en ny institusjon som åpner våren 2024, der vil både Billedgalleriet, SKMU og Tangen-samlingen som eies av AKO kunststiftelse, samlokaliseres. Den nye institusjonen får ansvaret for disse tre samlingene. Tangen-samlingen er privat, innsamlet i løpet av nærmere 30 år, og rommer i overkant av 5000 kunstverk. Fokuset er Nordisk modernisme, hvor tyngdepunktet er på kunst fra 1930–70-årene, fortsetter hun.  

Kroneberg mener de største forandringene innenfor samlingsforvaltning de senere årene har vært digitalisering. SKMU jobber mye med å tilgjengeliggjøre og formidle samlingene bredere ut til publikum. De har innført et nytt samlingsforvaltningssystem (CMS), noe som gir museet flere muligheter til å jobbe på tvers av fag; som magasin, utstillinger og utlån. Flytting til Kunstsiloen har også ført til oppgraderte magasinfasiliteter og ressurser, hvor alle tre samlingene nå flyttes inn i de nye lokalene.  

– Dette er en omfattende prosess som vil foregå i lengre tid, forteller hun. 

Når det gjelder presentasjon og samlingsutstillinger, jobber museet aktivt med dette:  

– Historisk sett har museene gjerne hatt permanente presentasjoner, som sto i flerfoldige år, men SKMU har jobbet aktivt med samlingen, rullerende og med ulike tematikker og presentasjonsmåter. Kroneberg trekker frem Til den skjønneste. Kunstsilo i bevegelse på Bomuldsfabriken i høst. Denne viser innkjøp fra stimuleringsmidlene under korona-pandemien.  

– Bomuldsfabriken er en viktig regional samarbeidspartner, sammen med Agder kunstsenter og Kristiansand kunsthall. Vi har også hatt samlingspresentasjoner med kritiske perspektiv som kjønnsrepresentasjon, tilføyer hun. 

 – Ja, til utstillingen Sørlandskunstnere i dialog med Tangen-Samlingen i 2020, gjorde kunstner Marthe Elise Stramrud en opptelling, og ifølge hennes tall bestod Tangen-samlingen kun av 10 prosent verk av kvinner. Og du nevner en opptelling gjennomført tilbake i 2013 om SKMs samling. Hva ble avdekket da?  

– Et av grepene vi gjorde i forbindelse med en samlingsmontering i 2013, var å føre statistikk, og da ble det tydeligere at den nyere delen av samlingen ikke viste like skjeve tall knyttet til innkjøp som den historiske. Men, som du også nevner, uttalte Karin Hindsbo i den sammenheng at innkjøp av kunsthåndverk, som flere kvinner jobber med, bidrar til å skjule en ubalanse i tallene. Så det er fortsatt en lang vei å gå. Representasjon er en problematikk som berører kunstfeltet generelt og noe en så klart må ha en bevissthet rundt, med tanke på nyinnkjøp. Det er gjort forskning som viser at museer i Norge har fått en økt bevissthet rundt dette de senere årene. 

Nybrottsarbeid  

–Man kan si at definisjonsmakten på kunstscenen lokalt endres når en privat samler kommer med initiativet, en egen samling og krav overfor museet. Hvor godt rustet er SKMU her? Det er åpenbart at det vil bli mer jobb med Tangen-samlingen. Hvordan sikrer museet seg at alle samlingene får like mye omsorg?  

– Fra et samlingsperspektiv vil innholdet endres når man får så mye tilvekst fra en ny samling. Tangen-samlingen er bygd opp på en annen måte, med det nordiske fokuset, og med større tyngde på tidligere deler av 1900-tallets kunst. SKMU har gjort innkjøp av samtidskunst, så totalt sett vil dette endre tyngdepunktet i samlingene. Men samtidig åpner det seg store muligheter til å formidle kunsthistorien bredere, bare museet er bevisst på å skape variasjon i hvordan samlingene aktiviseres. Enkelte perioder er sammenfallende, og samlingene styrker hverandre også på denne måten. Hvordan vi jobber med programmering fremover vil bli tydeligere etter at Kunstsiloen åpner, men jeg håper samlingene får plass, og at de får blir jobbet med på flere måter. Når vi flytter inn, får vi et areal på mer enn 3000 m2. Kunstsiloen skal også ha andre utstillinger og temporære prosjekter som supplerer samlingspresentasjonene, og som sikrer at flere deler av kunstfeltet aktualiseres. Det regionale er en del av vårt mandat, så det vil også videreføres, sier Kroneberg.  

Museets samling av kunsthåndverk har blitt styrket de senere årene gjennom en gave på tre millioner kroner fra AKO Foundation for å foreta nyinnkjøp. AKO Kunststiftelse og Christianssands Billedgalleri er representert i styret til museet i dag. Jeg spør om Nicolai Tangen selv, eller Arvid Grundekjøn, styreleder i AKO kunststiftelse, skal ha direkte innflytelse på Kunstsilos samlingsstrategi? På dette svarer Kroneberg at den videre samlingsutviklingen er diskusjoner som ligger foran dem:  

– I avtalen er det SKMU som overtar forvaltning av Tangen-samlingen. AKO kunststiftelse eier den, og SKMU har et evigvarende deponi. Det betyr at vi disponerer den og kan stille og låne den ut på samme måte som vi disponerer de andre samlingene. Om den fortsatt skal ha tilvekst, vet vi ikke ennå. Samarbeid mellom offentlige institusjoner og private samlere tar ulike former, noen deponerer, andre åpner egne, private museer. Det vi har med AKO kunststiftelse er unikt, og en variant av de mulige konstellasjonene av museumsdrift. Kunstsilo er et nybrottsarbeid, vi har ikke så mange andre lignende samarbeid å sammenligne oss med, avslutter Kroneberg.  

Referanser:

1 https://www.svd.se/a/gEG8pq/forra-chefen-nationalmuseumkan- 
tvingas-flytta-fran-sitt-hus/ Lest 10.09.23. 

2 https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/eJ4ve4/landetsstoerste- 
museer-mangler-ledere-med-kunsthistorisk-kompetanse/ Lest 10.09.23. 

3 Se også Lillebostad i Kunstsentrenes vekselstrøm, kap. 13 
«Kunstarbeid og fellesskap» 2023. 

4 https://www.regjeringen.no/contentassets/d466438b78fa4887a88b34d2babff2f8/ 
rapportmuseumsforskning.pdf/Lest 10.09.23. 

5 https://reitan.no/no/merkevare/4704/posten-moderne/ Lest 10.09.23. 

6 https://kunstsilo.no/tangen-samlingen/ Lest 15.09.23. 

7 Morgenbladet 19. august 2022. 

8 Klassekampen 21. desember 2022. 

9 Klassekampen 1. juni 2023. 

10 Stavanger kommune Plan for visuell kunst (2022) s. 4. 

11 Stavanger Aftenblad 26. desember 2022. 

12 https://samling.stavangerkunstmuseum.no/list/ Lest 10.09.23. 

13 https://www.stavangerkunstmuseum.no/uploads/skm/ 

Revidert-Innsamlingspolitikk-SKM-2021-2023.pdf/ Lest 23.09.23. 

14 Veiteberg, Å samla kunst (2019), s. 97. 

15 Stavanger Aftenblad: 22. juni 2023; 11. oktober 2021; 3. juni 2023. 

16 https://artscene.no/2018/10/04/kunstmuseet-innkjoprutiner- 

og-rapportering/ Lest 10.09.23. 

17 Grimelund og Flønes, Trondhjems kunstforening 1845–1945 (1955) s. 270. 

18 https://trondheimkunstmuseum.no/utviklings-og-innkjopsplan/