– Når du er moden for det, Gro, finn glassplatene av de døde og gjenskap dem til ditt eget uttrykk i form og sanselighet!

Gro Gillesen har bearbeidet fotografiene etter sin bestemor og viser utstillingen «Tornerose» i Voss Kunstlag.  

Fotografere i alle livets stadier – men også døden 

Bestemoren Amalia Knudsen Kvilekvaal (1889–1991) var fotograf og hadde atelier på Stord fra 1907 til 1920. Som lokal fotograf tok hun bilder av hendelser som dåp, konfirmasjon og bryllup. Frem til 1950-tallet var det også en vanlig praksis å fotografere personer som nylig hadde avgått ved døden. Fotografiene hadde en tydelig minnefunksjon og etter hvert utviklet det seg en særegen estetikk rundt slike bilder. Blomsterdekorasjoner og andre symbolladete elementer sammen med fotografens egen fremstilling, bidro til å skape et forskjønnet bilde av døden. 

– Amalia likte å fotografere de levende. Å fotografere de døde var vanskeligere. På dødsleiet, 102 år gammel, kalte hun meg til seg. Hun sa: Når du er moden for det, Gro, finn glassplatene av de døde og gjenskap dem til ditt eget uttrykk i form og sanselighet!  

– Bestemoren din Amalia hadde virksomhet som fotograf frem til 1920. Hva gjorde hun etter dette? 

 – Rundt 1920 solgte hun atelieret til Severin Kannlønning og flyttet til Stabekk. Hun hadde mange søsken og den yngste het Malla og var multihandikappet. Malla måtte flytte til Emma Hjorts Hjem ved Tokerud gård i Vestre Bærum og min bestemor fikk i oppgave å ta vare på henne siden foreldrene hennes var blitt så gamle. Sånn var livet. Hun giftet seg på Stabekk med Olaf Gillesen fra Hamarøy. I likhet med min bestemor, var også han teosof. Amalia reiste senere til Stord for sporadiske fotooppdrag. 

En vanskelig oppgave, men endelig i havn 

Sunnhordland Museum på Stord har rundt 14 000 glassplate-negativer etter fotograf Severin Kannlønning (1873–1935) som kjøpte samlingen til Amalia Knudsen Kvilekvaal da hun flyttet fra Stord. Det var blant disse glassplatene Gro Gillesen fant bildene av de døde. 

– Det skulle gå mange år før jeg var klar til å ta fatt på oppgaven, og det er først med utstillingen «Tornerose» at arven etter Amalia er ført videre, og endelig i havn. 

– Din bestemor hadde en påvirkning på deg og så ga hun deg denne oppgaven? 

– Min bestemor Amalia var min læremester innen å fotografere og tegne og i livet i sin helhet. 

Oppgaven hun ga meg var viktig for henne og litt skummel for meg. Jeg har prøvet og feilet og jobbet i Photoshop i mange år. Den kunstneriske prosessen, med utgangspunkt i de originale negativene, har vært en møysommelig prosess. Å tilføre og trekke fra elementer for å gi bildene mitt eget uttrykk, har krevd en sjelden fintfølelse. Testing og utprøving av fargetrykk på forskjellige papirkvaliteter for å finne det endelig uttrykket, har tatt mange år. «Tornerose» er en vandreutstilling. Den første visningen var i Sunnhordland Museum. Den andre var i det gamle Nasjonalgalleriet i forbindelse med Oslo Negativ og nå vises disse arbeidene i Voss Kunstlag i Voss kulturhus i samarbeid med Voss folkemuseum.  

 Tilbakemeldinger og følelsesmessige reaksjoner

– Kan du si noe om hvilke tilbakemeldinger du har fått på disse arbeidene som du allerede har vist to steder? 

– Tilbakemeldingene på bildene er mange. Mange veldig vakre og noen ganske så fæle. Som at jeg skulle skamme meg som har laget sånne bilder. Men også en som gråt og flere som sa: tenk at døden kan være så rolig og vakker. Det er viktig at jeg er mye til stede og møter publikum og det er viktig a ta tid til samtalene som kommer.   

I Voss Kunstlag presenteres Lars Elling som gjesteutstiller. Elling har behandlet noe av den samme tematikken innen maleri, i forbindelse med sin fars bortgang.