Skip to content
Norske Kunstforeninger

På et gammelt svart/hvitt-fotografi fant Karin Nordgren sin mormor som liten jente

  • I et gallerirom med nøytrale gulv og vegger, er det utstilt en glassmonter med en ca. en meter høy sokkel. Under glasset er det utstilt en bronseskulptur av et knytte, tekstilknytte for oppbevaring av mindre gjenstander. På veggen bak er det en kontrastfull tegning i svart/hvitt, en kvinne iført en kvinnelig enkel folkedrakt i sort, en kvit bluse. Kun nedre del fra midt på overarmen av figuren synes. Personen holder en knyttet hånd rundt  et tekstil-knytte, nesten som om hun er redd for å miste dette.
    Karin Nordgren, Knytet och Svart brons, kull på papir. Foto: Mia Rogersdotter Gran
  • En spiral med farget, flettete tekstiltråder mot en grå, blå bakgrunn. Dette er en del av flere flettede lengder som til slutt skal utgjøre de 14 kilometerene som var den nedre geografiske målestokken for at barn ikke kunne bo hjemme, men måtte bo på internatet tilknyttet Svansteins arbetsstuga i Tornedalen på 1930-tallet.
    Karin Nordgren, Titel: 14 kilometer Foto: Karin Nordgren
  • En barnehånd holder en skulptur av støpt metall, kanskje bronse. Skulpturen forestiller et knytte eller en liten skreppe i tekstil som kunstneren Karin Nordgren oppdaget på et gammelt svart/hvitt-foto. Mormoren holdt dette knytte i hånden.
    Karin Nordgren, Knyttet hånd. Fotografi. Foto: Karin Nordgren
  • I et gallerirom med nøytrale gulv og vegger, er det utstilt en glassmonter med en ca. en meter høy sokkel. Under glasset er det utstilt en bronseskulptur av et knytte, tekstilknytte for oppbevaring av mindre gjenstander. På veggen bak er det en kontrastfull tegning i svart/hvitt, en kvinne iført en kvinnelig enkel folkedrakt i sort, en kvit bluse. Kun nedre del fra midt på overarmen av figuren synes. Personen holder en knyttet hånd rundt  et tekstil-knytte, nesten som om hun er redd for å miste dette.
    Karin Nordgren, Knytet och Svart brons, kull på papir. Foto: Mia Rogersdotter Gran

Fotografiet satte igang en tankeprosess om en ny dimensjon som infallsvinkel til en vanskelig historie som presenteres i utstillingen i Harstad Kunstforening. 

Arkivmaterial som utgangspunkt for en ny dimensjon 

– Kan du si noe om utgangspunktet for prosjektet som har fått tittel «Dimensjoner»? 

– Utgångspunkten till mina verk kommer från 1930-talet i svenska Tornedalen. Jag var på en utställning på Norrbottens museum i Luleå och på ett foto av invigningen av Svansteins arbetsstuga 1932 ser jag min mormor, 7 år gammal. Jag bestämde mig för att ta reda på mer om den tiden och platsen och göra ett konstnärligt arbete. 

Min främsta källa har varit arkivmaterial på Arkivcentrum vid Norrbottens museum. Det är då jag suttit med det historiska materialet framför mig som jag kommit på nya idéer till verken. På ett vis vill jag kunna materialisera de tankar som uppstår när man flyttas bakåt i tiden. Valet av de olika materialen i verken har alla sin inneboende betydelse. Jag ser på konstverken som ett sätt att försöka skapa en dimension av historien som inte innehåller ord och ett försök att greppa något som hänt i en annan tid.  

Försvenskning i Tornedalen 

– Kan du si noe om hvilke funn du har gjort i arkivene? 

– Man har i efterhand kunnat konstatera att det under början av 1900-talet pågick en försvenskning av området Tornedalen. Det har nyligen genomförts en Sanningskommission för tornedalingar, kväner och lantalaiset (befolkningsgruppe i svenske Lappland som i likhet med tornedalinger snakket språket meänkieli, red. anm.) där man sett att just arbetsstugorna till viss del hade ett sådant syfte. Barnen som hade långt till skolan behövde bo på arbetsstuga under terminerna och där förbjöds de prata sitt modersmål, tornedalsfinska eller meänkieli. Det har ofta lett till att det språket inte förts vidare i familjerna. Jag tänker att utöver mitt historiska intresse så handlar det också om att leta sin identitet genom att försöka förstå vad som hänt tidigare i släkten. 

Jag är själv uppvuxen i Västerbotten, längre söderut i de nordliga delarna av Sverige. Så min blick är på ett vis utifrån men samtidigt är det en del av mina rötter vilket gett mig mycket att fundera kring. 

En svertet historie 

– Du har brukt et foto som utgangspunkt for et eller flere av verkene, kan si si litt mer om dette? 

– Ett verk som är centralt för mig är skulpturen «Knytet». När jag tittade noggrannare på invigningsbilden av Svansteins arbetsstuga såg jag att min mormor håller något i ena handen, ett knyte. Eftersom barnen inte fick ha med sig några egna saker eller kläder började jag fundera på vad det var i detta knyte, något som min mormor inte kunde släppa taget om, något hon ville behålla. Jag ville föreviga detta objekt, jag vill att det ska finnas kvar. Knytet är en skulptur i brons, ett material som har en tyngd och som bevaras över tid. I relation till «Knytet» har jag gjort verket «Svart». Det är en kolteckning där bilden är en beskuren del av fotot från invigningen. För mig är det viktigt med helt svarta partier. Den svarta färgen är en beståndsdel i uppbyggnaden av bilden. Jag tänker på det svarta som en svärta i historien. 

Geografisk avstand som målestokk 

Din mormors hjemsted var altså for langt unna geografisk til at hun kunne returnere til hjemstedet på daglig basis. Hun ble derfor tvunget til å oppholde seg på denne «arbetsstugan» noe du har materialisert spesielt i ett av verkene dine. 

– Verket «14 kilometer» är en cirkulär skulptur som består av vävda band. Det var bland annat avståndet som avgjorde om man behövde vara på arbetsstuga och i mormors fall var det sträckan 14 kilometer. Jag vill materialisera den och har lärt mig väva band utifrån band som jag har sparat från mormor. Elva stycken olika band i skiftande material. Det är en pågående skulptur och den är klar när den sammanlagda längden är 14 000 cm, en skala på 1:100. Jag lär mig väva på samma vis som mormor. Man kan se på skulpturen som en relation. 

Med mina verk försöker jag skapa en ny dimension av en historisk kontext. 

Harstad Kunstforening 
Dimensjoner, Karin Nordgren 
05.02.–22.02.