Skogfinnene i Norge

Skogfinnene er en av de store historiske innvandringsgruppene i Norge. Skogfinnene innvandret fra Finland, og betegnelsen skogfinner er en direkte oversettelse av det finske metsäsuomalaiset, som disse utvandrerne til Skandinavia ble kalt i Finland.  

Av Birger Nesholen

Fra midten av 1600-tallet bosatte det seg skogfinner i 40 kommuner på Østlandet, i fylkene Hedmark, Oppland, Akershus, Buskerud, Oslo, Østfold og Telemark. Oversikt over bosettingen på 1600-tallet har vi først og fremst ut fra Finnemanntallet som ble tatt opp i 1686. Manntallet ble utgitt i bokform i 1990. Boken er utsolgt, men det ligger skannet versjon av boken på Nasjonalbibliotekets hjemmeside1. 

Svedjebruket som faktor for utvandringen 

Utvandringen skjedde i hovedsak fra de indre deler av Finland, fra landskapet Savolaks og omkringliggende landskap. Dette området av Finland var i stor grad befolket med bosetting som drev svedjebruk. I svedjebruket var det granskogen i utmarka som var ressursen for dyrking av spesielt rug, men også neper. For å få rugavling på en svedje i gammel granskog er det en prosess på fire år. Første året felles skogen på det området man har valgt. Dette ligger så og tørker ett til to år for at det skal bli tørt nok for å kunne brennes opp. Rundt midtsommer samles så et stort mannskap for å gjennomføre brenningen. Alt skal brennes opp, også moselaget som vokser på marka. Etter brenninga sår man svedjerug veldig glissent i askelaget. Rugen er 2-årig og vokser første året opp til en grønn grastue som samler næring for andre årets vekst av strå med aks på. Man kunne så neper (svedjeneper/kaskinauris) samtidig med rugen, og nepene ble høstet innimellom rugtuene den første høsten.  

En befolkning av svedjebrukere bruker opp skogressursene rundt seg raskere enn skogen vokser tilbake. Derfor har en svedjebruker som innstilling å kunne flytte til nye og bedre skogområder hvis målsettingen er å fortsette å leve på samme måten.  

De store granskogene lokket 

Det store barskogbeltet som går gjennom Finland, fortsetter gjennom Midt-Sverige og inn på Østlandet i Norge. Det var disse gilde granskogene i Skandinavia som lokket svedjebrukerne til å flytte over Bottenviken til Sverige. Dette var i den tiden da våre dagers Finland var den Östra rikshalvan av Sverige, slik at utvandringen til Sverige bare var en migrasjon innen det svenske riket. Utvandring ble det først da skogfinnene bosatte seg over grensen til Danmark-Norge. I tillegg til svedjebrukere var det også en del personer som utvandret av andre årsaker – blant annet på grunn av flere uår og militære stridigheter i grenseområdet mot Russland, der det svenske militæret slo ned finske bønders opprør i det som har fått navnet Klubbekrigen (1596–97).  

Allerede på midten av 1600-tallet nedla myndighetene forbud mot å drive svedjebruk på annen mark enn den man eide selv, men til tross for dette ser vi at det foregikk en del ulovlig svedjebruk, i hvert fall til godt inn på 1800-tallet.  

Skogfinnenes målsetting om å bosette seg i de store granskogene gjorde at bosettingene kom i skogområder mellom nordmenns bosettinger. De åkerbrukende nordmennene på Østlandet bodde i stor grad langs sjøer og vassdrag der det var enkelt å drive jordbruk. De skogfinske boplassene kom derfor i områder der grensene mellom kommuner, fylker og nasjoner var lagt, fordi det ikke hadde vært bosettinger der.  

Med skogfinnenes målsetting om å flytte til nye skogområder for å fortsette å opprettholde sitt levesett, ble det en selvfølge å fortsette å leve innenfor alle tradisjoner av sin kultur, så som språk, byggeskikk og bomiljø, tradisjonene for badstubading, mat og håndverk – og også de sjamanistiske tradisjonene for naturkunnskap og tenkning om tilværelsen. Selv om skogfinnene tidlig ble tospråklige, var det finske språket i bruk på Finnskogen til langt inn på 1900-tallet, og døde først ut på 1960-tallet.  

Bygninger oppvarmet med røykovner 

Den skogfinske byggeskikken inneholdt flere spesielle bygningstyper; spesielt røykstuer og rier (tørke- og treskehus for de store avlingene av svedjerug). Oppvarmingen av bygninger var basert på røykovner, som er store ovner av naturstein uten murpipe. Når man fyrer i røykovner kommer derfor all røyken inn i rommet før den siver ut gjennom en røykkanal av tre opp gjennom loftet, slik det var i røykstua. Dette er en meget effektiv oppvarmingsmåte, ettersom den varme røyken i stor grad bidrar til oppvarming av rommet, i motsetning til når man fyrer i peisen, hvor man «fyrer for kråkene» ved at den varme røyken går rett ut av rommet gjennom murpipa.  

Rommet i røykstua er ekstra høyt, slik at all røyken ligger som et røykteppe oppunder taket, med klar luft under. Noe av det som er veldig praktisk med røykovner, er at de består av en veldig stor steinmasse som magasinerer varmen. Gjennom vinteren var det derfor tilstrekkelig å fyre i ovnen et par timer hver dag for å holde en fin innetemperatur gjennom hele døgnet. Derfor var det røyk i beboelsesrommet bare et par timer om dagen.  

Skogfinnene hadde med seg badstutradisjonen. Den tidens badstuer var røykbadstuer, som ble varmet opp med røykovn, der man måtte gjøre unna all fyring som varmet topprøysa på røykovnen, før man kunne begynne å bade. Selv om røykbadstuer også fantes i Skandinavia, var denne tradisjonen i rask nedgang da skogfinnene innvandret. Skogfinske røykbadstuer var i tradisjonell bruk fram til mot slutten av 1900-tallet. På Finnskogen har både bygging og bruk av røykbadstuer tatt seg opp igjen de siste tiårene.   

Skogen var ressurs for både håndverk og mattilgang 

Det at skogfinnene bodde midt i skogen, gjorde at kunnskaper og tradisjoner for bruk av naturmaterialer ble vedlikeholdt. Mest kjent er skogfinnenes tradisjoner i neverhåndverk – bruk av bjørkenever som materiale for å lage en lang rekke bruksting. Mest spesielt er håndverket «å flette never», der man tar bjørkenever i lange strimler som brukes til å flette alt fra små og store oppbevaringsbokser til sko og neverkonter («ryggsekker»).  

Ettersom de bodde i skogen, ble de også dyktige i jakt, fangst og fiske. Skogfinnene ble iblant beskyldt for å «tømme» skoger for vilt og fiskevann for fisk. Selv om det trolig var naturens egne variasjoner som var utslagsgivende når det gjaldt mengden av vilt- og fiskeressurser, er det kjent at skogfinnene hadde mange effektive fangstmetoder for jakt og fiske.   

Skogfinske mattradisjoner er fremdeles levende 

Den skogfinske mattradisjonen inneholder flere matretter som trolig har vært med helt fra innvandringen, og som fremdeles er med i kostholdet i mange familier. Rettene som skiller seg mest fra det skandinaviske, er motti, hillo og silppu2. Gamle mattradisjoner var ikke basert på oppskrifter, men på hva man kunne lage av det man hadde for hånden, ikke minst ut fra sesong og tid på året. Motti ble laget av rug i den tiden man dyrket rug, men lages i dag på bygg i noen områder i Sverige, mens den på norsk-svenske Finnskogen lages av havre.  

Mengder av finske stedsnavn  

Mange av de store sjøene, elvene og bergene i skogfinske områder hadde allerede norske navn da skogfinnene innvandret. Men alle mindre steder i landskapet som skogfinnene hadde behov for å prate om, fikk finske navn. Derfor finnes det mengder av finske navn på bekker, myrer, tjern, viker, holmer, åser, fiskeplasser, steder for tragiske hendelser, steder hvor skogen var felt for å brenne svedje, steder hvor det var gjennomført vellykkede svedjer, boplasser, åkrer, enger og masse annet. De mange tusen stedsnavnene er i dag en rik dokumentasjon både på skogfinnenes virksomhet i landskapet, og på det finske språket i en alderdommelig form.   

Skogfinnenes sjamanistiske bakgrunn 

Skogfinnene er kulturelt i slekt med andre finsk-ugriske folk, der de fleste lever spredt i store deler av Russland. Finsk-ugriske folk har sitt kulturelle fundament i en sjamanistisk tenkning om naturen og menneskets plass i tilværelsen.  

Skogfinnenes sjamanistiske kulturbakgrunn er tydeligst å se i den immaterielle delen av kulturen. I en sjamanistisk tenkning regner man alt i naturen som besjelet. Ikke bare dyr og fugler, men også naturelementer som stein, vind og vann og alt annet i naturen har sjel, eller bevissthet, som vi kanskje vil kalle det i dag. I tillegg eksisterer alt dette besjelete på flere nivåer i naturen, der også mennesket lever på et annet nivå i naturen etter at kroppen dør. Dette innebærer at det er mye å ta hensyn til i ulike situasjoner og sammenhenger i det hverdagslige.   

Når alt i naturen er besjelet, innebærer det at man kan kommunisere med energier og krefter i naturen. Den kommunikasjonen gjøres ved bruk av magi. Sjamanistisk magi er ikke det samme som trolldom, så det er feil å beskylde skogfinnene for å drive med trolldom. Trolldom er den kriminalitet som førte til hekseforfølgelsene, spesielt på 1500–1600-tallet. Over 300 personer ble anklaget, dømt og henrettet for trolldomskriminalitet i Norge.3 

Den skogfinske magien kan utøves på ulike måter. Enten gjennom muntlige runer/besvergelser, eller gjennom ritualer/handlinger man utfører, eventuelt i kombinasjon med muntlige besvergelser – eller gjennom bruk av magiske symboler. At skogfinnene drev med sjamanistisk magi, ser vi av de mange hundre besvergelsene som er samlet fra skogfinske områder i Skandinavia, og ikke minst av mengden magiske symboler som vi fremdeles kan finne innskåret på bygninger og gjenstander. Det er de magiske symbolene som i dag er de mest synlige bevisene på at bruken av magi var reell virkelighet.   

Magiske symboler viser at bruk av magi var virkelig 

Bruk av magiske symboler har vært utbredt gjennom flere tusen år i alle deler av verden. Symbolene kan tenkes som fokuspunkt i kommunikasjon mellom en som ønsker hjelp fra krefter i naturen, og de kreftene i naturen som skulle bidra med den hjelpen.  

Det vanligste symbolet er pentagrammet, den 5-kantede stjerna. Den kan risses eller skjæres inn i sammenhengende linjer uten å ta kniven av underlaget, og dette er nok i seg selv en del av magien. Oktagrammet, den 8-kantede stjerna kan også skjæres inn uten å løfte kniven av underlaget, og oktagrammet forekommer også som magisk symbol i en del sammenhenger.  

Av magiske symboler ellers er andreaskorset et av de vanligste, det som ser ut som bokstaven X. Omriss av hender er også ganske vanlig, og er kanskje det symbolet som i de fleste sammenhenger er mest tolkbart for hvilken betydning det er ment å ha. Nettopp dette symbolet er i vår tid tatt i bruk i skilting for å formidle «stopp», der beskjeden oppfattes intuitivt av alle, helt uavhengig av språk og kultur. Det at pentagram, andreaskors og omriss av hender ofte forekommer på dører av bygninger, gjør det logisk å tolke disse symbolene som magiske stengsler på bygningene.  

Av andre symboler som forekommer, er også vulvasymbolet forholdsvis utbredt. Dette er kanskje et av de aller eldste magiske symboler, med utbredelse i kulturer i ulike deler av verden flere tusen år tilbake. Det er logisk å tolke dette som fruktbarhetssymbol. Det finnes også en del andre symboler som er innskåret på bygninger og gjenstander, men som er vanskeligere å tolke når det gjelder hvilke betydninger de kan ha hatt.   

Akkasaari – fredet skogfinsk gravholme 

Høsten 2023 fredet Riksantikvaren den vesle holmen Akkasaari (norsk; Kjerringholmen) i sjøen Røgden på Grue Finnskog som skogfinsk kulturminne. Holmen har en sterk, levende tradisjon for å ha vært gravplass, på tilsvarende måte som en rekke holmer i Finland, og i andre skogfinske områder i Skandinavia. Gravplasser på holmen var som oftest midlertidige gravlegginger i påvente av en årstid med enklere mulighet til å frakte kister de mange milene til nærmeste kirkegard. Men det kan muligens også ha bakgrunn i den sjamanistiske tradisjonen om at dødes sjeler ikke tok seg over vann. Akkasaari er uansett et godt eksempel på at alderdommelige sjamanistiske tradisjoner i kombinasjon med gammel finsk mytologi har vært aktivt med i skogfinnenes bosettinger i Skandinavia, og at kjennskapen til disse tradisjonene er med fremdeles.  

Kilder 

Finnemanntallet 1686: https://www.nb.no/items/f9dc9e23f867247de13276b8dc980727?page=3&searchText=finnemanntallet  

Nesholen, Birger 2010. Magiske symboler i skogfinsk kultur. I: Solørboka 2010 s. 135–153. Solørforlaget.  

Nesholen, Birger 2023. Akkasaari i Røgden – fredet som skogfinsk kulturminne. I: Finnkultur 2023 nr. 4 s. 11–18. Solør-Värmland Finnkulturforening.