Skygger, eller fravær av skygger

Tekst av Hanna Gjelten Hattrem
Lesetid: 10:00 min

I et svært, gammelt fabrikktårn på Økern har A K (eller Anne Katrine som hun egentlig heter) Dolven sitt Oslo-atelier. Kabeltårnet, som tidligere var del av Standard Telefon og Kabelfabrikk, er nærmest et symbol på den gryende utviklingen av Økern, og huser nå kunstneratelier og kulturbedrifter. Der er hun i godt lag, sammen med sin tidligere student, Tori Wrånes, fra sin tid som professor ved Kunstakademiet i Oslo. Sånn fungerer gentrifiseringen: Først kommer kunstnerne, så følger alle andre etter.

Dolven, som normalt bor og jobber på Kvalnes på yttersiden av Lofoten, har de siste 5 årene også hatt en base i Oslo i forberedelse til sin første retrospektive utstilling på Nasjonalmuseet i Oslo. Med den blir Dolven også den første nålevende norske kunstneren som æres med en separatutstilling på det nye museet.

Hvordan føles det?

Det er jo helt fantastisk, egentlig. Det har vært planlagt i flere år, så var det pandemi. Jeg har aldri gjort en retrospektiv før. Det er en helt egen reise. Kanskje er det en utfordring for Nasjonalmuseet også. Det er kanskje enklere med en død kunstner. Som nålevende blir jeg jo så engasjert. Det er veldig positivt å jobbe med så mange dyktige, kunnskapsrike folk, men det er også veldig mange ledd. Som kunstner er man vant til å ha en ide og så «go for it», få det gjort. Du gjør det du må for å få noe til. Her er det en helt annen prosess, så det har vært nytt.

Sammen med den erfarne britiske kuratoren Ann Gallagher, tidligere direktør for samlinger ved Tate, og et sammensatt team fra Nasjonalmuseet fyller hun den store lyshallen øverst i museet. Hallen skal ikke mørklegges, slik den ofte blir. Dermed får den svakt gjennomskinnende marmoren i lyshallen fungere som sceneteppe for Dolvens mangslungne kunstnerkarriere.

Hun tar i bruk den utvendige terrassen og plasserer verk på gateplan utenfor museet. Flere verk plasseres også i samlingsutstillingene, bl.a. i tilknytning til marmorstatuer og ved maleriene av Peder Balke som hennes eksmann, Erik Balke, er i slekt med.

Marmor som følgesvenn

Dolvens varierte bruk av både medium og materiale gjør at hun er umulig å sette i bås, noe hun har vært tydelig på selv siden hun begynte på Kunstakademiet i Oslo.

Da jeg begynte i ’82, var det første spørsmålet jeg fikk: «Er du maler, grafiker eller skulptør?» Og jeg var jo ingenting; jeg ville jobbe med kunst.

Til tross for dette er spesielt marmor et materiale hun har returnert til ved flere anledninger allerede fra 90-tallet, og senere i arbeider som seng (2019), i den stripete, rosa og hvite Fauske-marmoren, bl.a. plassert i avgangshallen på Gardermoen. Også i solnedgangsserien som ble vist på Amos Rex i Helsinki i 2022, old sunset I-III og 16 sunsets, der marmorplatens naturlige fargesjatteringer settes i dialog med horisonten, solnedgangen, og det flyktige i noe så tilsynelatende uflyktig som en marmorblokk.

Utstillingen strekker seg også utover museets vegger med verk som den standhaftige klokka, Untuned Bell, som har vært installert på Hønnørbrygga foran Rådhuset siden 2020, og engel i skulpturparken på Henie Onstad Kunstsenter. Sistnevnte ble opprinnelig installert i forbindelse med Dolvens utstilling ved senteret i 1992, men har vært borte lenge på grunn av skader, og ble reinstallert i fjor.

engel ble del av en serie arbeider som samlet fikk tittelen Four Places for Shining Stones i boken om verkene, der en identisk installasjon av to korte og to lange marmorplater ble installert i Łódź, i Polen, Derry i Nord-Irland og Berlin i Tyskland, i tillegg til Høvikodden.

Stenen jeg brukte i det prosjektet, er gresk og heter Thassos-marmor. Det er den hviteste marmoren du finner, den har ikke årer. «Hellas» betyr «shining stones».

Formmessig kan «englene» tolkes både som flagg, vindu eller kors. Men Dolven er tydelig på at formene hun er opptatt av, handler om det horisontale og det vertikale, som oppstår i rommene mellom marmorplatene. Men også i hvordan hver engel, som verkene heter enkeltvis, er installert. To av dem, i Berlin og Łódź, er installert inn i veggfasader, vertikalt, mens de andre er plassert i bakken, horisontalt.

Jeg jobber mye med det horisontale og det vertikale. For meg har det horisontale med horisonten å gjøre, mens det vertikale handler om oss: arkitekturen og mennesket. Det er derfor jeg har god kontakt med hun som jobber her [på kafeen vi satt i til intervjuet], fordi prosjektet begynte i Łódź i Polen. Jeg bodde i Berlin med min datter, og fikk barnevakt noen dager. Tok med meg de steinene i en Ford Transit som jeg kjørte til Łódź. Det eneste ordet jeg kan på polsk er «rostavanja». Hun som driver kafeen syntes det er så morsomt fordi det betyr «stillas», noe jeg trengte da verket skulle installeres høyt oppe, på utsiden av husveggen.

I Berlin er verket blitt flyttet tre ganger og tatt vare på av naboer fordi muren den ble installert på, ble revet. Naboene gikk ut i media og forsvarte det. Jeg var der for et år siden, og da var det der enda. Jeg måtte inn til Bundesamt, og det var så rørende at de har tatt vare på det lille skiltet: A K Dolven «Engel» (1993). Så kom det en som jobbet der som sa: «Ah, Frau Engel!». Det er et verk med mange historier, litt som Berlin. Det handler om å jobbe med omgivelsene og menneskene som bor der. Erfaringene fra Berlin ble inspirasjon til Skulpturlandskap Nordland, som jeg var initiativtaker til.

En respons på omgivelsene

Allerede i 1988 lanserte Dolven ideen om en samling samtidskunst som respons på nordlandsnaturen. Skulpturlandskap Nordland består i dag av 38 utendørsskulpturer av norske og internasjonale kunstnere, plassert i alle kommuner i Nordland som kom frem til at de ønsket å være med på skulpturprosjektet, og nå to i Troms. Samlingen, som inngår i skulpturlandskapet, er av internasjonale samtidskunstnere som Sissel Tolaas, Per Kirkeby, Tony Cragg, Per Barclay, Anish Kapoor med flere, og var kuratert av Maaretta Jaukkuri. Hvert verk ble utarbeidet som respons på det stedet hver enkelt kunstner fikk tildelt.

I forbindelse med et pandemi-forsinket 25-årsjubileum for avdukingen av britiske Anthony Gormleys bidrag til skulpturlandskapet i Rana; Havmannen (1995), stilte Dolven og Gormley ut gamle og nye verk sammen i Rana Kunstforening, også kuratert av Jaukkuri. Som med mange av skulpturene var starten på «Havmann»-sagaen lokal motstand og skepsis. Men over tid har ranværingene trykket «Havmannen» til sitt bryst, og den er nå en del av kommunens visuelle profil.

Murens fall og verden i endring

Som student deltok Dolven i en gruppeutstilling på det anerkjent DAAD galleriet (Deutscher Akademischer Austauschdienst), og fikk deretter et stipend til residency på Künstlerhaus Bethanien i Berlin. I løpet av de første årene i Berlin falt muren.

Det var en helt fantastisk tid i Berlin. På den tiden var det ikke noen særlige kommersielle gallerier. Det var jo en øy inne i øst. Så falt muren, og folk kom fra de baltiske landene, fra Russland, fra Polen. Det var en fantastisk tid både for musikk og arkitektur og kunst. Da muren falt, tenkte vi: «Nå er 2. verdenskrig virkelig over, det kan aldri bli krig i Europa igjen». Berlin i dag er en helt annet by enn mitt Berlin. Men jeg bodde jeg der i mer eller mindre 10 år.

Siden karrierens berlinske pangstart har hun gått fra det ene prosjektet til det andre, og opplevd mer internasjonal suksess enn de fleste norske kunstnere av sin generasjon.

Jeg var med i internasjonale prosjekter fra jeg var student. Det ene tok det andre, med biennaler og store utstillinger i Kina, Thailand, Canada, Sør-Amerika. Jeg var med på 46664-konserten i Cape Town i 2003 med Mandela, og hadde et verk på scenen på 1-minute for AIDS.

London og arven etter Munch

Da jeg flyttet til England skulle det bare være for ett år, men det ble mer eller mindre 20 år, parallelt med Kvalnes på Lofoten. Slutten av 90-tallet var en spennende tid i London, med YBA [Young British Artists], Tony Blair, som var radikal i forhold til det konservative UK – men Irak-krigen endret alt. Jeg føler at jeg har vært med på noen viktige skifter i Europa.

I løpet av 2000 lagde Dolven en serie videoverk med utgangspunkt i Edvard Munch: puberty, portrait with a cigarette og the kiss. Alle tre vises som del av ute- og innendørsinstallasjoner på Nasjonalmuseet.

Som norsk kunstner i utlandet er det nesten umulig å unngå Munch. For meg var han mer en belastning. Så jeg tenkte: Okay, Edvard. Nå skal jeg konfrontere deg. Jeg gjorde mine versjoner satt veldig til min tid der og da, altså intimiteten på en klubb i 2000, med house, garage og drum&bass. Så det var min lille: Hei, Edvard! Det fikk veldig stor suksess internasjonalt, og da er min reaksjon at da er jeg ferdig med det. Jeg skal ikke bli hun som jobber med Munch. Når ting går veldig bra, så tar jeg en sving, jeg vil videre.

A K Dolven. amasone: en åpen fortelling

Utstillingens tittel på Nasjonalmuseet er hentet fra videoverket amazon (2005), der vi ser hyppig klippede og nærfilmede sekvenser og av en kvinne som skyter med pil og bue. Man ser aldri ansiktet hennes. Klippene fokuserer på hud, beskyttelsesutstyr, pilspiss og fingre. I noen få korte sekvenser ser man hele overkroppen, der det kommer til syne at kvinnen, som amasonene i gresk mytologi, mangler et bryst.

Amasonen kommer fra en gresk kvinnelig gud som skar av seg et bryst for å få bedre grep om pilen og treffe målet. Jeg har hatt en del ting i livet som har skjedd hvor jeg har hatt behov for å finne balansen på nytt. Det verket er viktig for meg. Det er meg som skyter med pil og bue i den filmen, men jeg syntes ikke det er noe viktig. Jeg har brukt både stemmen og kroppen min i maleri og film, men du ser aldri hvem det er. Det er ikke «meg», det er mer åpent. Det handler om så mye mer, men kunst i seg selv bygger jo på en livserfaring – som med Munch.

Det samme gjelder for tittelen. Når det er liten bokstav så er det på en måte en del av noe større. Hvis det er stor bokstav og punktum så er det «stopp». Å være amasone er en del av noe, utover min personlige opplevelse.

Kvinner, skygger, tid

Noen av Dolvens mest gjenkjennelige verk er videoverket between the morning and the handbag (2002) og de to fotografiene 1 am south og 2 am south. Alle består av nakne kvinner uten hår, sett bakfra, sittende på svaberg eller steiner på stranda. Vi ser hverken armer eller bein, og fokuset blir dermed på kvinnenes former, løsrevet fra lemmer og andre distraksjoner. Disse ble bl.a. vist under Dolvens prestisjefylte Festspillutstilling Moving Mountain på Bergen Kunsthall i 2004.

Den første ble filmet på en liten holme ute i Sandefjordsfjorden, hvor jeg delvis vokste opp. Mor og far var fra Vestfold. Jeg har en liten hytte der enda, og når du går ut sånn 4–5 om morgenen, så har du det lyset, rett før solen kommer opp. Og det lyset har man jo i Lofoten, men i flere timer rundt 21. juli. Derfor dro vi dit året etter med kameramann og nå kunstner Vegard Moen og venner som modeller. Slik lagde vi den andre gruppen verk, med 35 mm film og analogt foto i storformat.

Det som er magisk, er at det er ingen skygger. De er litt surrealistiske. For du ville tenke at det var skygger når det sitter noen der og det er lyst. Så det handler om skygger på den måten at det ikke er skygger. Og når er det ingen skygger? Det er egentlig når du ikke er vertikal lenger. Det magiske lyset uten skygger berører det å kaste en skygge eller ikke.

Formmessig minner det om Man Rays Le Violon d’Ingres (1924), der vi ser en kvinnes rygg, uten armer og bein, med påmalte «f»-hull, for å vise til kroppens fiolinform. Det er noen interessante paralleller i fortolkning av Man Rays bilde, der tittelen er et fransk uttrykk for en hobby, og kvinnens kropp som allegori for en hobby.

Arbeidene ble en suksess og solgte veldig bra. Da tenkte jeg, «Shit, må du ha nakne unge damer på en strand for å selge?!» Da lagde jeg verket The Girls Rooms som er en gammel dame med hvitt hår, som ligger i en seng i et barneværelse. Jeg ville se om det gikk like greit å selge gamle damer. De ble solgt, men det var ikke like lett som de nakne damene på en strand. Så det er litt som det med Munch, at når noe blir så populært så får jeg lyst til å ta en annen vei.

Med blikket vendt fremover

Gjennom den retrospektive utstillingen har Dolven sett tilbake på en enorm karriere som internasjonal samtidskunstner. Om tiden fremover sier hun:

Jeg kommer alltid til å fortsette å lage kunst, så lenge jeg er vertikal, så kommer jeg til å fortsette. Jo mer jeg jobber, jo flere ideer får jeg, jo mer inspirert blir jeg. Det stopper ikke.

I det vi runder av samtalen, innser vi at den hyggelig polske servitøren har holdt kafeen åpen utover stengetid for å gi oss muligheten til å fullføre intervjuet.

amasone av A K Dolven åpnet på Nasjonalmuseet 25. april. Utstillingen står til 31. august 2025.