Vann som snakker

Leticia Balzi er årets Namdalsstipendiat. Oppholdet i Namdalen resulterer i en utstilling som nå vises i Namsos Kunstforening/Kunstmuseet NordTrønderlag. 

Lytte med hendene 

– Mens jeg går, skisser jeg – ikke for å fange, men for å huske en farge som varer et øyeblikk, formen på en sky før den forsvinner, lysets rytme som berører mosen. Disse tegningene er ikke ferdige verk, men inntrykk – å lytte med hendene. 

Leticia Balzi er opprinnelig fra Argentina og har studert visuell kunst i Madrid og New York. Hun har også studert ved NTNU. Hun holder til ved Rotvoll kunstnerkollektiv i Trondheim og er  lærer i design ved Fagerhaug internasjonale skole. Som pedagog bruker hun kunsten til å diskutere sosiale og miljømessige spørsmål.  

Landskapet, som Caspar David Friedrich sa, er et glimt av evigheten. Vinden snakker i fragmenter; vannet hvisker under overflaten. Det er i stillheten verden åpenbarer seg. Som Rainer Maria Rilke skrev, Stillhet er stedet vi kommer til når ordene har gjort alt de kan.
I denne stillheten begynner noe å røre på seg — ikke bare rundt meg, men inni meg. 

– Det er noe utenfor tid her – noe som motstår nåtidens hastverk. I motsetning til andre samtidspraksiser jeg jobber med, hvor medier skifter og kontekster stadig endres, krever landskapsmaleri stillhet. Det krever tid. Det krever nærvær. 

En verden i bevegelse 

I en verden som aldri slutter å bevege seg og være koblet, blir det å male et landskap en form for motstand – en hellig måte å huske på hva det betyr å stoppe opp, å føle, å bare være. Dette er ikke bare maling; det er en vei – ensom, men ikke alene. Andre har gått her, og andre vil gå. Gjennom merkene jeg lager, håper jeg å formidle en ensomhet – et landskap som føles mer enn det ses.